Da verden var et hus med fire vegger

Ideen til overskriften er fra Alf Prøysens "Romjulsdrøm". Jeg beklager at jeg har endret den til bokmål, men det er litt mer internasjonalt for de av mine som bruker Google oversetter.
Jeg har nettopp kommet tilbake etter en uke hos mor. En stille og rolig julefeiring, enda roligere enn vanlig da været var begredelig og lite inviterende for utendørsaktiviteter.
I år jobbet jeg halv dag den 21., og så dro jeg rett til flyplassen og var hjemme hos mor kl 22. Det er alltid noe eget med å gå ut av bussen, finne kofferten og så se etter mor og bilen. Det er koselig å sees igjen, og det er godt å komme inn i varm stue. Kanskje drikke en kopp te og prate litt før vi må gi etter for lange gjesp og finne dyna. Selv om det ikke er sengen i barndomshjemmet, så er det likevel hjemme på et vis. For det er hjemme hos mor.
Vi merker nok begge to at vi har blitt eldre, og at vi begge bor alene. Det blir litt intens i starten, før vi finner roen i dagene. Når du er vant til å bo alene, så kommer det litt brått på når du plutselig skal være sosial fra du setter beinet ut av senga og til du legger deg. Slik er det for oss begge. Men vi fant formen ganske raskt i år også.
Eldre ja. Det merkes på at julen tar litt mindre plass nå enn før. Ikke for det, i år så jeg både snekker Andersen og julenissen, tre nøtter til Askepott og Timmy gresshoppe sin julekavalkade på julaften. Men ut over det, så er det litt mindre julepreg over julen vår. Litt mindre julepynt. Juletre har vi ikke hatt siden far døde. Ikke fordi vi ikke hadde klart det selv, men fordi det var liksom fars prosjekt. Vi har bytter ut noe av julematen også. Til like gode men litt mer lettfordøyelige varianter. Men lutefisken på julaften, den tøyser vi ikke med. Og Juleverset og lesingen fra den gamle salmeboken. Tradisjoner som alltid har vært med, fra før min tid. Tante Jorunn, som var sammen med oss på julaften, er også vant til de siste to tradisjonene, for høytidsbønnen fra salmeboka og Juleverset er tradisjon fra hjemmet til tante og mor.
Når jeg tenker på julen sett under ett i etterkant, så er det noe med at det viktige med jul har forandret seg litt. Det er det å være sammen som er jul nå. Fri sammen. Tid til å sitte å løse kryssord, eller julenøtter på NRK. Jeg så på julenøtter i kveld. Det var ikke det at jeg ikke klarte de på egen hånd. Men det er ikke det samme. For det er julenøtter med mor som er stas. Alene er det bare 15 minutter med intetsigende tullball. Jeg ringte til mor etterpå, og så fant vi de siste ordene sammen.
Julen i år ble en innejul, og det ble mange kaffekopper og sene frokoster. Det ble brudd i hverdagsrutine for oss begge, og jeg tror det var godt for begge. Å kunne prate og få svar, uten at det er via en telefon eller en skjerm. Vi spilte scrabble. Finfin hjernetrim, og begge er like gode tapere og vinnere. Det er spillet som er gøy. Hvor mye poeng kan ett ord gi. Kan man nå i en tredobbelt ordpoengrute?
Jeg sitter her i takknemlighet over julen. I år fikk jeg med meg julebildet som mor broderte tidlig på søttitallet. Selve symbolet på barndomsjulen, og på julen forøvrig da det er et bilde av den hellige familie. Jeg har hengt det opp på veggen min selv om julen er på hell. Jeg vil se på det og minnes litt. Barndommens jul. Den samme tryggheten, og roen, men samtidig var det selvfølgelig den barnlige spenningen og gleden.
Noen ganger er det fryktelig godt og veldig enkelt når verden er et hus med fire vegger. Det er godt å slippe maset fra resten av verden. Det er godt når det mest utfordrende i en dag er scrabble og julenøtter. Vi har til og med hoppet over dagsrevyen en og annen dagen, for å ha en bekymringsløs dag der alt er blåtimen og innekos.
Jeg er tilbake i hjemmet mitt. Det er godt og trygt det og. Men litt stille. Stillhet jeg kan bruke til å mimre litt i takknemlighet. Takknemlighet over å kunne få noen dager fri til å være sammen med mor. For det er julen det nå. Å være sammen, og huske det som var før, med glede, og å skape nye gode stunder. Nyttårsaften skal jeg få være sammen med de herlige tre i Vestby. Bryggerhusgjengen som ikke lengre er i bryggerhuset, og Deepika er nyere enn gode gamle Chika. Men det er samme mor, og det er samme sønn, og det er samme tanten som er tanten både til hunden og gutten. Og det er samme kosen, humoren og varmen.
Takknemlig takknemlig. For alt jeg har i livet, og for at nok et år snart er på hell og et nytt år snart begynner. Et år som sikkert vil by på opp og ned, på frem og tilbake. Men klar blir vi aldri for alt,  før vi står i det. Det er livet det. Men i år skal jeg være flink til å la verden være et hus med fire vegger innimellom. Fordi jeg trenger det.

Tankerstreif før julaften

Dette innlegget startet i går, på bitte lille julaften, og ble ferdig på morgenen lille julaften. Det er sånn når man tar seg tid til å stoppe opp og tenke.
En snøeling la seg som en tåke over bygda, i blåtimen på bittelille julaften. Skymingen kommer tidlig på en gråværsdag, men det gjør ingen ting for meg som er ferdig med innkjøpene og sitter i pysjbukser i sofaen. En klokke tikker i bakgrunnen, og forteller at tiden går. Men tid er bare noe som er akkurat nå, når ingen ting haster. Det er bare neste tekopp, neste måltid, neste kryssord eller litt lesing i en bok som skal skje i timene fremover.
Det går en reklame på tv som sier at du bør gi dine kjære tid i gave i år. Det passer fint inn i mine egne tanker på denne tiden av året, og også resten av året. Det hjelper ikke med gods og gull, hvis man ikke har tid til å nyte fruktene av det man har bygd gjennom tiden. Tid blir bare mer og mer viktig det. Tid sammen, tid alene, arbeidstid, fritid. Og sånn som i går; sofa-og kryssordtid, sammen med mor. Mor hadde en kombinert kryssord og slumretid mens jeg skrev. Slik som hennes mor før henne, bortsett fra at bestemor kombinerte TV, hekling og slumring. Jeg var mest imponert over hekle og slumre-kombinasjonen, kanskje fordi jeg aldri har lært meg å hekle, ikke i våken tilstand engang. Men bestemor sntes ikke det var så imponerende. For det hendte hun måtte rekke opp igjen.
I dag er det fjerde søndag i advent, og de aller fleste venter kanskje til i ettermiddag med å tenne de fire lysene. Her har vi adventslys ved frokosten i dag. Det er koselig det også, for det tar jo gjerne litt tid før dagslyset kommer på denne tiden av året. Julemusikken strømmer ut fra radioen som et behagelig bakteppe for små samtaler ved frokosten. Mor sysler med små småting, sjekker lutefisken som ligger i vann for morgendagen.
Nå slukker moder alle lys, for dagslyset har overtatt for morgenskymingen. De få timene til blåtimen skal vi bruke til nesten ingenting. Det er en del av det å ha julefri for meg, og julebesøk for mor, det at vi prøver å ha så lite program som mulig. Færrest mulig tidspunkter som må rekkes. Mor er jo pensjonist, men har et aktivt liv med noen skal og må hun også, så vi har begge godt av en stans i tiden.
I dag er dagen for besøk ved de kalde steinene. Jeg skal tenne lys hos far og jeg har mange andre jeg skal stoppe hos. En stille stund på en vinterkledd kirkegård er også tid, en liten del av evigheten og et minne om at tid også tar slutt. Klokken har blitt halv tolv, og med tanke på at dagslyset er tilmålt skal jeg snart ut i vinterlandskapet som kom dryssende ned i går. Jeg tenker det er godt å gjøre det jeg skal før de søndagsåpne butikkene skal åpne. For selv om vi har tid, er det mange som skal bruke denne tiden til de siste innkjøpene. Jeg har ikke tenkt å være julepoliti og kritisere overinnkjøp, overforbruk og søndagsåpning. Jeg skal nøye meg med å si at jeg er glad for å sitte inne i en lun stue når blåtimen senker seg. Jeg er glad for å kjenne at tiden går sakte og tenne adventslysene for andre gang, mens verden utenfor løper for å få tak i de siste detaljene som skal gjøre julaften perfekt.
Natum videte Regem Angelorum, synger de i Adeste Fideles, som er en av mine julefavoritter. Englenes konge. Det er tittel det. Og med denne englenes konge og julens under i bakgrunnen ønsker jeg god tid og god jul til alle.

Desembertanker

Dette blogginnlegget kommer sansynlig vis til å ha innslag fra tidligere års juleinnlegg. Det handler om at alt det gamle er uforandret, og at mange tanker kommer igjen år etter år. Men det vil alltid være noe nytt også. For det er alltid ett å mellom hver jul.
Det er tredje søndag i advent, men jeg brenner fire lys. Ikke som en barnslig protest, og ikke fordi jeg har det travelt, men det bare ble sånn da jeg kom på at neste søndag er jeg hjemme hos mor og brenner fire lys.
Jeg er ikke så veldig til husmor rundt juletider, kanskje mest fordi jeg reiser bort i større deler av julen. Men i dag har jeg støvtørket litt og vasket og grønnsåpebehandlet kjøkkenbenken, og da lukter det jo litt jul her like vel. Tørketrommelen surrer rundt med sengetøy, så da er det meste klart til å dra ifra. Jeg skal jo jobbe i nesten fem dager først, men på fredag suser jeg ut til Gardermoen rett fra jobb, og ti timer etterpå er jeg fremme hos mor. Jeg gleder meg hjem til mor, selv om hjemmet ikke er der jeg vokste opp. Jeg gleder meg til å se på alle englene hun har, for englene minner meg om alle de som har slutte seg til himlenes hærskare. Jeg gleder meg til å ha fri, til å ha tid, til mimring og til alle kaffekoppene.
Mange er veldig opptatt av tradisjoner rundt jul. Selv er jeg glad for at vi har endret litt på tradisjonene opp gjennom årene, og at det har vært gjort uten de større sentimentaliteter. For, selv om julen er koselig og fin, så er det alltid litt annerledes år for år. Og etter hvert som vi blir eldre så er det første julen uten, som gir tanker om siste julen med, noen av våre kjære. Og så blir det andre julen uten, og slik drar det på seg opp gjennom årene. I år er det nok et besøk jeg ikke kan ta når jeg kommer til hjembygda. Trist er det, men slik er livet. Og livet, det går videre, fordi det skal det.
Men litt tilbake til tradisjonene. Mange jeg kjenner har en repeterende timeplan helt fra lille julaften til sjette juledag. Personlig tror jeg det kan være noe sjokkartet når et så solid mønster brytes opp etter kanskje tyve år eller mer. Jeg har alt brutt opp de fleste julemønstrene i små krystaller, og så tar vi det litt som det faller seg. Gjestene har variert opp gjennom årene, lokalitetene for julefeiring like så. Det som har vært mest trofast er lutefisken. Og skulle det bli en jul uten den også, så går det helt greit. Det er like vel jul, og vi har like mye tid sammen selv om vi gjør ulike ting.
Det som holder mest stand, i tillegg til lutefisken, er at vå prater om de som vi skulle ønske fortsatt var med oss. Vi husker de siste julene, de morsomste episodene, de beste replikkene..og tro meg, det er ikke få gode utsagn om jul, om livet, om alder, om mat, om været og om alt annet, som har samlet seg opp gjennom tiden. Og det kan se ut som at særlig de kvinnelige slektningene som var hyppige innslag i min julefeiring, ble mer slagferdig og kanskje litt mindre sensurert jo eldre de ble. Til stor forlystelse om jeg får lov å si det.
Julen og førjulstiden er tøff for mange. Jeg leser stadig om de som blir besøksvenn eller de som åpner huset for noen de ikke kjenner men som de vet er ensomme. Jeg leser om alle de som jobber frivillig for å arrangere jul for de som ikke har et hjem, eller som ikke har noen å tilbringe julen med. Jeg tenker så fint, og beundrer disse menneskene som gjør så mye, og jeg vet jeg burde gjøre mer.
Jeg ser at mange mine venner er på julekonserter i disse dager. Jeg synes det er flott at mange av de gamle julesalmene og julesangene tas frem år etter år. Nye artister, nye arrangementer, men budskapet er det samme. Det er bud om frelse, bud om glede og bud om håp.
Tro er så mangt, og man trenger ikke tro på noe som helst for å gå på en julekonsert, ikke en gang om det er i kirken. Men jeg håper at fellesskapsfølelsen og musikkopplevelsen skaper en ro, og en tro på at selv om vi gjør mye for å glemme hva julen symboliserer, så kan julen gi anledning til å reflektere over sitt eget liv og kanskje gjøre det lille ekstra for å skape rom i herberget, eller i stallen, eller i køen.
Jeg håper at budskapet inspirerer til å gjøre det lille ekstra i denne travle tiden. For de vi ikke kjenner men som er rundt oss og som ser ut som de trenger å vite at noen ser dem. Jeg minner meg selv og andre på at det alltid er tid til et smil, et varmt blikk eller et hyggelig ord selv om ikke alle gavene er kjøpt eller alle kjøkkenskuffene ikke er vasket. Å gi fra seg buss-setet  til noen med slitne bein eller åpne døren for de med armene fulle er ikke et offer. Å si hei tilbake til den lille i vogna, som er  svett og trøtt etter kjøpesenterturen tar et halvt sekund, men gleder lengre.
Gledelig jul til folket.

