Brødbaking - trim, meditasjon og gode minner

Etter å ha sett værmeldingene for helgen, hadde jeg planlagt å bake brød i dag. Jeg har bare et halvt brød igjen siden siste bakst, så det var selvfølgelig en medvirkende årsak, men regnværsdager er perfekte å bake brød i.

Brødbaking gjør meg alltid litt nostalgisk, og bringer frem mange minner, som uten unntak er gode minner.

Jeg kommer fra et hjem med utearbeidende foreldre, så jeg er ikke vokst opp med kun hjemmebakt brød. Til jul var det både julstomp og vørterbrød, men sånn til hverdags var det like gjerne kneipp og annet kjøpebrød som det var hjemmebakt. Jeg var kanskje i tenårene når det ble mer en vane enn et unntak, etter det jeg kan huske. Men det jeg kan huske, er at hjemmebakt brød var ekstra stas. Og hos bestemor, der vanket det store hvetebrødskiver med sirup eller smør og sukker på, i mang en anledning. Det var alltid populært.

Som sagt, omtrent da jeg kom i tenårene, så ble det veldig populært med skikkelig grovbakst, og mor kastet seg på bølgen. Ingers rugbrød gikk som en farsott over landet, og for å bruke min søsters uttrykk, så lignet veldig mye av brødet på meiseboller. Det var helkorn og grovmalt i alle varianter. Dette var før speltbølgen, men solsikkefrøene fant veien inn fra fuglebrettet og opp i brøddeigen, om enn ikke bokstavelig. Jeg frydet meg. Søstera mi var mer lunken til helkorn.

Jeg begynte å bake brød da jeg flyttet til Koppang, et vakkert lite sted i Stor-Elvdal, i Østerdalen. Det startet vel med at i Koppang barnehage, der var det å bake brød en av oppgavene til gørtidligvakta. Gørtidligvakta var den ene personen som begynte klokka 7, og som åpnet barnehagen for dagen. Kjøkkenet lå midt i barnehagen, og jeg kan fremdeles huske den gode stemninga med noen få barn som spiste frokost rundt  kjøkkenbordet mens jeg bakte brød og kokte kaffe på kjel. Det hendte at en og annen foreldre tok seg tid til en kaffekopp også. Det var skikkelig godstemning, og en fin start på dagen.

Brødbakinga i barnehagen inspirerte til baking hjemme, og grunnoppskriften fikk jeg av mor. Etter hvert ble den mer en forholdsberegning mellom mengde væske og mel, og etter hvert er det bare mengden vann og olje som jeg har beholdt av originaloppskriften.Resten er på slump, og handler om ønsket konsistens på deigen. Jeg plukket også opp litt tips fra mine kolleger i barnehagen på Koppang,  og har fremdeles potetmospulver i deigen for å få brødet mer saftig.

Jeg har aldri brent brød, men det var et par ganger jeg bare skulle løpe på butikken for å kjøpe avisen mens deigen hevet, der tiden løp litt fra meg og deigen hadde est over bakebollen da jeg kom hjem. Det er læring det å.

Som dere skjønner så er det mange gode minner som går som en film i hodet når jeg baker brød. Men den praktiske delen av bakingen er også en god ting. Å kna en brøddeig er god trim, og du får ut energi. Den bløte og varme deigen føles mer behagelig enn klissete og det er alltid stas når mengden mel er akkurat passe til at deigen slipper taket i bakebollen. Da er den slik jeg vil ha den.

Spenningen rundt hvor godt den hever er også til stede, hver gang. Var det litt for varmt vann for gjæren? Utbakingen og om det er passe mengde deig til formene burde være plankekjøring, men det er aldri helt gitt. Etterhevingen og stekingen like så. Dette handler sikkert om type mel, eltingen, varmen. Det er alltid små jokere i brødbaking. De ukjente faktorene som også gjør at brødet aldri smaker helt det samme.

I høst bakte jeg brød med ferske blåbær i. Da ble det gjenhør med gamle smurfehits, for det skal rett å slett ikke så stor mengde mengde med blåbær til før både deig og hender blir ganske så blå. Det ble gode brød da.

Nå har deigen min hevet mens jeg har sittet her og mimret. På tide å bake ut og sette til etterheving. Og om en drøy times tid så vil vel lukten av nybakt brød begynne å spre seg i leiligheten. Jeg gleder meg. Og mest av alt gleder jeg meg over at jeg kan fryde meg over sånne enkle hverdagsgleder.

Tid for å se litt på bitene med primærfarger i hverdagsmosaikken

Jeg våknet opp til en relativ grå lørdag. Eller; da jeg våknet opp var det mer skittengul himmel som gav et mystisk lys i trærne, men nå er det helgrå himmel, med noen regntunge mørke partier. Et herlig utgangspunkt for å skrive ned tanker om livets lyse sider, øyeblikkene som er de viktigste fokusområdene jeg stadig vender tilbake til.

I dag tenker jeg nok en gang på hvor viktig det er å skape gode øyeblikk. De små hverdagsgleder, og gavene vi gir til oss selv. Det er vanskelig å overraske seg selv med en gave eller et godt øyeblikk, men livet kan by på små øyeblikk som kommer overraskende og som er til glede. I dette stykket har jeg ikke tatt med telefonsamtalene gjennom uken, som er gode avbrekk, påfyll og innput i en ganske så ensformig hverdag, selv om disse absolutt er til glede. I stedet har jeg sett gjennom uken, og gjenopplevd et par øyeblikk som har vært enestående eller skilt seg ut. Jeg velger å kalle de primærfargebitene i hverdagsmosaikken.

