Ikke alle kan leve side om side i samme dammen

Morgenkaffe med utsikt til den fredelige dammen med skilpadder som nekter å la seg avbilde, gir inspirasjon til mye. Men i dag ble dammen en metafor sett i lys av små glimt fra norske nyheter.
Jeg skrev en gang et innlegg som het noe slikt som "livet er for kort til å lese kommentarfelt". Dette er en leveregel jeg har fulgt ganske mye, men noen ganger blir jeg litt fristet like vel. I det siste har det vært noen saker som jeg har lest noen få kommentarer på, og biter av disse kommentarene har tydeligvis satt seg i hodet mitt, for i dag kom de veltende ut, ukronologisk men med en egen orden som for så vidt var en disposisjon til dette innlegget.
Jeg har ikke kommentert så mye rundt det med at ordet indianer skal ut av ordbøkene, og jeg lot også Jensens kostyme gå relativt stille forbi. Ikke fordi det er uviktig, men fordi mange nordmenn er like dårlige på å håndtere ytringsfriheten i kommentarfelt som de er til å håndtere alkohol i syden, og jeg ville ikke frivillig legge ut et innlegg eller en kommentar som kunne gi vann på mølla.
Jeg har i de siste syv årene vært en del turer til USA. Alt på første turen skjønte jeg at begrepet "Native American" var benevnelsen man nå brukte om Amerikas urbefolkning, (som på grunn av Christoffer Colombus sin feilnavigering eller feilberegning har blitt kalt "Indians".) Amerika har i årenes løp prøvd å rette på den urett som de har begått mot sin urbefolkning, og en riktigere benevnelse er vel et av tiltakene. Og det har ikke vært store debatter her rundt innføringen av en mer korrekt benevnelse av en folkegruppe, så vidt jeg vet. Nå er det fristende å trekke dette inn i en debatt om hvordan Norge har behandlet sin urbefolkning, og at vi også forsøker å gjøre bot, og bør fortsette med det,men jeg lar den ligge.
Det var Jensen og kostymet og det store norske leksikon jeg var inne på. Du store min tid så mye ny kunnskap man kan få ved å lese kommentarfeltene. Ikke visste jeg at det var en menneskerett å få lov til å leke kåbbåy og indianer. Jeg visste forså vidt heller ikke at jo mer du har lekt kåbbåy og indianer og ikke minst lekt uten hjelm, jo større utfordringer ser det ut til at man har med rettskriving. Hm, kanskje det ikke er ufarlig å leke uten hjelm. Nok om det. Jeg har heller aldri visst at retten til å bruke ukorrekte benevnelser og retten til å bli fornærmet når man ikke kan bruke de ukorrekte benevnelsene går foran retten til å bli benevnt med en akseptabel benevnelse. Jeg finner det meget interessant at de samme folkene som regelrett sutrer over at de ikke kan bruke ordet indianer, i samme setning kaller Native Americans hårsåre og sutrete.
Det er kanskje ikke så lett å sette seg selv i en annens situasjon eller gå en mil i andres sko. Men jeg skulle likt å visst hvor mange av de samme tidligere norske kåbbåyene som ble med i hylekoret da ulven kom på melkekartongene. En kommentar i den anledning var ikke et kommentarfelt, men en overskrift til et innlegg. Jeg husker ikke ordrett, men det var noe sånt som "Kan det være et problem om noen tegner profeten Muha....hva f...Ulv på melkekartongen. Er det mulig?!". En av favorittene mine i kommentarfeltet under melkekartongbildet var "Tror Tine at det ikke er samarbeid mellom sauebønder og melkebønder". Jeg undrer meg fremdeles over den. Det var selvfølgelig mange kommentarer om hensynsløshet, mangel på respekt osv. også. Jeg var veldig fristet både til stille spørsmål ved den fulle forståelsen for Jensens valg av kostyme kontra hylekoret rundt ulvebildet, men det hadde bare blitt møtt med usakligheter og i verste fall trusler. Jeg var også fristet til å ta det helt ut og spørre om det var mer respektløst å provosere de som ikke liker ulv enn vi som ikke liker nisser, og som har blitt provosert for ikke å si torturert i årtider. Men fornuften tok meg der også. Man tuller ikke med ulv.