Skyer både over og under

Joni Mitchell synger at hun har sett skyer både ovenfra og nedenfra, men at det fremdeles bare er illusjoner av skyer hun har sett. Et gammelt uttrykk sier at over skyen er himmelen alltid blå. Og sist onsdag tenkte jeg på begge deler da jeg satt i et fly, på vei til London.
Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til at det er skyer over skyene tidligere, men da flyet brøt gjennom  skydekket, og alt ble bomull og sukkerspinn under meg, så var det skyer på himmelen. Det var til alt overmål skyer i rommet mellom bomull og sukkerpinnteppet og himmelhvelvingen også. Tre lag med skyer kan jo knekke enhver drøm om at himmelen alltid er blå over skyen, og enhver illusjon om at man vet noe om både himmel og skyer. Jeg skjønte hva Joni mente, på en ny måte. For jeg kjenner heller ikke skyenes gjøren og laden, overhode.
Jeg tenkte også på polfarere når jeg så utover den hvite sukkerspinnsletta. Det må jo se litt maken ut når du står der midt i isødet og alt er bare hvitt. Som om det er noe hemmelig som du ikke ser fordi det er skjult under et mystisk hvitt og mykt dekke. Det er litt deilig å. Å kjenne litt på at alt du ikke ser, ikke er der i øyeblikket.
Det står opp en bit med metall, med et hull i, på den høyre vingen på flyet. Det er bare den som har sol på seg. Resten ligger i skyggen. Et gyllent fokuspunkt i alt det grå og hvite. Det må jo bety noe.
Et lys i mørket er det jo mange som prater om, særlig på denne tiden av året, når så mange trenger det. En ledestjerne kan det også være. Jeg tror jeg tenker ledestjerne fordi jeg trenger det. Jeg trenger noe mer enn magnetisk nord og nord på kart og kompass. Jeg trenger en svær, blank ledestjerne som lyser hele veien mot håp og mål, for skyer har jeg nok av. I mer enn tre lag.
På onsdag var det tåke da jeg gikk hjemmefra. En tåke så kald at den drysset som snøstøv ned på meg. Frisk luft med snøstøv. Så vakkert å se, men kaldt i ansiktet. Men trygt. For snø, uansett i støv eller i filleform, det vet jeg hva er. Og alt som er kjent, er trygt.
Jeg skrev ikke lengre enn hit på onsdag, for jeg hadde bare baksiden av utprinten av billettbekreftelsen min å skrive på. Og håndskrift tar større plass.
Jeg våknet før det var lyst i dag, til lyden av brøyteplogen. Fremdeles er det dunkelt ute og jeg sitter ved vinduet, i lyset av julelysene på balkongen og et stearinlys. Morgenkaffen lukter himmelsk og det er kun kjøkkenklokken og duren av kjøleskapet som høres, samt små klikk fra termostaten på en varmeovn. Hele himmelen er grå i dag, og jeg vil tro at det er flere lag over skydekket, akkurat som på onsdag. En firelags skydag, med melisstrø. Jeg vil nok ikke finne ledestjernen i dag.

Om excell-misjonærer, formater og annen kontorhumor

I min jobb er det noen timer og dager som går med til nitidig pirk, krysskontroller, systematisering og rapportering. Det er viktig jobb det og, men jeg må vel være ærlig og si at det kan oppleves ganske så monotont og tullete når jeg er midt i noen av disse oppgavene. I to dager har jeg sittet mer eller mindre klistret til skjerm og tastatur, og stort sett jobbet med excellskjemaer.
Nei, jeg klager ikke over excellskjemaer. Jeg synes de er både nyttige og ryddige, og det er ikke få oversikter jeg har produsert i dette snertne verktøyet. Men, etter to dager der jeg har sjonglert mellom tre skjemaer på to skjermer, og krysssjekket sum for sum og opplysning for opplysning, så kjente jeg at hjernen min slo litt krøll på seg, og begynte å tulle det til.
De siste to timene måtte jeg virkelig kjempe hardt for å holde humøret oppe. Vel, det er vel ikke helt beskrivende. Så gretten som jeg har vært i det siste, så var det ikke så mye å holde oppe. La meg heller si det sånn at jeg på slutten av dagen måtte finne litt humor i dette arbeidet.
Midt i jobben med å konvertere flere tresiders excellskjemaer til PDF, slo det meg plutselig at etter å ha konvertert det ene skjemaet ette det andre, så må jeg vel kunne kalle meg excell-misjonær? Hadde jeg vært litt mer voldelig, og hatt med meg en liten hær, hadde selvfølgelig Marit den hellige vært nærliggende, men imot med at jeg var soloarbeidende så får jeg nøye meg med misjonærtittelen denne gangen.
Jeg falt også litt inn i en metaforaktig transe etter hvert, der tankene spant rundt det å endre formater fra det ene til det andre. Når jeg konverterer excellskjemaene til PDF, så fungerer de annerledes. Formlene vises ikke, og de kan ikke endres på. De blir med andre ord mindre fleksible, mindre medgjørlige, men de får den funksjonen jeg har behov for at de skal være. Som i denne anledningen var som informasjon om tallgrunnlag.
Selv om jeg sier at jeg konverterte over til PDF for at det ikke skulle være anledning til å gå inn og endre på tallgrunnlaget, så er det ikke slik at pdf er hugget i stein. Jeg pratet med en tidligere kollega rett før lunch, som hadde fått tips om et nettsted der du kunne konvertere PDF over til powerpoint, så det er ikke alltid konvertitten forblir i sitt nye format til evig tid. Det er jo praktisk det også, i noen henseender.
Det er lett å tenke på folk når jeg holder på med et slikt stykke arbeid. For folk finnes jo i utallige formater. Jeg har skrevet tidligere om A-4-mennesker, og alle andre A-variantene. Men hva om man kategoriserer folk inn i dokumentgrupper da. Går det an?
Jeg kjenner noen word-formater. Som har oppdatert seg jevnlig siden 90-tallet. Som tar med seg det mest nyttige og praktiske videre, og erstatter det som er gammaldags med det som er nyere og bedre. De er fulle av synonymer og litt egenrådige på skrivemåter og ordstilling, og du kan gjerne få en korrigering eller et forslag til endring som ikke er logisk for deg, men som for dem bare er sånn.
Jeg kjenner en del folk som er født i PDF-format også. Det er ikke mye redigeringsmuligheter og fleksibilitet, og de lar seg ikke alltid konvertere til hverken det ene eller det andre. Du kan få flikket litt på de, men ikke mye. Og hvis du kopierer direkte fra de, så ser det ikke like bra ut når du har limt det inn hos deg selv. Du må gjerne jobbe litt for at det skal bli ditt.
Men jeg har nok en forkjærlighet for excell-formatene i livet mitt. Excell-menneskene har noen faste og forutsigbare rammer, samtidig som de har uante muligheter og variabler. De har også oppdatert seg jevnlig siden 90-tallet, men de er så mye mer sammensatt enn word-menneskene. De sitter med en mengde formler som først kommer til syne hvis jeg trykker på de riktige knappene. Formler som jeg må bruke tid på å skjønne, men som jeg kan ta inn i mitt format når jeg først har skjønt dem. Excellmenneskene kan være fargerike og svart-hvitt med gråtoner alt etter som hvilken side de vider deg i øyeblikket. Og du kan være sikker på at de gir deg pålitelige svar hvis du spør de riktig.
Det er så mange formater jeg kunne lekt meg med, men jeg gir meg nå mens leken er god. Jeg håper bare at jeg drømmer om noe annet en tall og formler når jeg legger meg. Og i morgen er en ny dag, i nytt format, med nye formler som skal knekkes.

Inspirasjon innenfra

Jeg har sett andre episode av en ny serie på NRK som handler om en norsk gullgraver. Mannen er geolog, og han har vært flere steder i verden for å lete gull, også i Alaska. Han startet ut med drømmen om den store gullklumpen, og drømmen om å bli rik, men motivasjonen har endret seg gjennom årenes løp. 

Mannens motivasjon og spenning i livet nå, er fortsatt spenningen med å lete etter gull. Han liker å bruke metalldetektor for å konstatere at det er små eller store forekomster, men når han har påvist at det er stor sansynlighet for at det er større forekomster av gull, så stopper han letingen. For naturen har større verdi for mannen, enn gull har.

Han bruker mer energi på å holde stedene der han har påvist gull hemmelig, enn han bruker på å grave opp gullet. Han holder det hemmelig fordi han selv kan motstå fristelsen til å grave etter rikdom, men han er redd for at andre menneskers grådighet vil medføre ødeleggelser i naturen.

Han sier at den største rikdommen vi har, er uberørt natur, og han lever i ett med naturen.

Det er utrolig fascinerende å høre på når han prater. Han prater om frykten for å bli grådig, samtidig som han prater om det at man ikke trenger mer penger enn det man kan forbruke i det livet man har. 

I kveld fant han et område i Finnmark som han beskriver som rikt på gull, og der blir kameramannen instruert til å filme slik at ingen kan kjenne seg igjen og finne frem til området der han etter sigende har påvist et område med stor sansynlighet for en gullklump på rundt 10 kilo. I løpet av episoden blir tanken på denne sannsynlige gullforekomsten så stor bekymring for mannen at han helst vil komme seg bort fra området, også av frykt for at egen grådighet skal komme snikende. 

Jeg sitter og ser på han, der han lener seg mot et tre mens han spiser i varmen fra kaffebålet. Jeg vil nok definere han som en underfundig og litt original fyr, litt sånn nerdete. I tillegg er han det som på engelsk ville beskrives som en treehugger, altså naturverner på sin hals. Men det er noe så inderlig og beundringsverdig med denne fyren. Han gjør det han liker best å gjøre. Han lever i pakt med naturen, og han bruker geologutdannelsen sin til å lese terrenget og tolke elvebunnen og sandkorn.

Han spiser middagspølse og hvitløk rett fra pakken, og koser seg med kaffe kokt på bål. Han fyller vannflaska si fra kulper i myra eller rennende bekker, og han vandrer rundt i ulendt terreng uten en bekymring i livet, bortsett fra hva som vil skje hvis andre begynner å lete etter gull og ødelegge naturen da. 

Han er så inderlig fornøyd med så lite, der han sitter og filosoferer med ryggen mot en trelegg. Og jeg beundrer denne litt originale mannen. For å leve ut drømmen sin er en ting. Å drømme om så lite er enda bedre. Å finne lykken i livet under et tre, med en skvett myrvann og et bål, det er en drøm i seg sjøl. Å frydes ved tanken på å finne gull, som du ikke graver opp. 

Det er noe å lære her. Det er noe å tenke over. Ja, dette må jeg tygge sånn skikkelig på, for å kunne utlede min drøm ut fra denne lærdommen. For kanskje har jeg ikke funnet den egentlige drømmen min når alt kommer til alt.

Et spøkelse kom snikende i tidlig morgengry, og drev bort med morgentåken

Klokken er sju på en lørdag morgen, og jeg har vært våken snart en time. Jeg bråvåknet av en drøm som var så levende at jeg kunne kjenne lukten av parfymen og følelsen av hovedpersonens hånd stryke over kinnet mitt da jeg våknet. Med hamrende hjerte og tørr hals prøvde jeg å orientere meg tilbake til nåtiden. Tre kvarter senere har jeg gitt opp å sove mer, og snart er kaffen ferdig.
Jeg har ikke tenkt å fortelle dere hele drømmen. Den var, som mange drømmer, en ferd mellom nåtid og fortid, med mennesker som betyr noe i nuet eller betydde noe en annen gang. Jeg vil heller skrive om spøkelset som drømmen førte med seg, og som fremdeles er så nærværende at det sitter her på sengekanten. Noen ganger må bare spøkelser tas med roten.
For en del år siden, i en tid som nesten føles som et annet liv, fikk jeg livet snudd på hodet av en ulykkelig altoppslukende kjærlighetshistorie. Jeg var ung og tillitsfull. Jeg senket garden ned og gav fra meg både sjelen og hjertet, og fikk begge deler blodige og flattrampet tilbake. De fleste av oss vet at selv knuste hjerter fortsetter å slå, men at det i øyeblikket kjennes ut som at hjertet sleper seg videre med en ujevn og seig takt med bilyd fra skadde kamre.
Selv nå, mange år etter, kan jeg kjenne på den rå sorgen. Jeg kan høre alle spørsmålene, alle de fortvilte tankene, og jeg kan nesten kjenne kvalmen i halsen fra dagen alt lys forsvant for en stund.
"For alt levende døde den dagen du ville være død for mitt liv".
Denne linjen er hentet fra en tynn liten bok som het "Hildelin. Et symfonisk dikt", og er den mest beskrivende og den vakreste setningen jeg har funnet som er dekkende for hele historien.
Historien ja. Er det egentlig noe å skrive om, mer enn det som er skrevet, og vil jeg bli kvitt spøkelset da? Igjen alle spørsmålene, og alle de tumlende svarene som er for perifere til å gi mening.
Jeg går litt tilbake til drømmen, og øyeblikket jeg våknet. Det var et viktig øyeblikk.
Jeg våknet i øyeblikket der jeg skulle få svar på et av mine spørsmål. Men det var mer enn det. Personen i drømmen var like splittet i drømmen som hun sannsynlig vis var inni seg for mange år siden. Og på drømmers vis så skiftet hun mellom å være seg selv, og samtidig en annen, i en og samme person. Den fornuftige samtalen jeg hadde, hadde jeg om oss og om henne, med den utgaven av henne som ikke var henne. Men samtidig var den jeg holdt rundt, henne selv. Dette vakre fortvilte mennesket som klarte å rive hjertet mitt ut av både rytme og brystkasse. Rett før jeg våknet var det som om hele den ballen av følelser, lykke og fortvilelse kom, med en kanonkules kraft, og skulle knuse alt som var vakkert nok en gang.
Kaffen er klar, og jeg tar den første livgivende slurken mens jeg leser det jeg har skrevet til nå.
Det er en rufsete historie, så det er ikke rart at drømmen ble som den ble. Men hvorfor kommer den nå?
Morgentåken kommer sigende og brått slites jeg mellom å ta med kamera ut for å forevige morgentåken, eller fortsette å skrive ut tåken fra en svunnen tid. Morgentåken får raskt selskap av morgenrøden, og nesten som på drømmers vis skjer det et raskt sceneskifte. for morgentåken varer ikke evig.
En halv time etter at jeg satt og skrev blogg i sengen, med morgenkaffen, er jeg nesten ved Rundtjern, der jeg ser tåken lette. Det er rå luft, og jeg blir fuktig i håret. Det er litt hyggelig på tur så tidlig, for alle jeg møter sier hei eller god morgen. Jeg snur og går hjemover igjen, og plutselig blir tåken tett og gråhvit rundt meg. Det er ikke ofte at tåken blir tettere når solen er i ferd med å komme frem, og dermed må jeg ned til Østensjøvannet også. De første bildene kan man ikke se vannet. Det er hvitt og litt mystisk over alt. Etter hvert som jeg går, blir det gradvis lettere, og jeg får noen fine bildeminner både på sd-kortet og på min interne minnebrikke. Når tåken har lettet helt, begynner fuglene å synge litt ivrigere, og snart er tåken borte både fra vannet og sinnet.
Hegren som jeg har "jaktet" på, tar seg noen æresrunder foran meg, og jeg knipser mange bilder i håp om et blinkskudd. Fugler i flukt er ikke lette motiver. Stillitsen viser seg, men jeg får for dårlig tid til å ta bilde før den flyr et annet sted.
Jeg er hjemme igjen i godstolen. Kaffen er fortsatt varm, og jeg har endelig spist frokost. Drømmen er bare et vagt minne, og minnene den gravde frem er plassert i et av de mentale skrinene med lokk igjen. Roen er igjen etablert, og jeg siger litt lengre ned i stolen mens jeg nok en gang tenker at prisen for å være menneske, er at vi er tenkende individer. Og prisen for å bo alene, er at du kan oppleve å ha litt for mye tid til å være tenkende individ.