På mandag så skulle jeg på et kveldsmøte. For å løse utfordring og stress rundt kollektivtransport eller ei, så sto jeg opp tidlig og jobbet et par timer hjemmefra, før jeg stemplet meg ut og ruslet til jobb. Jeg la veien ned om Østensjøvannet for kosens skyld. Jeg vurderte å ta med meg kamera, men ombestemte meg i siste øyeblikk. Litt overtroisk kan jeg si at det kan se ut som om det høyner sjansen for å se nye arter. Denne dagen var det rovfugl ved vannet, og ut i fra det jeg så var det sannsynligvis en spurvehauk. Den seilte så elegant og ganske lavt over en av de litt mer sumpaktige områdene på østsiden av vannet, og skapte et orkester av varsellyder. Det er så rart, men når den kom seilende, så visste jeg med en gang at dette var en annen fugl enn de med vanlige måkene og endene. Rovfugl ser mer ut som de er på oppdrag. Det er de jo også, på sitt vis.  

Jeg lurer på om den føler seg litt konge på haugen og full av makt når den skaper frykt i hele flokken? Mest sannsynlig er den sulten og speider etter et lett bytte, uten å tenke på hvor i næringskjeden den er.

De andre små gledene denne dagen, var at det var bare tre minutter å vente på t-banen etter at møtet var ferdig, og kveldspraten med mor på telefonen mens jeg gikk gjennom stille tomme veier fra t-banen og hjem.

Tirsdagens hverdagsglede var en time CrossFit i egen stue. Det er ren glede å kjenne muskler jobbe og svetten hagle, mens rytmen i musikken dytter meg gjennom de siste repetisjonene i hvert sett.

Onsdagen trengte jeg luft, og tok med meg kamera ut i skogen. Selv om jeg vet det er høst, så ble jeg litt overrasket over hvor dårlig fotolys det er alt på tidlig ettermiddag. På en grå dag så er lyset litt for dårlig for fuglefotografering alt klokka halv fem, selv med automatisk iso-valg og stor blenderåpning. Det er jo i sånne øyeblikk at det er en blanding av glede og irritasjon at trekryperen, som er en av de fuglene jeg stadig søker etter, kommer nærere enn noen gang. Jeg fikk et par bare halvgode bilder, så gleden måtte jeg finne i det å høre den lille rislingen av klør i barken som forteller meg at den er en i nærheten, og gleden over å klare å se den ved å speide mot lyden. Og det er pur glede, bilde eller ei. 

Jeg får alltid litt tanker om hva fuglene tenker når jeg går der med kameraet mitt. Denne dagen var det mye sniking og stilleståing for min del, men jeg hørte jo på alle varsellyder fra mange forskjellige fugler i nærheten at det egentlig ikke var noe poeng. Mens koret var som størst, tok jeg meg i å lure på om ikke noen av de andre fuglene ikke varslet, men heller oppfordret trekryperen til å posere noen øyeblikk i stedet for å løpe rundt og rundt stammen slik den pleier. Ja, litt sånn « Gi henne et par bilder så blir vi kvitt henne». Det hadde jo vært lurt.

Torsdagens lyse øyeblikk var kassen fra kolonial.no. Det er jo ingen overraskelse å få varer jeg selv har bestilt og betalt, men å unne seg en leveranse på døren i stedet for turen i butikken er uansett en liten hverdagsglede. Denne gangen hadde jeg lagt på en ekstra glede også. En kanelbolle gir følelse av belønning og lykke uansett om den er på en markahytte eller ligger på toppen av kolonialkassa.

I går tok jeg stavene med meg på tur. Første gleden var at det ble litt opplett i den grå himmelen. Noen glimt av sol, som på denne tiden av året skaper lysende gule, oransje og rød glimt i skogen.det er så vakkert, og selv om jeg er mer i treningsmodus med stavgangen så nyter jeg de små fargeklattene. Det luktet også så nydelig av fuktig skog i går, at det føltes som om lungene fikk ren oksygen inn for hver pust. I går fikk jeg en ekstra opplevelse med på kjøpet. På vei hjem igjen så jeg ferske spor etter bevertenner på nok et tre langs Nøklevanns bredder. Helt oppe ved lysløypa også, så dette er nok natteaktivitet. Mens jeg kikket på tannmerkene, så jeg en mørk kropp i bevegelse nede ved vannet. For liten til å være bever, men for stor til røyskatt. En mink var det som satt der på en felt trestamme og så på meg.  Uten å ta øynene fra den, tok jeg opp mobilen for å ta bilde selv om jeg visste minken bare ville bli en liten prikk i midten. I dette øyeblikket tenkte mobilen at dette var øyeblikket å stenge ned kamerafunksjoner for å iverksette sparebluss på grunn av lite resterende batteritid. Ja, jeg skriver at mobilen tenkte, det er jo en smartphone så da må man kunne forvente såpass. Jeg skal ærlig innrømme at det kom et par gloser som ikke egner seg på trykk. Men: jeg fikk et herlig øyeblikk der minken og jeg så på hverandre, og det skal jeg ikke glemme. 

Dagens første glede var frokost i sengen,  og å ta denne turen innom ukens gleder mens jeg drikker siste rest av morgenkaffen. Nå venter resten av lørdagen på meg. Skal tro hva den kan by på?