Ulvebilde-debatten dabbet av. Neste sak var den triste saken om syttenåringen som overfalt tolvåringen. Der må jeg si jeg vegret meg for å lese kommentarer, men jeg måtte bare. Hvorfor? Fordi NRK hadde skrevet en oppfordring. De presiserte at både gjerningsperson og offer var barn, og ba folk ta hensyn til det i sine kommentarer.
Første kommentaren som møtte meg, var en med masse ord som jeg ikke vil gjengi, der budskapet var øye for øye tann for tann hva straff angår. En annen kommentar sa at søttenåringer ikke var barn, begrunnet med alle søttenåringene som kjempet og falt i andre verdenskrig. En kommentar skilte seg kraftig ut: "Hvorfor i all verden har dere kommentarfelt på denne artikkelen, NRK?". Den trykte jeg liker på, fordi jeg tenkte akkurat det samme. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på utsagnet mitt lengre opp, der jeg sammenligner håndtering av ytringsfrihet med alkohol på sydentur.
Siste artikkel. I går. Jeg leste bare overskriften, som sa "De fleste av de som blir kastet ut av kommentarfelt, er menn i femtiårene". Overskriften sier jo egentlig bare noe om den lille gruppen som blir kastet ut fordi de har for stygge kommentarer. Jeg tror ikke det var kun meg som bare leste overskriften, men det kan se ut som det var bare meg som leste den sånn som jeg leste den. Første kommentar: jeg har leste stygge kommentarer som er skrevet både av kvinner og av bønder. La meg gjette at kommentaren var skrevet av en mann i femtiårene. En annen kommentar sa "vi må huske at menn i femtiårene ikke er vant til å si sin mening , og at det da lett kan bli litt mye når de først gjør det". Kan det være skrevet av et medlem i et bitte lite religiøst samfunn der menn skal tie i forsamlinger, og menn skal lyde kvinnen?. For meg var det et interessant stykke lesning fordi jeg aldri har tenkt på kjønn eller alder på de som skriver de styggeste kommentarene, men at de ofte tyr til disse "jeg ble slått som barn, og det ble folk av meg. Jeg troen ikke barn har vondt av en smekk"- argumentasjonene. Og at vi kanskje havner minst femti år tilbake i tid før vi finner fysisk avstraffelse som "fortsatt ikke uvanlig". Jeg håper jo vi skal lengre bak i tid, men...
Jeg har ingen fiffig avrunding på dette innlegget. Jeg håper bare at søttenåringen og tolvåringen ikke leser kommentarfelt. Fordi ingen av dem har godt av det. Jeg må også si at jeg finner det forfriskende med ulv på melkekartongen, og håper den ikke er borte. Det vil ikke si det samme som at jeg er i mot verken bønder, sauer men at jeg er lei av nisser og liker at den norske faunaen pryder kartongene i stedet.
Jeg ser ut på endene i dammen. Det er ikke slike pene stokkender med glinsende grønt. Disse endene er ikke spesielt vakre. Og de kommer inn for landing på en lite grasiøs og mer klumsete mageplask-måte enn noe annet. De har sin rang, og de dytter og kvekker til hverandre. Men de står i samlet flokk når naboen kommer med kosten for å jage de ut av blomterbedet. Da er det en for alle og alle for en. Også når de kommer opp igjen tjue sekunder etter at naboen har gått inn med kosten. Da er liksom kvekkingen litt skadefro og samstemt. Men endene plager ikke ibisene. Og ekornene får være i fred. Og skilpaddene driver sikksakk mellom fuglene og fiskene, og kunne ikke brydd seg mindre. Ser de på oss mennesker sånn også. Tror de det samme om oss. At vi lever i harmoni og ikke kunne brydd oss mindre om hva naboen gjør. Kanskje, for de har jo ikke nettaviser og Facebook og kommentarfelt.