Det er da så kald en vind

Jeg var oppe og ute av huset tidlig i dag. Jeg tenkte å få unna et foto-oppdrag mens frosten var i gresset. Og frosten var i gresset, det var som bestilt. Men første dagen med vintertid gjorde at alt jeg skulle fotografere lå i skyggen ennå da klokken var halv ni og blå skygger over rimblekt gress gir ikke muntre bilder.
For å vente på solens vandring, gikk jeg meg en tur. Mye av turen ble i skyggen, og det kom stadig kalde gufs feiende over den tynne isskorpen som har dannet seg i alle bakevjene langs Bogerudmyra, og langs land og et lite stykke utover, rundt store deler av Østensjøvannet. Tre timer og en dusj senere, sitter frosten fremdeles i kroppen, til tross for at jeg hadde ulltøy innerst og vindtett ytterst. Og sørgelig nok er det vindgufsene som har inspirert til dagens metafor og innlegg, for nå synes jeg det er lenge siden det har vært vindstille.
Det ser ut for at det går en varslingsvind over landet nå. En sur og bitter vind som går i kast, og som trekker mye opp med roten. Det er mye som står for fall mens det blåser, og det er mangt et rotvelt og mye vissent bløtt løv som ligger igjen når vinden er over. Hvis det ikke kommer en ny runde da.
Jeg er ikke ukritisk og godtroende, og sitter ikke her og tror at organisasjonene, foretakene eller etatene er uskyldsrene og problemfrie eller at  lederne som havner i stormen, er feilfrie. Men jeg tror heller ikke at det kun er varsleren eller varslerne i en organisasjon som sitter med hele sannheten om en organisasjon. Jeg tror heller ikke at lederne sitter med hele sannheten. Men jeg tror i alle fall ikke det blir bedre i en organisasjon av at utfordringer skal stilles ut og menes noe om i det offentlige rom.
Det som er felles med de sakene som har fått leve lengst, er at varsleren er ikke har fulgt systemet som er laget for varsling, men har sendt varsler i vifteform til et utvalg mennesker, inkludert journalister. Varsleren er selvfølgelig anonym, noe som er trygt for varsleren men som gjør det utfordrende å få stilt oppfølgingsspørsmål. Det at det varsles til pressen, er likevel den største utfordringen. Det er da det blir stygt.
Aviser og nyhetsprogrammene ser på den kraftige og destruende vinden med en surfers øyne. De nyter den kraftige vinden, og holder vindstyrken oppe ved at de gir seg i kast med den ene artikkelen etter den andre. De hyller varsleren og forholder seg relativt ukritisk til han eller henne, som de regner som den svake eller tapende part. Den anonyme varsleren settes på en pidestall og belønnes med spalteplass for hvert et ord de ytrer, mens de som pekes ut og settes i gapestokken og belønnes med hatytringer i kommentarfeltene. Det er til tider fristende å bruke fy-ordene heksejakt og svertekampanje når det står på som verst.
Vi er et lite land, og derfor er det ikke sånn at disse sakene dør ut med det første heller. I tillegg så har ikke majoriteten en interesse av å nyansere bildet. Det ser ut til at majoriteten roper korsfest korsfest, uansett hva lederen eller ledelsen foretar seg. Det er ikke rom for å innrømme feil og beklage, for dette skulle man visst som leder. Det brukes store ord som fryktkultur eller nepotisme og hersketeknikk. Og det er også slik at det er ett fett hva lederne gjør: stiller de i intervjuer er det feil av de å henge ut sine egne i det offentlige, og stiller de ikke, har de noe å skjule.
Jeg tror vi glemmer at mange organisasjoner ikke sitter med profesjonelle taleskrivere og presserådgivere heller. Nå ser ikke det alltid ut som om det hjelper heller, hvis vi skjeler over til politikere og uheldige episoder som kommer i offentlighetens lys, men det er en annen skål.
Selv om jeg har lyst til det, skal jeg ikke trekke frem noen av disse enkeltsakene. Generelt vil jeg si at det er fryktelig mange amatører i dette, som blir behandlet som en proff, eller som må handle som en proff. Og sett utenfra, går det litt dårlig.Det er enkeltmennesker i dette, som prater på vegne av et ukjent antall mennesker. Det er et ukjent antall mennesker som er uenig i de framlagte påstandene. Det er enkeltindivider som blir offentlig skyteskive, som blir dømt og skutt på i offentlighetens lys. Det er mange som blir rammet, som får snudd livet på hodet, som blir med i rotveltet, som blir liggende og blø.
Det som frustrerer meg mest, er gribbene i dette. De som fryder seg over at andres verden raser. De som fråtser i skandalene og som gjerne profiterer på åtslene som blir når noen er revet i filler. Mange av disse gribbene fryder seg mest over at det er ledere som blir hengt ut. For de skal liksom bare tåle det og har godt av det alle som en.
Jeg synes det er sørgelig at det ikke finnes empati eller tilgivelse i majoriteten. Jeg synes også det er sørgelig med alle de som ufrivillig må jobbe i stormen som raser, selv om de er uenig i varslene. For de finnes, i varierende antall men de finnes.Det er også familiemedlemmer som står i dette. Utenfor stormen, men likevel i den. Alt dette mens gribbene skriker etter blod.
Jeg skjønner at Internett har kommet for å bli, og jeg er selv en ivrig bruker. Jeg er relativt god til å finne ting der ute, både sannheter og usannheter. Men jeg blir så frustrert over at etter at vi fikk dette mediet, dette redskapet, så skal alt ut og frem i lyset. Det er ikke alt jeg vil se. Det er ikke alt vi skal se, mener jeg.
Jeg ender, som så mange ganger tidligere, med å oppfordre til empati. Oppfordre til å ikke kaste stein eller rope korsfest korsfest. For selv om de som skytes på er aldri så skyldige, så er det ikke mentometerknappene som skal avgjøre det. Og selv om det gjøres feil, så er det ikke slik at det ikke skal tilgis. Noen saker er verre enn andre, men det som er helt sikkert, er at så lenge vi ikke går i de skoene så kjenner vi ikke hele sannheten. Og da kan vi være rause nok til ikke å fråtse i andres ulykke og ikke håpe på andres undergang.

Mor, jeg vil tilbake, sang Eggum

Jeg ønsker meg tilbake til tiden da det var Egil Storbekken og Tolgatusseladdane som satte Tolga på Norgeskartet, og ikke en haug med tusseladder som heter kommunestyre som toer sine hender, mens sjefstusseladden har unnskyldningsangst.
Nei, Storbekken var mannen som virkelig kunne representere Tolga på riktig måte, søndag etter søndag i ønskekonserten. Jeg savner ønskekonserten slik den var den gang da. Da Monåberget fremdeles var et sted vi kunne plukke tyttebær og blåbær, og storsvingen var startstedet for sparktog.
Ønskekonserten var ett av de faste holdepunktene, nesten like populær som Norsktoppen og ti i skuddet. Den udødelige "där som rosor aldrig dør", med Mia Mariann og Pär Fillip, kan fremdeles synge i hodet mitt. For ikke å snakke om New Jordal Swingers sine fengende låter. Mest fra tiden før bussulykken deres. Jeg kan huske at Ivar Hovden rødmet da han mange år senere kom til en av de barnehagene jeg var leder for, for å selge leker for trigonor, og jeg presenterte meg som gammal NJS- fan.
Jeg nevnte Monåberget. Det var første miljøengasjementet til unge Marit det, da veien skulle utbedres og deler av Monåberget skulle sprenges bort. Jeg kan huske jeg skrev om teksten på visa om Enerhaugen, som gruppen Ballade udødeliggjorde for meg, selv om visa er mye eldre enn det. Og bortsprenging  av deler av Monåberget var bare starten. Snart ble den koselige veien som endte i en sti litt høyere opp og forbi berget, erstattet med asfaltvei. Multemyrene og enda mere skog ble til boligfelt, og til og med på resten av berget ble det hustomter. Hele utsikten fra godstolen, som hadde vært trær, berg og gress, ble nå hus og verandaer. Veien ble bredere og tok med seg klatretrærne mine og det flotte lerketreet som jeg var så glad i. Hele Modalane ble forandret. ( og dette er ikke de samme Modalane som kommunen som alltid hadde det høyeste gjennomsnittet per innbygger i den årlige innsamlingsaksjonen, år etter år).
Innsamlingsaksjonen ja. Det var også et fast årlig innslag på TV. Nesten på lik linje med Spelemannsprisen, Melodi Grand prix ( som sikkert også da het Eurovision song contest) og dagenfør dagen. Hadde det ikke vært sanginnslag på innsamlingsaksjon-sendingen så hadde jeg nok ikke sett på. Jeg mener, jeg så jo både Husker du og Da Capo også. Ikke rart at jeg har en forunderlig CD-samling. Og CD-samlingen er jo mye mer strømlinjeformet enn kassett-samlingen min, for den var allsidig den.
Jeg ønsker med tilbake til tiden der lykken i livet var å sitte med høretelefoner, koblet til stereoanlegget og med god rytme i vippegyngestolen. Da helgene var friluftsliv og hyttetur, og jeg sovnet da hodet traff puten om kvelden.
Hvor vil jeg med alt dette da?
Jo: Dagens overskrift var egentlig "Med livet i fingertuppene", og er lånt fra en dokumentar jeg så en gang for lenge siden. Jeg var kanskje tolv-tretten år, og dokumentaren handlet om en ung klippeklatrer som klatret rundt i høyreiste klipper som ofte reiste seg opp fra havet. Jeg lurer på om det var fra Australia. Kun i shorts, og med en liten beholder med krittstøv bundet fast med tau rundt livet på han, forserte han skarpe kanter, overheng og stupbratte vegger, ofte hengende etter fingertuppene mens han lette etter fotfeste.
Nei, jeg har ikke vært på Skullerud klatresenter og fått en åpenbaring eller en ny hobby. Og herfra og ut så blir dette et av mine mer melankolske og selvransakende innlegg som ligner på noe jeg har skrevet før. For de største fellestrekket mellom meg og klippeklatreren er at vi begge famler og leter etter fotfeste, og for min del er det fingertuppene som i denne stund bidrar til å få meg videre i livet ved at de trykker på knappene som forteller hvordan jeg har det. Jeg skriver virkelig for meg selv nå, men jeg deler fordi jeg umulig kan være alene om å dingle i løse lufta mens fingertuppene skriker og beina spreller.
Jeg våknet opp i dag, med en følelse av å ikke ha sovet. Hjernen min har jobbet med å finne prognoser for resultatregnskap og neste års budsjett. Jeg har regnet alle ukens regnestykker om igjen og betvilt hvert eneste ett av dem i løpet av natten. Jeg har også vært på møter deler av natta, og endelig fant jeg ordene jeg skulle funnet når jeg var på møtene i våken tilstand.
For meg er det ganske skremmende å ikke komme opp med raske svar og gode tanker før det har gått dager etter møter. Jeg pleier å være en rask tenker. Det er en av mine kvaliteter. Men nå virker ikke tannhjulene slik de skal. De står og stanger med tenner som er i utakt og som ikke passer inni hverandre. Det gjør meg usikker og ikke så rent lite frustrert, for det hindrer meg i hverdagen og gjør det tungvint og lite lystbetont.
Det er nitten grader og sol i dag. Det blåser en mild fin bris som risler gjennom høstfarger løv. Da jeg skjønte at dette er en av de vakreste dagene denne høsten, så trillet tårene i strie strømmer. Ikke fordi jeg er rørt, men fordi jeg ikke orker tanken på å nyte denne fine dagen ute i skogen eller ved Østensjøvannet. Når kaldsvetten renner etter å ha gått fra soverommet til badet, så skjønner jeg st jeg har tapt. Det å kjenne motvilje mot å gå ut i finværet er nesten enda verre enn å være treig i tankegangen, samtidig som begge egentlig er like ille. To av særtrekkene mine, det som er meg, er fraværende. Og jeg takler det særdeles dårlig.
Jeg har slept med meg godstolen ut på balkongen. Jeg sitter her i pysjbukser og singlet, med far sine solbriller. Jeg kan kjenne solen og vinden, og høre raslingen og fuglene. Jeg får nøye meg med det i dag, og tenke at frisk luft gjør nytten sin også om den inntas sittende i godstolen. Da er den biten parkert for en stund.
Jeg skal ikke dvele for lenge ved fortvilelsen. Det er aldri produktivt. Men jeg må like vel dvele litt ved hva alt dette gjør med meg. For, dette er selvfølgelig veldig ubeleilig. Og, som vanlig så har jeg nok bidratt mest sjøl. Fordi jeg tar for mye enkleste vei ut og sier sier ja. Og jeg skal ikke bla meg så langt tilbake i bloggen før jeg finner noe om å ha tatt på meg litt for mye og skrudd opp tempoet litt ekstra for å kjenne meg likeverdig og fullverdig. Jeg husker ikke når jeg skrev noe om det, og jeg orker ikke bla meg frem, men jeg vet det er der. Og jeg ser at jeg ikke lærte.
Mest ubeleilig kommer dette fordi jeg hadde begynt å få litt dreis på søvnutfordringene mine nå. Dette skjedde da jeg kom inn i en god rytme med trening tre ganger i uken igjen. Det er en suksessfaktor for meg dette med regelmessighet. Og å trene gir mye mer energi enn det tar. Og det tar bort smerter og gir ro. Trening er også måloppnåelse. Stadig små seiere og små fremganger. Lengre distanser, kortere tid, større belastning, flere repetisjoner. Hele tiden små suksesser.
Jeg ble gladere, mer uthvilt, sterkere og hadde mer energi. Jeg kjente at nå var livet så godt som det kunne bli. Og så kom denne helvetesuken der alt falt igjen. Og jeg kan ikke en gang peke på noe  konkret. Det er bare summen av alt som må tenkes på og mestres og huskes og analyseres.
Og derfor lengter jeg tilbake. Tilbake til tiden der lykken var å høre godlåtene mine mens dagdrømmene og tankespinnerier, en hel verden og et helt liv, utspant seg i hodet mitt. Jeg hadde et klistremerke som sa "stopp verden, jeg vil av". Akkurat nå kjennes det litt sånn ut.