Jeg trodde jeg visste hvor skilpaddene sover om natta

Kanskje de fleste mennesker er litt sånn som meg? Litt raske til å lage teorier som for så vidt er kunnskapsbasert, men der reaserchperioden er litt kort. Kanskje det er bare meg? Vel, det var i alle fall meg som trodde jeg hadde funnet ut hvor skilpaddene sover om natten.
Men kanskje jeg må starte med begynnelsen.
Jeg sitter i skrivende stund på en veranda i Naples, Florida. Utsikten er frodige trær og en vakker middels stor vanndam, med et ganske så allsidig artsmangfold. Det er fisker som spretter og ibiser som seiler inn om formiddagen. Det er flere ender som bor her, en hegre har jeg også sett, og i trærne er det finker, ekorn og periodevis bluejays. Ja, jeg har ikke lært meg alle fugleartene på amerikansk og norsk, så det blir litt hulter om bulter.
Da jeg kom hit denne gangen, var det med en viss forventning, for det hadde vært observert en alligator i dammen. I følge ryktet har den flyttet ut igjen nå, men kan vi være sikker på det? Jeg følger med på hver eneste bevegelse, og alt som kan ligne på et par vaktsomme alligatorøyne. For å være ærlig så er kanskje mine øyne vel så vaktsomme som alligatoren ved tanken på at det kan bo en her. Men nå løper historien av gårde uten skilpaddene som den begynte med. Tilbake til dem.
Sist jeg var her, var det tre skilpadder her. I alle fall var det så mange, på det meste,  som duppet i overflaten samtidig. Så da konkluderte jeg med at det var tre skilpadder som bodde her.
Som mange av oss fikk med oss, så var kategori 5-orkanen Irma ganske nådeløs tidlig i høst, og Naples var i orkanens øye. Det gikk bedre enn forventet, men det vil ikke si at det gikk bra. Det er mange ødelagte tak å se fremdeles, og det er tynnet ut betraktelig i trerekkene. Mange er selvfølgelig husløse også. Men de stolte Floridianerne har ryddet som noen helter, sikkert for å slippe å daglig bli minnet på om den skremmende opplevelsen. Man glemmer ikke, men man lever videre.
Tilbake til dammen. Etter orkanen var skilpaddene borte. Vi trodde kanskje at de også hadde blitt offer for naturkreftene, for små økosystemer som dette kan lett bli forstyrret av oversvømmelser, regn, og alt som blir revet opp et sted som også må lande igjen. Men en uke før jeg kom hit, var skilpaddene observert igjen. Nesten samtidig som alligatoren. Jeg må si jeg ble litt glad jeg altså, for jeg syntes liksom jeg hadde blitt litt kjent med disse skilpaddene.
Og nå kommer jeg til teorien om hvor skilpaddene sover.
I går morges var jeg også oppe samtidig med fuglene. I hvertfall ble det mer og mer liv i trærne etter hvert som jeg tuslet rundt med kameraet mitt. Jeg har en teori om at fuglene sier, litt irritert til hverandre: pass dere. Nå kommer hun der gærne med kamera igjen. Hun som prøver å være oppe før oss. Hun som tror hun kan gå lydløst i tørt løv. Og så ler de litt, det hører jeg på kvitret.
Mens jeg gikk omkring, teoretisk sett lydløst, så fikk jeg se noe i vannkanten, helt inne ved land. Det var et stykke unna, men i kamerasøkeren (etter å ha zoomet inn med telelinse) så det ut som enten et lite hode eller et alligatorøye. Jeg gikk sakte, og så stille som jeg kunne, mot stedet. I tilfelle det skulle være alligator, så var aldri planen å gå helt ned til vannet, eller helt nært.
Jeg var fremdeles ti meter fra da hodet, for nå så jeg at det var et hode, dukket, og jeg kunne se skilpadden gli sakte ut fra land og ned mot dypere vann der jeg ikke kunne se den. Men ut fra denne observasjonen, og en observasjon i mars der en av skilpaddene stadig svømte mot land på det samme stedet, oppsto teorien om at det er her skilpaddene sover om natten.
Derfor var jeg i dag ute, enda tidligere enn i går, for å se om jeg kunne få et skilpaddebilde før de våknet. Hun som måtte opp for å gå på jobb syntes nok, som småfuglene, at jeg var litt gæærn da jeg fortalte at jeg trodde jeg visste hvor skilpaddene sov, og at jeg skulle vekke dem. Men hun er snill, og bare lo litt og sa at jeg var litt crazy på en god måte. Jeg tar den.
Så der var jeg altså. Klokken kvart over sju. Snikende, i åpne strandsko med fuktig gress som kilte trøtte tær, i den grad tær kan være trøtte da. Med hevet kamera gikk jeg atter en gang innbilt lydløst mot stedet der skilpadder...ikke sover om natten.
Naboene begynner å våkne. En av ibisene har nettop seilt elegant inn fra sør. Lurer på hvor de sover? Finkene, i mange valører, synger litt mer nå som solen har kommet høyere på himmelen, og et ekorn løper rundt med bustehalen rett til værs. En firfisle har klatret opp den slette veggen, og sitter utenfor nettingen på verandaen, og nyter solen før den blir for varm. Kanskje den er moren til den bitte lille firfislen jeg fant under sandalen min her ute i går ettermiddag? For i går fant jeg en firfisle, ikke større enn fire centimeter inkludert hale, og den er lang. Jeg tok selvfølgelig bilde av den, for mens den største reptilen lar vente på seg, så må jeg ta de fotoøyeblikkene jeg får.
Kanskje det høres litt rart ut å være fornøyd med en bitte liten firfisle når det skulle vært en alligator her. Jeg synes ikke det. Den fredelige dammen der alle lever side om side og alle har sin rolle, er til like stor glede hver eneste dag. Ideen om alligatoren gir meg spenning i min fredelige tilværelse, men den overskygger ikke gleden over å se alt det andre. Og akkurat nå er jeg så inderlig takknemlig over å være her, og for at jeg har evnen til å glede meg over en bitte liten firfisle, on god slurk kaffe og solens første varme stråler som treffer meg akkurat nå.

Det er forskjell på komfortsone og hemsko

Å skrive dette blogginnlegget kjennes litt dristig, men ikke dumdristig. Det er så mye inni et hvert menneske, som vi bare ser små glimt av. Og jeg er ikke imot litt mystikk, langt ifra. For eksempel så er det mye jeg får vite ved å ufrivillig bli deltaker i andres telefonsamtaler, etter mobiltelefonens inntog i menneskeheten, som jeg gjerne skulle ha sett forble ukjent for meg.
Derfor er det en viss gåing rundt grøten her nå, før jeg hiver meg inn i det egentlige innholdet.
Det nærmer seg jul, og det er mulig det alt har startet, men hvis ikke så vil snart alt ha et snev av jul i seg. Alle ord gjør seg visst bedre med jul foran. Nå er hun i gang igjen, tenker dere kanskje. Nei, jeg har ikke tenkt å skrive om julehysteriet og alle ensomhetsartiklene som vi snart vil finne i sosiale medier og presse. Jeg har tenkt å grave litt dypere, og komme frem med noe litt mer personlig, som jeg deler med få men som jeg nok har felles med mange. For med julen kommer alle forventningene om å være sosial. Det skal spises og drikkes i mange anledninger, for alle må vi sees en gang før jul. Som om julen er på en annen planet, og vi ikke vet om vi sees igjen.
Jeg har vel ikke lagt skjul på at jeg ikke er særlig begeistret for store selskap og festligheter. Kanskje jeg ikke har vært så diskret med å uttrykke min usikkerhet og minimale begeistring for slike settinger heller, men jeg får stadige tilbakemeldinger om "jøss, det har jeg aldri tenkt over", så noen lar seg forlede av et tilsynelatende rolig og bekvemt ytre.  I årenes løp har jeg blitt flinkere til å være ærlig og takke pent nei, både til bryllup og bursdager, i stedet for å finne på unnskyldninger. Og ja, jeg sier flinkere, og jeg står inne for det, for en invitasjon kan man si ja eller nei takk til. Mange synes det er uhøflig, og vær så god. Det er lov det. For meg så har det vært min måte å unngå å bli regelrett syk. Når kaldsvetten kommer alt når invitasjonen kommer per post, e-post eller messenger, så har jeg rett og slett tatt meg den frihet å verne om meg selv og tatt bort presset ved å takke nei.
I årenes løp har denne uroen min forgrenet seg til å gjelde ikke bare store forsamlinger og høytidelige anledninger, men også begynt å omfatte mindre og uformelle anledninger. I slike anledninger har det ikke vært invitasjoner og ja eller nei, så jeg har på en måte bare forsøkt å gli under radaren. Dette er ikke nødvendig vis enkelt, og jeg finner det rimelig å anta at det er noen som har forstått at det er mer enn tinnitus og slitenhet bak når jeg avstår fra deltakelse i julelunchen eller julebordet og påskelunchen på jobb. Jeg står for de valgene også, men det kjennes ikke alltid greit ut.
Men så, plutselig en dag så slo det meg at nå hadde jeg blitt så flink til å si nei takk at det hadde gått en automatikkk i det. Jeg var i ferd med å bli helt uten sosial kalender. Ja, det var behagelig å slippe å tenke ihjel anledninger, og ukomplisert å ikke ha noe å skulle ville, men samtidig så er det noe med frivillig utenforskap som ikke er bra for verken sjelen eller personlig utvikling og trivsel. Og så var frøet sådd.
Det er kanskje optimistisk å skulle lære 48 år gamle hunder å sitte, og denne hunden er i alle fall ikke noen veskehund som bare kan flyttes med en håndbevegelse. Det har vært litt av en jobb, og jeg skjønte veldig fort at det var viktig å velge anledninger med omhu. Jeg har skrevet et eget innlegg om den ene anledningen, som var en utrolig fin opplevelse i en femtiårsdag.
Jeg skal ikke ramse opp anledninger, nedturer eller oppturer. Jeg vil heller si noe om hvor lite stuereint det oppleves å ikke fryde seg over invitasjoner til små og store anledninger.