Det er en kunst å fyre med ved

Det er blitt så sent på høsten at det er tid for å fyre litt med ved. Mest for kosens skyld, men det er jo ikke til å komme ifra at det gir god varme i leiligheten også. Noen ganger litt mye kanskje? Sist helg endte jeg i shorts og singlet.
Vedfyring er som alt annet i livet, en kunst. Det er en læringskurve i dette, og det er en mestring både under veis og i enden av kurven. Og som med alt annet, så kan du prøve for hardt, med for mye ved, eller for lite trekk. Det kan ryke inn, og det kan slokne ut. Det soter på vinduet i ovnsdøra rett som det er, og så er det selvfølgelig alle de varme elementene som kan gjøre håret kortere, klærne hullete eller  fingre og armer røde og med små blemmer. Kort sagt: vedfyring kan, som alt annet, være en fryd, et besvær, eller en metafor.
Jeg er ikke lengre så redd for å dra på med en vedskie ekstra. Jeg kan jo bare gjøre som sist, ta på meg shorts eller åpne verandadøra.
Jeg er ikke så redd om det ryker inn litt heller. Jeg sørger bare for gjennomtrekk, og vifter litt ekstra foran røykvarsleren slik at ikke den uler igang. Røyk svir i øynene, men det går fort over. Tårene varer ikke evig. At ingen tårer varer evig er noe jeg har lært på mange vis.
Til tross for shorts og gjennomtrekk eller andre gode løsninger, så er det like vel aller best når jeg klarer å tenne opp uten problemer. Klarer å legge inn passe med ved under veis, regulere trekken godt og få en koselig varme som er akkurat passe.
I skrivende stund slikker flammene lekent opp mot taket i ovnen. Det ser ut som det sirkler runde flammer ut av de små luftehullene i bakveggen (som tar luft inn fra spjeldet) og varmen har forsiktig begynt å spre seg ut i stua og litt til kjøkkenet. Det soter ikke på glasset i døra i dag, hvilket får meg til å tro at jeg begynner å få litt taket på dette nå som jeg får ovnen til å brenne rent glasset selv. Fra lydplanken min høres toner som jeg har kjøpt opp gjennom de siste tretti åra. I dette øyeblikket er  alt så perfekt som det kan få blitt.
Ute er det blåtimen. Himmelen er gråblå, og jeg kan fremdeles se fargene på høstløvet, men det er ikke lenge til trærne vil fremstå som nærmest sort mot den stadig dimmende himmelen som til slutt blir mørk. Det er en kunst i seg selv å venne seg til at sommerkveldene ikke lenger er her, og at kveldsmørket kommer tidligere og tidligere. Men det er som de sier, du må tenne lys i stedet for å fortvile over mørket. Og som det står skrevet, så skal man ikke sette lyset under en skjeppe heller. Man skal la lyset skinne slik at alle kan se det.
Jeg lurer av og til på om jeg er der at jeg vil det? Eller om jeg gjør det alt? Og jeg lurer aller mest på om noen ser det lyset jeg deler og om det gjør en forskjell for de som ser det.
Det er litt skummelt dette med flammer og lys. Det er fort at lys gjør at det kastes skygge, og la oss være ærlig: det er ikke alle som takler å havne i skyggen. Likeledes er det fort at det er mange som vil varme seg rundt flammen, og noen ganger kan det bli så mange at det ikke blir oksygen igjen til å holde liv i den. Og når den brenner ut, da er det ikke akkurat rift om å hjelpe til å få liv i flammen igjen, for det er lettere å gå videre til neste bål.
Som om iPod-en min kan lese tankene mine så spiller den plutselig "Killing me softly". Det passer jo helt perfekt som akkompagnement til min siste tanke om utdøende flammer. Det er en norsk versjon, med Inger Lise Rypdal. "Sangen han sang var min egen". Det fungerer det å. Og med stemmen til Inger Lise blir jeg minnet om to sanger som jeg hørte i mine tidlige år, som jeg tok inn i hjertet mitt.
Den ene av dem er også ganske så passende inn i vedfyrings- og lysmetaforen min. Det jeg husker best, og som har kvernet i hodet mitt siden jeg hørte den, er strofen: "...jeg har gitt alt jeg har, jeg har brent mine lys i begge ender". Mitt fem-årige jeg sang med den gangen, lykkelig uvitende om dobbeltbetydningen teksten hadde. Hva visste vel jeg om å gå på en smell. Jeg så for meg stearinlys som brant i begge ender og lurte mest på hva slags lysestake de kunne stå i.
Sangen var på samme plate, eller kassett for min del, som "Den stille gate". Det var en sang som ble sittende i hjerterota fra første strofe. Vakker, melodi av Schubert, vakkert arrangement, og en tekst som ble til en film i hodet mitt mens jeg satt i gyngestolen og lyttet. "...Helt uten lysreklame og fri for buss og bil. Jeg snudde der den endte og gikk den om igjen." Det kunne jeg godt forstå at hun gjorde. Jeg var alt som femåring tilhenger av stille steder, og selv om barndommens veier ikke var befengt med lysreklame, så skjønte jeg at det var absolutt ikke noe å lengte etter. Jeg var også veldig fascinert over det å gå i en ukjent gate, stille og forlatt, og ikke spørre noen om hvor den førte hen.
Det er vel ingen hemmelighet at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for det kjente og forutsigbare, og aldri har vært særlig eventyrlysten. Men jeg har vel kommet meg litt med årene, både med bevisste veivalg og noen litt mindre veloverveide. Ikke for det. Med årene har jeg vel gått noen blindveier og smale veier som endte i sumpen også, men det er ikke det som er de stille gatene jeg frydes ved.
Eventyrlyst ja. La meg dvele litt og ende der. Jeg var i slutten av tyveårene før min første flytur. Og jeg var i trettiårene før jeg besøkte mitt elskede og etterlengtede Paris. Men, etter at jeg for alvor fant vingene mine, (om enn av metall) har det blitt noen mil, og en utvidet horisont. Og jeg har funnet min stille gate i mange land etter hvert. Ofte med en kirke eller et kapell i. Der er det aldri lysreklame.
Jeg har nok bare en moderat eventyrlyst sammenlignet med andre, og jeg er slettes ingen risikotaker. Men det er eventyr nok for meg. Og det er dannelsesreiser godt nok, og berikelse i massevis.
Hvordan avrunder jeg et blogginnlegg som etter en fjerdedel tok over og skrev seg selv inn i en retning jeg ikke hadde planlagt? Der har jeg fremdeles ikke perfeksjonert meg. Kanskje med et par pekepinner på hvordan jeg prøver å gå når jeg går gatene mine opp igjen?
Jeg tenker: gå med sikre skritt, gå som om du hører til der. Gå som om du vet hvor den ender og hvor du skal. Nyt det du ser på veien, hils på de hyggelige og smilende, og la de sure og sinte være. Ta med deg de som heier på deg, videre,og for all del: når det blir for mørkt til å se, så tenn lyset i lanternen kun i en ende. God reise



.

Om storm og tikkende bomber, og stillheten etterpå

Den første stormen denne uken var på mandag. Jeg har gjentatte ganger skrevet om kommentarfelt og noen av de som bruker disse, og jeg skal ikke gjenta meg selv. Jeg har tidligere også sagt at jeg sjelden leser disse feltene og det er fremdeles sant. Men så er det dette med å falle for fristelsen eller bli for nysgjerrig da. Og på mandags morgen, mens jeg satt på bussen og leste nyheter på NRK-appen, så ble fristelsen for stor. Som alltid før jeg leser kommentarer, så har jeg en antakelse om hva som står. Og jeg tok ikke feil denne gangen heller, dessverre.
Nyhetssaken var den triste saken fra Trondheim, om de to unge mennene som ble alvorlig skadet av en jevnaldrende, og som senere døde av skadene. Alle de tre var fra samme land. To var mindreårige flyktninger og en var asylsøker. Landet er konfliktfylt og det er rimelig å anta at man ikke kommer psykisk uskadet fra en krigssone, mindreårig eller ei. Jeg skal ikke gjenta kommentarene, men la meg si at jeg fint kunne grovsortere de i to bokser. En boks for rasisme og fremmedhat. Og en mindre en, for sympati og omsorg. Jeg ble såpass rystet over de styggeste kommentarene fra første boksen, at jeg la inn en kommentar..ja, det er sjelden vare, men jeg måtte. Jeg skrev: "Går det an å legge ut denne saken uten kommentarfelt, NRK? Vi befinner oss dessverre i et land der mange er uten respekt og selvsensur". Det tok veldig kort tid før NRK svarte "Hei, Marit. Det går ikke an å legge ut uten kommentarfelt. Jegvhar tatt en rydderunde i kommentarfeltet nå, og følger med. Even, NRK nyheter".
Like etterpå hadde NRK også lagt ut en egen kommentar der de minnet om at dette var en alvorlig sak, og de bad sine følgerne ta hensyn og respektere retningslinjene for kommentering.
Jeg fikk kun en negativ kommentar på mitt innlegg. Jeg skal ikke henge ut mannen, men ja, han er en av de som i en kronikk om kommentarfelt ble omtalte som bitre menn i 50-årene, med middels lønn og middels utdanning, og forsidebildet hans på fb er et norsk flagg.
Kommentaren hans var "så derfor skal du kneble et helt folk? Jeg er SÅ glad du ikke har noe særlig du skulle ha sagt!". Å, alt det jeg kunne ha svart på den. Jeg lot den stå ubesvart. Noen ganger er silent treatment best.
Jeg har aldri ønsket å kneble et helt folk. Jeg vil bare at de løse kanonene skal tenke før de tenner lunta. Jeg vil at rasistene skal tie. Jeg vil at de døde skal få fred, og i denne saken vil jeg at nestekjærligheten skal blomstre, at psykiatrien men også alle andre skal ta lærdom av hvor galt det gikk. Jeg vil også, selv om jeg synes det er litt gammaldags å trekke frem andre verdenskrig, minne om alle som kom seg velberget over til Sverige herfra, fordi de var forfulgt, redde eller hva som helst. Jeg vil i tillegg minne om at det bare i USA lever fire millioner mennesker med norske aner, som er slektninger av de som dro fra fattigdom til håpet om en bedre fremtid. Jeg minner om at de kunne gjøre dette fordi grensene ikke var stengt.
Nei, disse landene og situasjonene kan ikke sammenlignes. Ikke egentlig. Alle situasjoner, skjebner og mennesker er forskjellig. Poenget er bare at åpne grenser og hjelpsomhet har hjulpet utrolig mange mennesker til et bedre liv, og det er en tradisjon som alltid har eksistert.
Jeg sier ikke at asylpolitikk og innvandringspolitikk er enkelt. Jeg sier ikke at vi ikke har utfordringer og at vi er feilfrie her. Det jeg sier er at vi skal ikke ha så store pekefingre. Vi skal ikke bruke de døde unge til politiske argumenter. Vi skal ikke bruke disse unge skjebnene til å spre frykt. Jeg synes at kommentarfelt skal vise at vi har ytringsfrihet, jeg brukte jo min egen til å si noe, men det er forskjell på ytringsfrihet og ondsinn. Det er forskjell på ytringsfrihet og diskriminering eller rasisme.
Nå går jeg rett over på neste storm. Orkanen Helene, som alt forrige tirsdag satte kursen over Bermuda og sett mot Storbritannia. Og som av en eller annen grunn ble utsatt for en kjønnsskifte når hun nådde Europa, og som ble hetende Knud. En hissig en dette, uavhengig av kjønn.
Båter ble kastet hit og dit, hagemøblene fikk vaska og lufta seg, og nyhetene fikk brukt ordet ekstrem i mange sammenhenger, i dagevis. Men, selv om det var et kraftig uvær, så er det alltid like forunderlig at folk nesten virker litt skuffet over at ikke liv gikk tapt. Det ligger et litt sånn slør over omtalene nå som det er over, og det bare er materielle skader å ta inn over seg. Jeg skal ikke dvele over det. Jeg skal heller ikke dvele over at Knud ser ut til å være enklere å snakke om og engasjere seg i enn hendelsen i Trondheim.
Jeg skal heller, i avslutningsfasen, dvele over stillen etter stormen.
Det tar tid å rydde etter en storm. Det suser liksom fortsatt i ørene mens vi skaffer oss en oversikt over kostnader. Det er for noen vanskelig å vite hvor man skal begynne. Helene Knud er en av mange i rekken. Og der er det mye håndfast som vi kan ta tak i med håndkraft eller med maskinell hjelp. Vann kan pumpes ut, og bygg kan reises igjen. Det er litt verre med Trondheim. Men jeg tar i bruk en frustrert prosjektmedarbeidere ord og visdom: Jeg har trua. Jeg har trua på at vi stadig lærer , at vi blir bedre på å forutse, bedre på å hjelpe tidlig, kanskje vi til slutt blir i forkant og forebygger. Jeg har trua. Fordi jeg må. Det må vi alle.