Jeg har ikke oversikt over hvor mange rundt meg som kjenner det likedan. Jeg vet ikke hvor mange som har de samme klamme hendene og den samme klumpen i halsen med tanken på noe som veldig mange andre gleder seg masse til. Men det er ikke så ofte jeg hører noen si noe om det, så det tyder på at det a) ikke er så mange eller b) at det ikke er greit å si det høyt.
Jeg stanser opp litt her, for å klargjøre noe. Dette innlegget handler ikke om sosial angst. Jeg vil ikke henge det på introvert-knaggen heller. Jeg prater om en lavere grad av mishag, som ikke handler om diagnoser og definisjoner. Jeg vet at for mange er det et uoverkommelig problem å delta i samfunnet, og da handler det mer om en funksjonsnedsettelse. Det er ikke det jeg skriver om.
Jeg prater om at noe, for noen, er snikende mønstre og repetisjoner som etter hvert lever sitt eget liv hvis de får lov til å være uforstyrret. For meg handlet det om min egen fortrolighet med at "jeg bare er sånn at jeg ikke liker tanken på å delta i alle slags anledninger med masse mennesker". Jeg sier ikke at jeg ikke fortsatt har eller vil ha den, men jeg sier at jeg lot dette omfatte alt, og at for meg så ble det et vendepunkt fordi det ikke er greit. For å si det på en annen måte: Noen ganger er man sånn. Andre ganger kan man komme til et punkt at man ikke vil være det, i alle fall ikke hele tiden, og jobbe med det. For meg er det slik. Jeg prater bare for meg sjøl.
Motivasjonen for dette kommer altså innenfra. Jeg ønsker å utfordre meg sjøl litt, og målet er mer glede enn gru. Jeg har ingen ønsker eller ambisjoner om å bli en sosial sommerfugl, selv om jeg må si at jeg er litt misunnelig på de som er det.
Som jeg beundrer disse som kommer inn i et rom, rak i ryggen og strålende av sjøltillit. Disse menneskene som alltid har noe interessant å prate om. Som deler fritt av sitt repertoar og som ser ut til å ha det helt fantastisk hele kvelden. Disse menneskene går gjerne fra selskapet med nye kontakter i telefonlista si, og med uforpliktende avtaler om å ta en kaffe. Og så følger de det opp også.
Jeg er ikke ute etter å fylle opp kalenderen med kaffeavtaler, eller fylle kontaktlista mi med mange nye kontakter, fordi andre gjør det. Jeg vil bare glede meg til det jeg takker ja til. Jeg vil se frem til de få anledningene som jeg velger ut. Jeg vil smile når jeg ser en invitasjon, og glede meg helt frem til og igjennom festen, eller selskapet, slik som den femtiårsdagen som jeg takket ja til med en god følelse. Som jeg gledet meg til og gledet meg igjennom.
Hit hadde jeg skrevet i går, før jeg skulle møte to gode mennesker til en middag og pianobar-anledning. Jeg gledet meg til det, for middag for tre er oversiktlig og fint. Begge disse, mor og datter, elsker mennesker og anledninger, og i løper av dagen hadde det tilkommet fire stykker til middagsplanen. Denne informasjonen kom så tett før møtet at jeg fikk ikke tid til å verken tenke eller grue meg til at det ble flere. Og de fire ukjente jentene gled rett inn i settingen, og det ble bare, om mulig, enda hyggeligere av det.
Hvorfor et slikt overraskende utfall? Jo, fordi jeg ikke hadde tid til å tenke og dissekere hele anledningen på forhånd. Jeg bare ble med på det uten plan, og fant trygghet og ankerpunkter under veis når jeg trengte det. Plutselig kjente jeg meg komfortabel i mitt eget skinn, på grunn av at det som var kjent var trygt, og de ukjente ble kjent underveis.
Kanskje er det dette det handler om. Å se forbi behovet for forutsigbarhet. Å se enkeltmennesker hver for seg, med sine kvaliteter, fremfor å se de som en flokk. En alt for stor flokk. Kanskje?
Jeg sitter ikke med fasiten, og jeg lover ingen ting. Men gjennom å skrive, eller "tenke på ark", så kan det hende jeg kan se mønstret som har blitt for tydelig risset inn. Og hvis jeg ser mønstret, så kan jeg se hvor jeg kan endre det. Ikke for andre , men for meg.  For det er jeg som kan gjøre noe for meg.

Jeg synger stille sanger

Her satt jeg i stillheten, og hørte kjøkkenklokken tikke seg vei mot leggetid. Jeg satt og tenkte på isen som sang så fint på Rundtjern på lørdag. Det er ikke alltid man kan høre isen synge, men på lørdag var den passe tynn, det drysset små isbiter ned fra trærne, og solens spill forsterket isens sang.
Noen ganger skulle jeg ønske at flere tok seg tid til å lukke munnen og lytte. Lytte til isens sang. Noen ganger skulle jeg ønske flere tok seg tid til å se på luftboblene i isen som får regnbuefarger i seg hvis sollyset kommer inn fra riktig vinkel og du har polaroidsolbriller på. Noen ganger skulle jeg ønske flere lyttet til vingen, til ekornet hissige advarsler eller til stillhetens sang, fremfor å la armer, bein og munn bevege seg i ett stadig kjør.
Det er noe eget med stillhet. Den er så myk og vâr rundt meg, og den er større i mørket. Og selv om stillheten ikke alltid er min beste venn, og av og til tar litt mye plass, så er det stillheten jeg savner oftere en lyd, selv om jeg elsker musikk. Og ut av kveldens stillhet, kom dette lille diktet

Jeg synger stille sanger, mens mørket faller på,
en stille sang for den som måtte lytte.
Det er så mye uro jeg ikke kan forstå,
så mye mas og alt til ingen nytte.

Det krangles i hver film, og i enhver debatt,
ja verden rundt er fylt med sinte stemmer.
Jeg tenker at de stilner, nå som det går mot natt,
når alle trekker inn i sine gjemmer.

Jeg kjenner jeg er sliten av verdens jag og mas,
og alle som er misfornøyd med noe.
Jeg undrer meg og tenker nå må vi gjøre stas
på alt det fine, alt det vakre gode.

Nei jeg er ikke alltid full av glede og humør,
og av og til så klager jeg for småting.
Men prøve kan jeg gjøre, kanskje enda mer enn før,
å la de lyse tanker bli min retning.

Se på det du har og vær litt glad for det du får,
vend ditt blikk mot der du sist så solen.
Tenk en vakker tanke om stedet der du står,
og gjør ditt beste med din tid på jorden.

Jeg kunne snudd og gått hjem med lutede skuldre, men ristet det av meg og gikk en annen vei