Tenk å kunne leve livet slik som Kristin maler

Facebook-statusen som har inspirert til dette innlegget, er hentet fra siden til en kunstner med blikk for detaljer. Bildene hennes har kraft og dybde, de skaper ro samtidig som de pirrer nysgjerrigheten. Jeg leste dette på siden hennes:
"Det jobbes med nye idéer, nye lag på lag skaper endringer, noen ganger til det bedre men ikke alltid. Da slipes underliggende former frem igjen til jeg finner en slags harmoni. Så får det stå en stund til jeg ser det med nye øyne. Det er denne prosessen jeg elsker og som gjør det så morsomt og spennende å male".
For det første så er det flott at hun deler litt av prosessen frem mot ferdig bilde med oss. Men for meg så ble dette en trigger til noe annet, eller kanskje mer en parallell. Tenk å kunne leve livet som en skapende prosess. Tenk så mye vi kan lære av skapende kunstnere.
Jeg starter med det nakne lerretet. En ubrukt flate som er preparert og klar for å bli til noe vakkert. Jeg vet at jeg i alle fall ikke alltid tar meg tid til å skissere opp noen grunnleggende linjer før jeg tar frem penslene. Ofte fyker fargene av gårde og blander seg ukontrollert sammen før jeg plutselig ser hva jeg burde ha gjort fra starten av. Men da er jeg liksom så godt i gang at jeg ikke helt får til å snu. Jeg fortsetter å legge til mer farge, blander og roter, gjerne med litt hissige strøk på slutten, og av og til ender jeg med et helt lerret i brunt. Akkurat som barndommens modell-leire etter en tids bruk. Mørke beige med noen bitte små fragmenter av enkelte lyse farger som minnet om hvor fint det var i når de var ny.
Det er lett å se at livet, lik som et maleri, består av mange lag. Og livet kan også føles ganske så abstrakt innimellom alle konkretene.Tenk om jeg kunne male over dårlige ideer, eller gamle ideer, og se om det blir bedre andre eller tredje gang. Ikke for det, det er jo noen hendelser som har gjentatt seg selv opp gjennom årene, og noen ganger har det blitt bedre med årene. Men jeg har aldri kunnet slipt bort den nye, dårlige ideen igjen. Det er ikke lett å pusse seg ned til gamle suksesser. Å finne tilbake til roen som var før uro. Ofte blir det som strendene i Florida etter en orkan, med påfølgende stormflo. Stranden jeg finner tilbake til, er smalere, lavere, med mer drivved og rusk som havet har bragt med seg.Hvis jeg ser tilbake på noen av orkanstrendene, eller de dårlige ideene jeg ikke fikk slipt bort igjen, og ikke malte over, så tenker jeg at i mange tilfeller så var det lærerikt å rydde stranden på nytt, men jeg skulle ønske jeg hadde sett inspirasjonen og nytten i drivveden fremfor å være frustrert over plastsøpla. Det er noen lerreter som kunne vært reddet med en bedre plan og bedre farger. Men til tross for at jeg leker meg med definisjonen livskunstner, så er det vel ikke det jeg skal bli rik av da.
Kristin skriver om prosessen. Det er litt Lennon over det... Livet er det som skjer mens du er i ferd med å planlegge det, sa Lennon (fritt oversatt.) Jeg har skrevet, sagt og ment både metaforisk og konkret, at det er viktig å ta seg tid til å være, til å leve. Jeg tenker at det å se på livet som prosess har noe for seg. Ikke alltid skulle bli ferdig med dagen i dag, i dag, men se på dagen i dag, i morgen, og finpusse den litt. Kanskje skal ikke hver dag være et nytt lerret, ubrukt og klar til å fylles. Kanskje skal dagen i dag være en del av i går og i morgen samtidig. Og kanskje i fjor sommer kan ha en rolle i neste års sommer. Kanskje er det uker og månedslerretter. Og årslerretter. De må være større da.
Skolen er vel det nærmeste vi kommer lag på lag, sånn egentlig. Der bygger året på fjoråret til en viss grad ved at vi lærer nye ting som kan videreutvikle det vi allerede kan, etter hvert som vi blir større.
Arbeidslivet er også litt lag på lag, hvis vi gjør det til det eller hvis vi kan gjøre det til det...det er kanskje mulig å legge på nye lag uansett hvor mange repeterende og monotone arbeidsoppgaver man måtte ha? Jeg tror det.
Denne uka fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte ha trua. At jeg ikke bare måtte forvente at ting som var lovt, ikke gikk i orden, for det ble bare negativt og skapte irritasjon. I og med at dette var i en situasjon der jeg var utsendt for å overvåke at noe ble ferdigstilt, og replikken ble levert av en ekstern samarbeidspartner som var sent ute med en leveranse som skulle vært ferdig for flere uker siden, tillot jeg meg et skarpt blikk og en noe syrlig replikk tilbake. Men jeg kjenner at det gjorde likevel noe med meg, når irritasjonen hadde lagt seg. For han hadde jo et poeng også. Nå er jeg vel fremdeles litt i tvil om alt hadde blitt fulgt opp uavhengig av vaktbikkje-oppdraget mitt, men samtidig så er det jo mer energikrevende å tro at ting ikke går eller vil bli gjort enn å ha trua. På en annen side så er jo energiboosten jeg fikk av å bli positivt overrasket når ting faktisk ble gjort, verdt pessimismen.
Som dere ser, jeg er delt på om han hadde et godt poeng eller ikke. Generellt sett, ja, men situasjonsbetinget nei. Mine forventninger i denne situasjonen var så lave som de var, basert på ervervede erfaringer. Men: lærdommen jeg kan ta med meg er at jeg ikke generaliserer denne typen leverandører og like situasjoner. Eller generaliserer dette over i livet, igjen. Eller livskunsten. Hvis jeg forventer en smørje og en uønsket flekk midt i maleriet, så lar jeg meg styre mot det, og plutselig lever penselen sitt eget liv. Hvis jeg forventer en spennende prosess som gir et ønsket resultat på ett eller annet tidspunkt, så vil det bli sånn.
Nå kan jeg høre både Maja Angelou og dr. Rev. Mary humre litt før de stemmer i med et "we told you so" fra himmelen. For det er jo det de sa hele tiden. Ordene og tankene dine som du sender ut i universet, returnerer aldri tomme tilbake. Du høster som du sår, selv om jeg stadig finner et og annet ugress som jeg ikke kan huske å ha sådd. De sa begge to også at alt som er ment å skje, vil skje, ikke alltid når du ønsker det men " in devine time. ". Jeg vet jeg har mange ateister som leser, men bær over med meg. Sansynlig vis har vi alle opplevd følelsen av en innblanding av ukjent kraft som enten har forkludret eller vært til hjelp i øyeblikket, og der vi i ettertid har skjønt at innblandingen hadde noe for seg. Jeg har mitt perspektiv og ett navn på kraften. Andre har et annet perspektiv og et annet navn. Noen tror ikke på denslags påvirkning over hode. Det trenger ikke være mer komplisert enn det.
I skrivende øyeblikk, med mitt perspektiv, sitter jeg og lurer på hva jeg går glipp av og ikke minst hva jeg får i stedet for, da jeg ikke klarte å få tak i Cher-billetter i går til tross for at jeg satt klar på nettet det sekundet de ble lagt ut. Nå kan jeg klandre både forhåndssalg og datateknologien for dette, men det er litt trøst i å tenke at kanskje...kanskje var dette en flekk på lerretet som ikke er en del av DT ferdige bilde. Kanskje var dette noe som skal erstattes med et helt annet lag, eller kanskje en bit med slipt glass fra havet. Den som lever i prosess, får se.