Dagen i dag kom med blå himmel og sol. Jeg våknet ganske tidlig, sto opp og traktet kaffe, og gikk tilbake til sengen. Ingen ting er bedre enn å sitte i sengen, kjenne kaffelukten spre seg i soverommet, ta den første slurken med kaffe og se ut på blå himmel mens jeg legger planen for dagen.
Jeg hadde sett på facebook at det var observert lakseender på Østensjøvannet de siste dagene, så planen dreide seg ganske raskt om en fototur dit. I og med at det var første dagen med snø, var det også rimelig å anta at det ville være litt is i busker og kratt og kanskje litt på vannet også. Jeg planla ekstra linser og polariseringsfilter inn i fotobagen. Etter hvert var det tid for å iverksette plan fotoekspedisjon, og jeg kledte meg i ull og turutstyr. Lett og ledig, vindtett og passe varmt. Fotobagen ble pakket, og ekstra sekk med lue og vanter og sitteunderlag for å kunne stå på kne for eventuell makrofotografering. Hver gang jeg står i turklær og med fotobag, på tur ut, så tenker jeg :Tenk om jeg hadde vært på tur ut på jobb nå, som fotograf. Og så sukker jeg litt og tenker at jeg tross alt skal være glad for at jeg har en jobb å gå til, med gode folk og mange forskjellige oppdrag. Men det er jo alltid lov å dagdrømme.
Jeg hadde ikke helt beregnet at gårsdagens sørpe var dagens ruglete og glatte underlag. Jeg kan ikke si annet enn at skuffelsen var relativt stor når jeg etter to hundre meter kjente at den ene hoften ikke ville klare ut med kombinasjonen glatt underlag og nedoverbakkene ned til vannet, og oppoverbakkene hjem igjen. Alternative og mindre bratte bakker ville forlenge turen betraktelig, og var lite fristende på dette føret. Jeg tror det var da et par ufrivillige frustrasjonstårer meldte sin anmarsj, at jeg hurtig-evaluerte planen, forkastet den og la en ny plan.
Etter en helomvending gikk jeg tilbake dit jeg kom fra, og krysset veien over til inngangsporten til Østmarka. Lysløypa var mindre isete og lettere å håndtere for stive og trassige apostelhester. Som alltid inne i skogen, særlig så sent på året, kom solstrålene sildrende mellom trærne, og lagde skygger og lysglimt. Snøkrystaller og frosne vanndråper skinte som små diamanter, og jeg var så sent ute at det dryppet og sildret av alt som solen traff. Som alltid er det også med en viss travelhet jeg får tatt bilder når solen står så lavt. Jeg har aldri så lang tid som jeg ønsker for hvert bilde, for når solen lyser opp en frossen vanndråpe, så er det ikke lenge før dråpen smelter eller solen vandrer videre.
Jeg kan tenke meg at mange turgåere som passerte bak ryggen min der jeg sto på kne i grøftekanten med enden i været, ristet litt oppgitt på hodet og tenkte sitt. For la meg være ærlig: Når jeg finner et motiv jeg liker, da er jeg ikke så nøye på hvordan jeg tar meg ut, og jeg kan nok også se litt fanatisk ut når jeg skifter linser og filter og løper litt frem og tilbake mens jeg glemmer meg og prater med meg selv. Midt oppi dette kom det en mann med hund og fotoapparat ut fra en av sidestiene som går på kryss og tvers i skogen. Han kikket på meg og sa akkurat det jeg tenkte: Når man sitter på kontor og er byråkrat hele uka, så må man gjøre noe helt annet på en så vakker dag som dette.
Etter mye lengre tid enn tidligere turer var jeg fremme ved Rundtjern. Der lå isen nesten hel, og solen skinte i frostrøyken. Myra rundt var litt frosset og litt blaut, så det var like utfordrende som det pleier å være å finne det ideelle utgangspunktet for å ta bilder. Jeg trakk inn lukt av fuktig myr, av trær og lyng. Jeg beveget meg att og fram, ned på kne og opp igjen. Jeg fant skygger og solglimt. Jeg koste meg, jeg levde og glemt var lakseender og svaner ved andre vann.
Etter hvert skal jeg laste ned bildene på pcn for å se om jeg fikk bilder jeg kan glede meg over. Men det beste med hele turen var helomvendingen både bokstavelig og i sinnet. Det er ikke gitt at nederlag blir til gode opplevelser. Det er ikke gitt at ett vann kan erstatte et annet, eller en tur kan erstatte en annen. Men når det fungerer, er det en fryd.