Kvinne er kvinne verst - det er mobbing det handler om

Jeg starter med å slå fast at nei, jeg opplever meg ikke mobbet på noen arenaer i livet mitt. Jeg ønsker bare å si noe høyt, dele litt gamle erfaringer og aller helst nå frem til de som jobber med barn og som er foreldre til barn i skolealder, og spesielt jenter.
Det oppleves kanskje stigmatiserende å velge ett av kjønnene når jeg skriver om mobbing, men det forklarer seg selv litt lengre ned. Skjult agressjon og skjult mobbing må sies høyt, pekes på og staves ut tydelig for at alle skal bli oppmerksomme på den. Og denne typen mobbing jeg skriver om, er som jeg også skriver senere, kvinnedominert , både når det gjelder utøveren og den utsatte. Det er like vel viktig å påpeke at selv om jeg skriver om dette som kvinnedominert, så finnes det også gutter som blir utsatt for denne mobbingen. Jeg har ikke glemt dem, og det bør ikke resten av verden heller, selv om innlegget handler om majoritetskjønnet denne gangen.
Opp gjennom voksenlivet har jeg i flere perioder gått til psykolog, for det meste i privat, i egenfinansiert regi. De siste ti årene har jeg hatt gleden av jevnlige eller mer sporadiske samtaler med en fantastisk dame som heter Stine. Vi har pratet mye om dette med kvinner og kvinners måte å omgås på, fra barndomsvarianten jenter og helt opp til voksne damer/kvinner/ koner. Vi var skjønt enige om at det er en kjønnsforskjell, på alt fra forventninger, kommunikasjonsform, kroppsspråk og følelser som kommer til uttrykk, og så er det selvfølgelig unntak fra majoriteten sånn som i alt annet som er delt inn i "de fleste, og unntakene".
I en periode der jeg hadde enkelte utfordrende elementer med en utstrakt bruk av hersketeknikker på en av mine livsarenaer, som bød på tilsynelatende uoverkommelige, uforanderlige og energitappende utfordringer, presenterte Stine meg for en bok som het "Odd girl out. The hidden culture of agression in girls" . Boken er skrevet av Rachel Simmons, som har forsket på hvordan noen jenter behandler og blir behandlet av hverandre. Simmons bruker begrepet jentemobbing. Jeg har i senere tid hørt at man ikke bruker dette begrepet lengre, men jeg tillater meg i alle fall å si at boken handler om den typen mobbing, hersking og manipulering som man i langt større grad ser hos jenter/kvinner vs gutter/menn. Simmons er helt klar på at dette er et kvinnedominert fenomen, og hun sier at de alle fleste jenter som bedriver denne typen mobbing, slutter med det når de blir større og skjønner hvor negativt det virker inn på de utsatte jentene. Men, Simmons sier også at noen av disse jentene slutter aldri med det. Og sørgelig nok så er det mange av de mest utpregede som finner seg en leder eller mellomlederposisjon, der de fortsetter med sin uartige adferd. Jeg tenker at de ikke endrer denne adferden fordi de ikke vet bedre, eller fordi de liker maktfølelsen de får ved å tråkke på andre, samt at noen av disse utøverne har en definert eller udefinert diagnose innenfor psykopat-spektret.
Så, hva handler dette om da? er det kanskje noen som tenker. Dette handler om himling med øynene, peking, underfundige smil og andre gester som skaper usikkerhet hos den utsatte. Det handler om å holde enkeltindivider utenfor. Det handler om klikker, der noen er innenfor, noen utenfor. Det handler om avvisning, hvisking, om manipulering og baksnakking. Og så og si uten unntak, så er dette gjort i det skjulte ( derfor Simmons undertittel som sier "hidden culture"). I tillegg til alt dette skjulte, så er det også fysiske ting som klyping, dytting, sparke bein for etc, så fremt det kan skje usett, og slik at man alltid kan ta på seg et uskyldig ansiktsuttrykk mens man nekter for ugjerningen.
Og det er her det kreves våkne foreldre, pedagoger, nabokjerringer og nabokarer, og også medelever, venninner og venner. For dette er en skjult kultur der utøverne slipper unna med mye. Alt for mye. Og der offerne strever med å bli hørt og trodd, særlig i barnehage og skolesammenheng. Fenomenet er også tilstede i arbeidstaker og sjefsammenheng, men jeg holder dette innlegget på barnenivået. For det er det som opprører meg mest.
De som blir utsatt for dette, tar ofte på seg både ansvar og skyld. Ofte oppleves de som uroskapere og urolige, fordi de er frustrerte. De er frustrerte fordi de opplever manipulasjon som de ikke skjønner, og derfor skjønner de ikke hvordan de skal reagere eller gi uttrykk for det de opplever. De prøver å endre adferd. De bruker ufattelig mye energi på å bli likt, trodd, unngå å gjøre feil, unngå mobberne. Å bli utsatt for stadig ignorering, himling med øynene, opplevd hvisking bak ryggen som gjerne er synlig for den utsatte men ikke for lærere eller andre som kunne vært støttespillere, gir en utrygghet som kan minne om paranoia og som kan bli tolket som det. De utsatte risikerer å bli definert som overfølsomme og overtolkende, og dessverre blir de ofte det. De blir også ofte fortalt at dette kanskje bare er noe de innbiller seg. Det er da det virkelig blir ødeleggende. Når de du betro deg til, kaster ballen tilbake. Foreldre til de utsatte kjemper også. Først er det sikkert en vei å gå for å oppdage hva som skjer. Så er det kampen for å bli trodd, få aksept for eller en erkjennelse for at dette skjer. Skoler og barnehager  vil være mobbefri og sier dumme ting som "ja ja, barn er barn". Eller "det er lett å misforstå". Eller "  vi har ikke sett noe". Eller " la oss ikke prate for høyt før vi har fått sett på det". Alt dette mens barna ( og deres foreldre) ser og opplever at de gode barndomsårene ikke er så gode og ikke er den vekstperioden det skal være. Fortvilte foreldre og barn med magevondt og skolevegring kjemper i motvind i dette landet, mens handlingsplanene ligger der som et hån mot de. Vi trenger ikke mer enn et googlesøk for å se alle de gamle uoppdagede sakene der voksenlivet er delvis ødelagt. I tillegg ser vi den statistiske dysterheten som forteller oss om de som gav opp, og også de som måtte flytte skole, eller måtte slutte med favorittsporten sin. Det vi ikke finner, er saker der utøveren måtte flytte skole.
La oss være ærlig: det brukes for mye silkehansker når det gjelder mobbing, og enda mer jentemobbing. Det er for mye dilling, og for lite trøkk på foreldrene til utøverne eller fascilitatorene. Jeg bruker det siste ordet fordi mange av mobberne ordner seg med en liten klan av medløpere som handler/mobber på ordre fra dem. Denne klanen består ofte av engstelige barn som er redd for å bli den utsatte. I deres tankegang skapt av frykt, er det bedre å mobbe enn å bli mobbet. De ser heller ikke sine gjerninger som mobbing. Det var jo bare et blikk. Eller en manipulering av leken slik at den utsatte alltid måtte stå på gjemsel, eller alltid har'n i sisten. De kunne jo ikke vite at hun skulle bli så lei seg av at de fysisk snudde ryggen til, eller at hun var den eneste som ikke fikk en botn av sjokoladen, gang på gang.  Det var jo bare moro at alle klærne var gjemt etter gymtimen...
Det er mange berørte i dette. Det er mye frykt, dårlig samvittighet, dårlig selvtillit, angst og mistrivsel. Aller mest for den utsatte, og dennes familie, men også for medløpere.
Og alle må sees og få hjelp, til og med hovedmobberen.
Vi har jo i dette landet et vell av handlingsplaner, også mot mobbing. Og vi har mobbekontrakter og mobbefri soner. Dessverre så er det sånn at når man får en handlingsplan, og mye fokus på hva vi vil ha og ikke vil ha, så kommer disse tre apekattene frem i mange. Hvis vi ikke ser, hører eller sier det, så finnes det ikke. Det er status å ha en skole, SFO eller en barnehage der det ikke finnes mobbing, der man har lykkes med arbeidet. Og jo mer man føles man har lykkes, jo verre er det å innrømme at det ikke er helt sånn. Det triste er at dette bidrar til at den utsatte blir dobbelt utsatt. Mobbingen fortsetter, og manglende handling fra voksenverden forteller den utsatte at det er hos henne eller han feilen ligger. Selvtilliten lider, troen på å lykkes lider, læringen lider, trivselen lider, og kanskje må en hel familie bryte opp og finne nytt sted å bo og ny skole, noe som berører alle. Den utsatte vil sansynlig vis bruke menge måneder med klump i magen før den stoler på at de nye vennene er til å stole på. Og hele familien vil bruke mye tid og energi på å uroe seg samtidig som de reetablere seg. Mens mobberen leter etter et nytt offer.
Jeg tenker også at en annen stor synd som skoler og barnehager gjør her, er at de ofte ikke vurderer om de hjemmene som ikke tar mobbing på alvor, burde sees nærmere på. Hva slags holdninger får mobberen med seg? Får den støtte eller konsekvenser for sine handlinger? Skjønner foreldrene alvoret? Bortforklares elle bagatelliseres handlingen? Og i ytterste konsekvens: vurderes det noen  gang om mobberen faktisk burde utredes? Tenkes det noen gang på at psykopater også har vært barn?  For en liten prosent av de mest intense og manipulerende barna er kanskje i det spektret. Uten sammenligning for øvrig, men det har jo vært sett sammenhenger mellom voksne drapspersoner og sadistiske handlinger mot dyr i barndommen, så det kunne jo i noen tilfeller vært verdt en tanke. Likeså tror jeg at barnevern også er vurdert for sjelden. Mobbing kan være et symptom. Et rop om hjelp.
Jeg har virkelig ikke en god avrunding på dette innlegget. Det er mest inspirert av psykolog og veileder Stine, og Rachel Simmons, men valg av tidspunkt for å skrive det er sørgelig nok med bakgrunn i en bestemt jente,  et oppegående, fortvilet og kjempende foreldrepar, en unnvikende og delvis benektende skole, et hjem som delvis unnskylder en mobber, en klan av mobbere med en alfahunn med manipulerende evner og onde hensikter på topp av klanen. Kan jeg si at et barn har onde hensikter?. I gitte tilfelle så tillater jeg meg det. Jeg har alltid prøvd å skille handlinger og barn,  og sagt at barn ikke er slemme, selv om de gjør slemme ting osv. Men: det er faktisk noen som bruker  både energi og kløkt for å gjøre andres liv utrivelig, og det er i de mest utspekulerte tilfellene jeg ser at jeg sliter med bare å si at det er slemme handlinger. I de tilfellene der utøveren får en tilfredsstillelsen og en glede eller maktfølelse av at andre lider, så er det noe mer en bare en tilfeldig handling og en test av grenser. Tenk på den.
Til alle der ute: kryss fingrene for dett barnet og hennes nære og alle andre barn som får skolegangen og barndommen ødelagt av mobbing, enten det er tankeløse handlinger eller bevist manipulasjon.Se dere rundt når dere ferdes i offentlige rom. La ikke barn få være barn hvis barn ikke er ålreite mot andre barn. Og det handler aldri om å lære utsatte barn å ta igjen, det handler om å stoppe mobberne. Alltid.

Høsttanker

Stavekontrollen foreslår høsttakkefest når jeg skriver dagens overskrift. Jeg lar meg inspirere og tenker at dette skal bli årets første hyllest til høsten, skrevet i takknemlighet.
Det er alltid litt blandet følelse den dagen du kommer ut i solen, i shorts og singlet, og kjenner at det er litt for skarp luft til det antrekket. Det er litt sårt når bladene begynner å gulne, og morgentåken melder seg over duggvått gress, og du skjønner at du snart vil få se høstens første rimfrost i gresset.
Året er jo som livet på mange måter. Med mange gjentakelser, mange soloppganger og solnedganger. En storm her og der, og noen kraftige tordenskrall som renser lufta. Regndråpene som renner som tårer nedover ruta og gjør sikten uklar. Og den livgivende varmen når solen igjen kommer. Alt svinger, mellom varmt og kjølig, grønt eller fullt av farger, helt frem til det store snøfallet.
Men livet mangler også årets taktfasthet. For etter hvert som årene går, så kommer det ikke nye vårer i livet. Du stopper i sommeren i mange år, og oppdager i stedet at tretti-og førtiårenes sommere kan ha innslag av frostnetter og totalt overraskende snøfall. Du må kanskje reorientere deg rett som det er, men du oppdager også at det kan komme nye blomster på sommerstid, som ikke fantes på våren.
Men like sikkert som at reiseradioen spilte Kirsti Sparboes "en sommer er over" i siste sendingen hvert år i mange år, så kommer høsten, både i året og i livet.
Denne høsten har jeg bodd her ett år. Det har vært et fint år, der de siste små tingene har kommet på plass litt etter litt i hjemmet mitt, som også i små perioder er hjemmet vårt. Jeg mangler fremdeles en liten kontorskuff-kommode eller hva jeg nå skal kalle det. Og jeg mangler selveste dronningstolen, som jeg skal ha i kosehjørnet ved vinduet i stua, her  jeg sitter hver gang jeg skriver blogg. Kanskje filosofhjørnet er et like dekkende begrep.
Jeg kjenner at jeg er på gli over i høsten, både i årstid og alder. Jeg er over midtveis, rent statistisk og også realistisk. Jeg har verken ambisjoner om, vilje til eller tro på en hundreårsdag. Men ja, jeg ser høsttegnene helt klart. De grå hårene er mine gulnende blader. Kveldene som blir kortere for energien holder ikke til sent på kvelden. Morgenen er tregere og med mindre muntert kvitter.
Men hvis livets høst skal gjenspeile årstiden, så har jeg fremdeles forventninger og mye å se frem til. Jeg tar en solid slurk av kaffekoppen og leser det jeg har skrevet til nå. Jeg har brukt året og årstidene som metafor igjen. Det har jeg gjort før. For årstidene kan symbolisere så uendelig mye. Metaforisk kan høsten være når alt visner, men den kan også være den vakreste veven av regnbuens farger, der vi høster alt vi har sådd gjennom våren og sommeren.
Akkurat i det jeg skriver den siste linjen, får jeg som så mange ganger tidligere en tanke fra rev. Mary i hodet. Hun var som alle andre opptatt av å høste det man sådde, men selvfølgelig mer opptatt av at man måtte være påpasselig med hva man sådde. Og like så var hun nøye på å fortelle at det alltid ville komme noe ugress i avlingen som vi sådde, og at det da var opp til en selv å fjerne ugresset, eller plante om avlingen sin et annet sted. Jeg tenker at det er nærliggende å tenke at i livet så har vi ingen roundup til å fjerne ugresset, og at såkornene våre må sorteres nøye, og at valg av jord blir avgjørende. Jeg tenker også at de alle fleste av oss blir bevisst på hva vi sår litt senere i livet enn hva som er ideelt, og at vi alle har litt ugress som vi må bli kvitt. Med de fleste av oss har ikke mer enn vi tåler og klarer å håndtere.
Men tilbake til avrundinger om livets høst, og alt den har å by på utenom de frukter og jordens goder som vi har klart å avle frem.
Hvem har ikke opplevd en uventet varm september, eller t-skjortevær noen dager i oktober. Og hvem ser ikke at høsten har de vakreste fargene av alle årstidene. Og det er noe eget med den friske livgivende høstluften, som er klarere enn på noen andre tider av året, der vi fra høye topper kan se blåne bak blåne langt langt der borte.
Jeg forventer klar sikt og svaret på gamle gåter jeg nå. Jeg er klar for fargespillet og indian summer som kommer når jeg minst forventer det. Jeg har opplevd flere år der snøen og vinteren ikke har kommet før langt uti desember. Og i livet er barfrosten langt mer å foretrekke enn snøfall i oktober.
Jeg går in i høsten i året og livet, med forventninger til hva begge har å by meg. Og når jeg blir tilbudt, skal jeg takke ja. Og jeg skal la fargene være varme.

Tynget ned av gjeld

Dette blir et av disse innleggene som er litt tyngre enn de andre. Som går litt dypere, og som pirker skorpene av noen sår, slik at de blør litt. Men vi må tåle det innimellom, for det er det som gir vekst til slutt.
Det var kanskje noen som skvatt litt av overskriften, og som lurer på om jeg har gjort en dårlig investering eller gått bananas på shopping. Nei da, det er ikke penger som er utfordringen. Jeg står i gjeld på annet vis, både til andre og også meg sjøl. Jeg kan starte med meg sjøl, og sikksakke meg gjennom rekkene av fordringshavere etter som innlegget skrider frem.
Jeg skylder meg sjøl en god del akkurat nå. Det verste er at jeg vet det så inderlig vel, og så tar jeg bare ikke tak i det. Jeg lar det skure og gå, slik at gjelden vokser med renter og renters rente. Jeg skylder meg sjøl å stå opp for meg. Jeg må slutte å godta å sitte i skyggen når andre sitter i sola. Jeg må stå mer opp for meningene mine og ivareta mine interesser like godt som jeg ivaretar andres interesser og ønsker.
Jeg må også komme meg i bedre form igjen. Jeg har tillatt meg å slakke av på trening, og selv om kostholdet er relativt sunt med masse grønt og fisk, så har jeg tillatt meg for mye is og annet søtt eller fett. Jeg har foret søthungeren min, og trøstet meg med mat når verden har vært tøff. Totalt unødvendig, og en slik gjeld som legger seg rundt midjen ser også ut til å forrente seg raskere enn kredittkortgjeld. Ja, ikke det at jeg har det, men jeg er god på små skrift, så jeg skjønner hvor fort det kan gå.
Jeg skylder meg sjøl å ta bedre vare på meg. Og jeg skylder mange andre det også. Jeg tenker på alle de som ikke lenger varndrer blant oss. Som fikk livet avkortet av ulykker, sykdom eller egetinitiert avgang. De fikk ikke de sjansene og de årene jeg har fått. De stoppet halvveis, eller ikke det en gang, eller de rundet av for tidlig etter halvgått løp. Jeg skylder dem å leve. Jeg skylder dem å ta vare på meg, og å ikke utsette planer og drømmer. Jeg skylder dem og meg å leve livet, å sette pris på livet, å gjøre noe med livet og å verdsette det. Min venninne Liv sitt motto er Hurra for livet, og det er det alt dette handler om. Å feire livet med å ta vare på helsa og leve ut sitt potensiale.
Livet er mer en burde og må, men på en annen side så er det noen bør og må som skal til for å ivareta seg selv og sitt. Det kan ikke bare være uanstrengt og lettvint dette livet heller. Det skal koste litt å kvitte seg med gjeld, og det er etter innsatser at belønninger kommer.
Kanskje skriver jeg for å forplikte meg. Kanskje skriver jeg for å motivere meg. Det jeg vet, er at jeg har en vei å gå før jeg blir kvitt noe av denne gjelden, men jeg skylder meg sjøl å nå et nytt og bedre nivå så lenge jeg kan det.
Jeg er litt over halvveis, hvis man skal tro på statistikken for levealder. Ser man på andre statistikker kan det være snakk om timer, dager, uker...man vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg orker ikke å leve hver dag som om det er den siste. Det blir både for hektisk og for anstrengende. Men jeg ser at jeg kan profitere på å nyte det livet jeg har litt mer. Jeg må le mer. Jeg må nyte naturen, alt det vakre rundt meg enda mer. Jeg må skape større rom inni meg for glede, og jeg må strekke grensene mine mer.
Jeg setter ingen tidsbegrensning. Jeg skriver ikke målene mine her. Jeg klarer helt fint å skape et indre press som er mer enn stort nok, så jeg trenger ikke at andre pusher.
En meget klok dame spurte meg en gang: hvem er heiagjengen din, Marit? Hvis du ikke vet svaret, må du se litt nøyere. Du må lete litt. Og så må du tilbringe mer tid med de som heier på deg.
Kloke ord.
I en bok jeg leser akkurat nå, har hovedpersonen en lapp i lommeboka der det står: Jeg er suksessfull. Jeg har blitt til noe. Jeg er god nok som jeg er.
Enda flere kloke ord.
Jeg fortjener det beste. Jeg fortjener å ha det godt. Det er mine ord. Det er noe å leve opp til. Det er mitt gjeldsbrev. Så får vi se da, hva livet byr på.

Som en frosk i vannfiltreringen

Dagens overskrift er misvisende. Herlig start på et innlegg, når både innlegget og overskriften er produsert av meg. Men overskriften dekker bare en liten del av hulter- til bulterinnlegget som kommer nå, på tampen av en ferie. Om syv timer, hvis flyet er i rute, så reiser jeg på dreamlinervinger  hjem til Oslo igjen.Før dere rekker å tenke at det er rart å bruke siste timene på blogging, så vil jeg til mitt forsvar si at kofferten er pakket, en regnskur satte punktum for solingen, Kelly er på jobb og da var det tid til en liten refleksjon.
Dagens overskrift ble til i bassenget. Inne i vannfiltreringen i bassenget ligger det mange små frosker, dau som ei sild. Men før de havnet der, var de høyst levende og kjempet som små helter.
Basseng er ikke beregnet for frosker. Kjemikalier i vannet er en ting, glatte kjeramikkfliskanter en annen. På min første svommmetur i dag, etter å ha sett døde frosker i filteret, så jeg en liten frosk som  desperat prøvde å klatre opp veggen og ut av bassenget. I det jeg svømte forbi, kunne jeg formelig føle at han tenkte:" hadde det ikke vært for hu der som lager bølger som prøver å vaske meg ned fra veggen, så hadde jeg klart meg helt fint."
Og det var den som fikk meg til å tenke på alle gangene jeg har vært frosken i vannfiltreringen. For det er lett å la seg rive ned og med av de menneskene som lager bølger. Det er lett å blitt offer for andres stormvind. Og det er ikke alle som tar seg bryet med å gå for å hente håven for å fiske deg ut igjen når du plasker litt hjelpesløs i rundt, på alt for dypt vann. Nei, mange lar deg bare bli sugd inn i vannfiltreringen. Og havner du der, er det for sent.
Denne turen har vært litt annerledes på flere måter. Jeg har padlet i kajakk i mangrovene, vært i Disney med venner, barn og kjæreste og vært på båttur og sett hvordan de rikeste bor. Jeg skal ikke gå i detaljer, men dele noen av tankene jeg gjorde meg under veis.
Mangrover er en av de få treartene som tåler salt og som kan leve i brakkvann. Mangrovene har seige røtter, og under orkanen Irma var det mangrovene som holdt stand, og som dermed beskyttet de andre trærne. I mangrovene kan man også se andre trær som er flettet sammen med mangrovene. På den måten drar trær nytte av hverandre, og sørger for at begge vokser og overlever. Vi har alltid noe å lære av naturen.
På kajakkturen passerte vi også en hegrekoloni. I den anledning fikk jeg vite at hegrene mer enn gjerne bygger redene sine i trær som vokser der alligatorene trives. På den måten er hegreredene ikke så utsatt for eggtyver. Jeg synes folk bør tenke seg om før de bruker begrepet fuglehjerne, for dette er et smart trekk av fuglene.
Denne turen har jeg ikke vært på stranda mer enn totalt tre minutter. Dette er begrunnet i fenomenet red ride. Red tide er en alge som blomstrer opp når det er varmt. Den har vært her i over hundre år, men har variert i mengde, og hvor lenge problemet har vedvart. Den forårsaker pusteproblemer, hoste, kløe i øynene og kan også gi sår hud hvis man bader i store forekomster av den. Men, et enda større problem er at den dreper levende liv så som fisk og manatees.(sjøkuer). Vi har fulgt varslet i to uker nå, og i stedet for å avta, så er det et økende problem. Dette er ikke et synlig problem før fiskene flyter med buken i været og vannet er misfarget, men det er et følbart problem da vi begynte å hoste allerede på parkeringsplassen ved stranda.
Sammen med dette problemet er det problemer med store forekomster av grønn alge i en av de store innsjøene, lake Okeechobee. Algene vokser på grunn av forurensing mellom annet fra sukkerproduksjon, og når pengene råder, så svekkes regelverket som regulerer utslipp. Og, det slippes ut en del vann fra denne innsjøen og ut i kanalene som ender ut i Mexicogolfen. Ekspertene krangler litt om disse algene forsterkes av hverandre, eller påvirker hverandre. De grønne algene er uansett påvist å være påvirket av menneskers uvørenhet.
Det minste problemet er at jeg ikke får vært på stranden. Det store problemet er død fisk og andre arter som lever i sjøen, og andre miljøproblemer. Disse problemene er økende, og har nå blitt så store at de har fanget interessen til selveste Eirin Brockovich. Vi trenger sånne som henne, som utrettelig kjemper mot forurenserne. Vi trenger henne mange steder, også her som de har skjært ned på budsjettene og antall ansatte i de offentlige miljødepartementene. Dette har skjedd over tid, og det er alltid trist å måtte si "hva var det vi sa" i slike anledninger.
Jeg kan ikke være bare turist og ignorant i dette. Jeg bekymrer meg. For vi har bare en jord, og hvis vi vil fortsette å kunne nyte produktene fra jorden, ha et rikt dyreliv og bruke naturen som rekreasjonssted, så må vi lære mer om og av de som alltid har levd der og vokst der. Vi må beskytte mangrovene slik at de kan beskytte andre trær og vekster. Vi må slutte å utrydde arter eller krysse fram nye arter, og vårt uttak av fisk og vilt må være kontrollert og med omhu. Utslipp i bekker og innsjøer, fjorder og hav får store konsekvenser. Det triste er at når det blir så synlig, så er det på   nippet til å bli for seint.
Å rydde opp i dette, koster flesk. Det handler alltid om penger. Og med det i tankene blir det helt absurd å tenke på de eiendommene jeg fikk se da vi var på båttur. Gedigne hus, svære båter og brygger. Jeg hadde ikke en gang fått en båtplass for prisen av leiligheten min. Og da er det bare plassen. Båten kommer i tillegg. Og, når eiendommene skifter eier, så blir som regel de gedigne husene revet, for den nye eieren vil sette sitt preg. Det er helt ubegripelig å tenke på at pengene som kunne trengs til å ivareta miljø, bekjempe fattigdom, offentlig folketrygd mv er senket inn i marmorslott og yachter, som står tomme større deler av året. Ja, for lav skatt er fint.
Og igjen kommer avmakten, og jeg blir frosken i vannfiltreringen.
Jeg må bare legge til at jeg har hatt mange fine opplevelser og stunder i ferien altså. De får jeg fortelle om en annen gang

En sang som kom ved morgengry

Det er så lett å gi seg hen til tunge mørke tanker,
når stillheten er stor og ensomheten siger inn.
Når pusten går i hopsatakt og hjertet slår og banker,
og skyene glir fort av sted på heftig sommervind.
Da trenger du en siktepunkt, litt høyere enn bakken,
mot himmelblå der morgenrøden leker siste lek.
Du strekker deg mot lyset, tar et siste kast med nakken,
og setter over mørkets hav en lys og munter strek.

Vi skal lage gode minner, vi skal synge fine sanger,
vi har mye vi skal gjøre frem til natten faller på.
Når kvelden kommer har vi pratet gjennom det vi skulle,
 og livet selv det smiler lunt og vakkert til oss nå.

Jeg starter dagen utendørs mens verden er litt stille,
litt skyggefullt men mildt i morgenbrisens svale pust.
En kaffekopp er med på å gi nattens tanker hvile,
og alle hjernens tannhjul børstes sakte fri for rust.
Jeg sikter frem mot ferie, mot uker uten ansvar,
en tid der jeg kan slappe av og bare være fri.
To uker fylt av latter, sol og alt som det en drøm har,
en tid å se tilbake på, en munter gledessti.

Vi skal lage gode minner, vi skal synge fine sanger,
vi har mye vi skal gjøre frem til natten faller på.
Når kvelden kommer har vi pratet gjennom det vi skulle,
 og livet selv det smiler lunt og vakkert til oss nå.

På randen til femti- en bursdagsblogg

De av meg som kjenner meg, vet at jeg ikke er en sånn "slå på stortromma"- feirer når det kommer til bursdager. Det handler ikke om at jeg skammer meg over alderen min, men at grensen min for hva som blir masete og for mye, er lav.
Alderen min har jeg aldri skammet meg over. Jeg har aldri blitt tjuetolv eller trettini for åttende gang. Jeg var litt misfornøyd med å bare være tjue en gang i tiden, men det er en annen historie, som aldri vil bli fortalt her på bloggen. Nok om det.
I dag er jeg førtini. Jeg vet at jeg ikke skal ta det for gitt å bli femti, for har kjent og mistet noen som aldri ble femti, aldri førti en gang, ikke tretti, og aller sørgeligst har jeg også kjent noen som aldri ble tjue. Men opp gjennom årene har jeg lært meg at det er forskjell på å være realist og pessimist. Og realisten i meg tar ingen ting for gitt, men regner det også som sansynlig at dagene ruller på, og at femtiårsdagen vil komme.  Og da kan det umulig skade å ha en plan i alle fall.
Nå skal det sies at jeg hadde en plan som jeg var veldig fornøyd med. Jeg ville feire på Key West, der ingen har det travelt. Jeg ville feire i sakte tempo, med vennlige og glade mennesker, sol og palmesus og key lime pie. Men så syntes Kelly at det var en litt for alminnelig plan for en femtiårsdag. Og blant alle alternativene hun foreslo, så lå også et forslag om Hellas og greske øyer. Og jeg må jo si at hvis jeg skal noe annet sted, der alt går i sakte tempo, menneskene er vennlige og maten er fantastisk, så er jo en gresk øy et uslåelig alternativ.
Jeg tar med en liten digresjon, som egentlig kanskje er mer en assosiasjon, eller kanskje er det ikke det heller..Uansett: Da jeg jobbet i Bydel Gamle Oslo, så var det en bydel som fremsto som litt idyllisk fordi øyene i Oslofjorden tilhører den bydelen. En fin avveksling fra betong, asfalt og eksos var Hovedøya, Linøya, Gressholmen, Langøyene, Husbergøya. Alle små idylliske perler.
Så flyttet jeg mitt virke til Bydel Østensjø. Og jeg hadde ikke jobbet lenge før jeg skjønte at i tillegg til idylliske Østensjøvannet og allsidige Østmarka, så har Bydel Østensjø også sine øyer. I bydel Østensjø har flere av administrasjonens ansatte fjernadoptert store og små greske øyer, som de tar ansvar for å besøke og bidra til økonomien på, flere ganger i året. Ja, jeg tror nesten det er en forglemmelse at dette ikke er nevnt i den nye strategisk plan.
Men i alle fall: jeg har selv besøkt noen av de greske øyer. Korfu, Cypros, Kreta og Skiathos. Men jeg har aldri dratt flere ganger til en av de. Ikke fordi jeg ikke vil tilbake, men fordi det ikke har blitt sånn. Men så var det dette med å finne ekvivalenten til Key West da. (Se, jeg bruker ekvivalent med den største selvfølge...yrkesskade kalles det).Men tilbake til saken.
Alle mine kolleger som besørger de greske perler, kommer tilbake med små historier som er forlokkende. Men jeg har like vel klart å velge. For midt i alle historiene om små steder uten store hoteller, med pittoreske miljøer og familierestauranter der du er på fornavn med alle. Midt i historiene om små skjulte strender, rullesteiner og bratte stier, kom stikkordet som jeg trengte. Olivenlunder.
Nå er det sikkert olivenlunder både her og der. Jeg husker jeg var i en på Korfu. Men det var beskrivelsen av hele stedet, av området, av stemningen som fanget meg inn. Ikke trenger man å reise med båt etter flyturen heller. Det liker jeg. For: Jeg liker utkantsteder, men båtturer i ruskete sjø i knirkete halvstore båter er ikke nødvendig for min del. Jeg er litt skeptisk, tross alt.
I skrivende stund har jeg en super gresk-ambassadør på ferie, som mer enn gjerne tok oppdraget med å skrive ned anbefalinger og reisetips til meg. Hun har alt sendt et par bilder, av salt sjøsprøyt og skakke hus som ligger i en stille vik. Og med mine egne minner av olivenlundenes jord- og krydderaktige duft og kjølige stillhet, er det paradis jeg ser. Så nå har jeg et helt år å glede meg. Og Kelly er like begeistret som meg.
Nå kommer solen inn på balkongen. Akkurat i det blogginnlegget er ferdig og kaffekannen er tømt. Noen synes kanskje at det høres trist ut å være alene på bursdagen. Det er litt rart, men jeg skal ikke klage, for jeg feiret i går, med en rekordstor prideparade med masse positivitet på sidelinjen. Jeg feiret med lunsj med en god venninne, og mitt første glass med sangnomsust apperol. Den er helt grei, men jeg skjønner ikke helt all begeistringen og ståheien rundt den..ja ja. Nå er det sol og bok, og en iskrem etter hvert. Og drømmen om olivenlunder og greske farvann neste år. Og så vil bare tiden vise hva året vil gi.

Jeg skriver, så får andre gå i parade

Det er pride-uke i Oslo denne uka. Jeg kunne helt sikkert surfet meg gjennom min egen blogg til jeg fant innlegget fra i fjor, men jeg gjør ikke det. Jeg skriver ned det jeg tenker, akkurat her og nå. For jeg har en stemme, og jeg vil bruke den til å si noe i år også.
Like sikkert som det er pride, eller skeive dager, eller homodager, (kjært barn har hatt mange navn etter hvert) så kommer de frem. Levekårsundersøkelsene, holdningsmålingene, statistikkene. Jeg skjønner det er viktig, for dette er en del av holdningsarbeidet og politikken, men det er like vel med blandede følelser jeg leser at selvmordsstatisitikken er dobbelt så høy blandt LHBTI-befolkningen som i resten av befolkningen, og tre av ti har forsøkt å ta livet av seg. En av ti i Norge synes fortsatt at homofili er ekkelt, og en av ti blir uvel av å se homofile par. En av seks i Norge ville flyttet seg på bussen hvis det kom en homofil og satte seg ved siden av de.
Jeg vet at disse statistikkene finnes. Jeg vet det veldig godt, hele året. Og derfor blir det litt meget når alle statistikkene kommer på rad og rekke, år etter år. I tillegg så innbyr jo prideuken eller hva man kaller denne uke, til at hvermannsen skal mene og undre seg, over det samme hvert år: Må de være så seksuelle? må de vise så mye hud? Hvorfor må de spille så mye på sex? Er de ute etter å provosere?
Jeg skjønner at man lurer på dette jeg, men dette er jo en liten del av totalbildet. Vi er mange som beholder klærne på denne uken også. Vi er mange som bare rett og slett vil leve i fred sånn som vi er.
Likeledes som det er mye skriverier om holdninger, fordommer, likheter og ulikheter, så kommer den lange remsen om alt som har blitt så mye bedre og alle rettighetene vi har fått. Ja det skulle egentlig bare mangle tenker jeg, og heldigvis tenker flere det også. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i at det har blitt bedre. Men det har vært en lang kamp for veldig mange. Og jeg tror kanskje at de som stadig minner oss på hvor lett det har blitt å være oss, de er ikke helt klar over hva som har blitt bedre, når det har blitt bedre, og også bivirkningen av det.
Jeg tar med noen ahaer i listen over forbedringer, og så kan dere se på årstallene og tenke litt på det, så skal jeg si litt under veis.
I år 1973 ble straffelovens paragraf opphevet (forbud mot sex mellom menn)
I år 1977 Norsk psykiatrisk forening fjerner delvis homoseksualitet som mental forstyrrelse.
Min kommentar: Legg merke til at det her står delvis.
I år 1982 Sosialdepartementet fraråder å bruke homofili som diagnose.
I år 1990 WHO fjerner homofili som diagnose
I år 1993 partnerskapsloven kom. Ikke lov til å gifte seg i kirken. Og ikke rettigheter til adopsjon.
Jeg husker veldig godt at mange sa æsj så ekkelt når NRK sendte bilder av partnerskapsinngåelsen til Kim Friele og Wenche Lowzow, med kysset på tinghustrappen.
Jeg inngikk selv partnerskap i 2000 i Oslo tinghus. Da var det fremdeles kun noen få utvalgte fredager dette kunne skje ( ca en fredag hver måned). Litt sånn på nåde og ved andres velvilje.
I år 2000 Norsk psykiatrisk forening fjernet homofili helt som diagnose.
Min kommentar: 10 år etter WHO. Og ja, det står år 2000.
I år 2002: stebarnsadopsjon tillates for registrerte partnere.
Min kommentar: Ja, det står tillates. Jeg vet at det var lang saksbehandlingstid og at mellom annet barnevernet var inne i vurderingen av søknadene.
År 2008: ekteskapslov. Nå ble det lov å gifte seg i kirken, men prester kan reservere seg mot å vie homofile. Med denne loven kom også adopsjonsprøvingsrettigheter og rett til assistert befruktning.
Min kommentar: når partnerskapsloven kom, var det mye protester, særlig fra kirken og menigheter. Vi ble beskyldt for å ødelegge ekteskapet som institusjon. I tillegg var det ganske så vanlig å høre: hvorfor skal bare dem få inngå partnerskap. Hvorfor kan ikke heterofile få inngå partnerskap hvis de vil? Så kom selvfølgelig alle beskyldningene, om at ved å tillate denslags, så ville vi bli flere. Det ville ha en smitteeffekt. ( og nei, jeg tror ikke påstandene om smitteeffekten hang sammen med at homofili som diagnose fremdeles ikke var helt borte).
Når stebarnsadopsjon ble tillatt, så ble vi beskyldt for å ødelegge familie-definisjonen. Først ødela vi ekteskapet som institusjon, nå også familien. Det at stebarn ble sikret rettigheter med to foreldre, nei det var ikke så viktig. Det ble heller sett som at de ble fratatt retten til et normalt familieliv.
Når det ble felles ekteskapslov, ble hylekoret enda høyere. Nå het det jo plutselig ekteskap uansett, til  tross for at en eldgammal bok sier at ekteskap er mellom mann og kvinne, og  eldgamle bøker skal tas bokstavelig i årtusen etter årtusen. Og ikke nok med at vi var ødeleggende for ekteskapet, men vi ødela jo for de stakkars prestene også. Ja, de som måtte si nei til å vie homofile, kunne bli uglesett på grunn av sitt livssyn. Og livssyn, ja, det er vel også forbeholdt "normalbefolkningen". Og liturgien måtte skrives om. Snakker om prakk altså.
I 2014 kom forbud mot diskriminering med bakgrunn i seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Ja, det har gått fremover. Jeg ser det. Ikke kan vi bli diagnostisert som mentalt forstyrret, gifte oss kan vi, noen kan få adoptere fra noen land, og det er ikke lov å diskriminere oss. Likevel er det en av ti som blir uvel av å se oss, og en av seks vil flytte seg til et annet buss-sete eller bord i resturant. En halv million mennesker i dette landet blir uvel! Det er mange. Og mange av dem er de samme som flytter seg unna på busser og andre steder der man kan tråkke de for nærme. Og, er denne halve millionen jeg frykter skal slenge kommentarer etter meg, hver eneste gang jeg holder kjæresten min i hånden i det offentlige rom.
Og det er denne halve millionen jeg frykter og som gjør meg usikker, og som gjør at jeg gruer meg litt til denne ene uken som skal være så befriende og som skal bidra til å redusere fordommer og øke kunnskap og aksept. For det er i denne uken jeg får bekreftet at det fremdeles er en halv million der ute. Og det er i denne uken de har en ekstra grunn til å si og skrive nedlatende ting. Fordi selv om de er en tiendedel, så er de majoritet. Mens vi som er en av ti, vi er fortsatt minoritet.

Stolthet og fordom

Dette er ikke en bokanmeldelse av Jane Austens bok, som også er filmatisert. Jeg lånte tittelen, fordi originalen er Pride and Prejudice. Og dette innlegget er inspirert av avisen Dagen, og redaktør Vebjørn Selbekk som i lederen forrige uke skrev om sin reaksjon på at det er flere barnehager som har hatt pride-markering i løpet av våren.
Selve innlegget er ikke så voldsomt, og jeg kan være enig i at pride er en politisk markering, og at politikk bør man være forsiktig med i barnehager. Hvis det hadde vært bakgrunnen for en slik markering i en barnehage. Jeg kommer tilbake til det.
Jeg kan se at pride kan oppfattes som både seksualisert og litt overveldende i voksenutgave. Men det er vel ikke den store sirkulasjonen som skal til i toppetasjen, for å skjønne at pride i barnehage handler om nettopp det: Stolthet. Stolthet over å være den man er, og stolthet over at alle er en del av et mangfold.
Det som jeg reagerer mest på med denne Selbekk, er at han i sitt innlegg i avisen sin og i NRK-debatten som fulgte etter dette innlegget, kommer med utsagn og påstander som at "barnehager arrangerer homo-tog" og at "uskyldige barn risikerer å få en regnbuevimpel i neven, i barnehagen". Homo-flagg er også brukt. Og selvfølgelig. Regnbueflagget er et flagg som oppsto som et nytt symbol for homobevegelsen i San Fransisco i 1978. Regnbueflagget erstattet den rosa trekanten som symbol, noe som var greit med tanke på at den rosa trekanten ble brukt av nazistene for å merke homofile i konsentrasjonsleirene. (Det er mulig at det i den mest svartsynte av den kristne skare synes at det er godt å vite at noen av oss perverse og skammelige mennesker ble gasset ihjel under andre verdenskrig, men jeg håper det er et mindretall.)
Men regnbueflagget er ikke bare et homo-flagg, hvis du gidder å lese litt, redaktør Selbekk. Det representerer tilhørighet, fellesskap, solidaritet og mangfold også. Og frihet og likeverd. Og denne symbolikken er det som ligger bak når en barnehage bruker dette flagget i en markering. Og den symbolikken bør jo til og med du være glad for, Selbekk. For ordene frihet og tilhørighet finner vi jo også i sammenhengen religionsfrihet og religiøs tilhørighet. Se, så vidsynt og inkluderende kan man også være.
Jeg er enig i at markeringen godt kunne hatt et annet navn ved markering i en barnehage. Nettopp fordi pride får mennesker som deg, Selbekk og dine meningsfeller til å se rødt. Og; Selv om innlegget i Dagen var ganske pent formulert, så inviterer det til debatt og det inviter mennesker til å bruke kommentarfeltene, og det er da det blir stygt.
Jeg er rimelig sikker på at redaktør Selbekk visste hva han gjorde da han delte dette på sin åpne Facebook-side. Og til tross for at han er redaktør, så tok han ikke et ansvar verken som menneske eller redaktør, når kommentarene kom inn på siden hans. De fikk lov å stå der, alle som en. (Ja, for de jeg leste var så stygge at det umulig kunne ha vært noen verre, som var sensurert bort).
Jeg skal ikke gjengi så mye her, men en av kommentarene "Nå er de gått for langt, når de er ute i barnehagene og rekrutterer uskyldige barn"  høstet mange støttekommentarer med ord som kvalmt, sykt, ekkelt, perverst og det skulle vært straffbart, i.
Jeg vil bare ha sagt at hvis de som skrev disse kommentarene ser for seg at pride i en barnehage ligner på en voksen pride, så er det jo direkte trist. Hvis de ser for seg at pride i en barnehage har innslag av nakenhet, lakk og lær og andre varianter inspirert av voksenverden, ja da kan jeg være enig i at ordet perverst kan brukes om de som tenker det.
Som sagt, jeg skal ikke gjengi flere av kommentarene, for de var så sårende og så usigelige stygge at jeg er fristet til å kalle det offentlig trakassering i stedet for ytringsfrihet. Og det er her det blir virkelig stygt for meg. For jeg, og mange med meg, vet at det er høyere selvmordsrate i gruppen tilhørende LGTBQ, enn i resten av befolkningen. Og hvis man føler og ser seg selv som negativt annerledes, så vil alle de stygge kommentarene som kom under facebook-linken på redaktørens side eller under digitalutgaven av Dagen, og på lenken under debatten i NRK, de vil ramme de svakeste.
Jeg klarer å se forbi disse negative og støtende kommentarene, og heller glede meg over de positive og støttende og varme kommentarene. For det var mange av dem også. Men det er fordi jeg er litt tryggere i mitt eget skinn enn de som skammer seg. De som skammer seg, de ser disse perversstemplende kommentarene som beskreftelse. Og det er i slike anledninger, hvis disse kommentarene er siste dråpen i begeret, det er da ord dreper. Og da, Selbekk, det er da du og dine tilhengere får blod på hendene.
Barnehagene som markerte at mangfold er flott, at familier kan ha mange sammensetninger, og at vi er like mye verdt alle sammen, de har skjønt det. Tenk på det. Barnehagebarn skjønner mer enn redaktøren i Dagen. Jeg ser, når jeg googler denne mannen, at han har et kristenkonservativt ståsted. Vel, hvis han kan redusere regnbueflagget til et homoflagg så kan vel jeg bruke mørkemann i stedet for kristenkonservativ da. Og jeg kan til og med tenke at avisen dagen burde hete natten.
Det er sjelden jeg trekker frem enkeltmennesker i innleggene mine. Men en offentlig debattant og redaktør, som for lov til å si sitt i det offentlige, han kan jeg mene noe om i det offentlige. Så derfor deler jeg dette, og så håper jeg at det blir lenge til jeg blir så provosert at jeg må skrive noe slikt igjen.