Oppsal- symfoni, inspirert av 1812-ouverturen

Jeg starter med å beklage til alle musikere, dirigenter, arrangører og komponister der ute, for det er godt mulig at jeg tøyer ouverturesjangeren litt eller feilstaver ett og annet musikkuttrykk som jeg måtte bruke, for det er en god stund siden min korte korpskarriære, og jeg løper ikke dørene ned i operaen, konserthuset eller andre musikalske arenaer. Det er lite noteark i livet mitt også, det blir mest tekster med besifring i mine sangstunder med gitar. Men la gå.
Uken som gikk kunne gjort seg som en ouverture eller kanskje en symfoni. Det er mulig det er et tegn på at jeg har vært for lite i kontakt med andre mennesker, det at jeg husker så godt alle lydene gjennom uken, men det kan like godt hende at det er en overlevelsestaktikk at jeg ser lydbildet som en ouverture ispedd litt symfoni i stedet for kakofoni.
Mandag morgen minnet om finalen på 1812-ouverturen. Hva Oppsal har med feiringen av Russlands seier over Napoleons Frankrike å gjøre? Ikke så mye bortsett fra at ouverturen som er skrevet i den anledning, har en heftig finale med kanonlyder i seg.
Etter at klokkeradioen hadde vekket meg, og et feberbefengt hode hadde konkludert med at jeg ikke hadde noe utenfor sengen å gjøre, ble jeg liggende i en døs før jeg sovnet igjen. Naboens Harley Davidson minnet meg med sin vanlige korte brumling om at klokka var seks. Bussenes pssjt-lyd når dørene åpnes og lukkes, og den jevne tomgangslyden av biler og busser som sto i kø på grunn av veiarbeidet som pågår, bysset meg til slutt i søvn. Neste gang jeg våknet, var det av en lang og intens pipelyd før et dempet drønn fortalte meg at Mesta måtte ty til sterkere krutt for å komme videre med veiarbeidet. Dette er akkurat det jeg trenger på en dag når jeg ikke skal ut av huset, tenkte jeg før jeg sovnet igjen. Men som ofte i musikken, så er det enkelte sekvenser eller takter som repeteres. Og i tillegg til bussenes psjt og tomgangslyd hvert kvarter var det altså jevnlige lange pip med påfølgende sprengningssalver å høre utover dagen.
Veiarbeid pågår heldig vis ikke evig, men når sprengningssalvene stilnet, tok naboen over. Helt siden jeg flyttet inn, har naboen over meg pusset opp. Takknemlig for at han har en jobb på dagtid, har jeg nesten blitt vant til banke-, sage- og borrelyder fra halv fem og utover hver ettermiddag. De hvinende lydene av støvsugeren etter endt økt har også inngått i hverdagssymfonien så lenge at jeg nesten ikke har hørt de lengre. Men akkurat på mandag, etter en hel dag med drønn og noen korte perioder med spunting, måtte jeg bruke all min musikalitet for å få boringen og sirkelsagen til å høres samstemt ut, og gli inn som bakgrunnsmusikk. Når kvelden gikk over i natt, var jeg heller ikke så tålmodig med kolikk(?)barnet som, etter at oppussingen er ferdig i minst ett rom, har fått soverommet rett over mitt. Jeg er ikke uempatisk, og synes selvfølgelig synd på de som har dette barnet som gråter så gjennomtrengende i lange perioder på natten. Og de venter aldri kjempelenge før de kommer for å trøste, det skal de ha. Det er bare det at det føles litt lenge for meg i underetasjen og barnet som gråter. Jeg skulle kanskje ønske at dører knirket litt lavere også. Ja ja, så er jeg kanskje litt utålmodig i forhold til dette.Men det minner meg litt om tiden i korps, da de ferske klarinettistene blåste litt for hardt i klarinetten sin. Jeg var ikke så veldig begeistret for det midt i en vakker og melodisk trio heller.
Tirsdagens morgensymfoni var mer som normalt, uten kanonaktige drønn. Etter flere timer med bussenes psjt, tomgangsdur og en og annen hverdagshelt med bilstereoen på full guffe, måtte jeg  etter hvert stable meg ut av sengen. De lette formiddagstimene besto av susing i vannrør og den taktfaste tikkingen av kjøkkenklokken, ispedd en og annen skjære som skrattet sin solo når det måtte passe dem.
Jeg måtte på butikken for å handle alle kjerringrådingrediensene som skulle hjelpe med gjennom dagen. På veien dit passerte jeg et tre, der åtte sett med ekornklør lagde en imponerende trommehvirvel. Et av ekornene prøvde seg på en "spill død" taktikk midt på trestammen, men da jeg stanset for å se på han, endret han taktikk og gav meg en overhøvling som godt kunne passert som rapp. Ja, jeg er ikke særlig begeistret for den sjangeren.
Jeg kan ikke forvente at det er stille rundt meg når jeg bor i en leilighet med naboer over, under og på to av sidene. Det er likevel med et lite hjertesukk jeg denne dagen forbederer meg på at det nok en gang tid for naboens oppussings-omkved, eller refreng om du vil, før eine kleine nachtmusik tok meg over i onsdagen.
O du herlige, for å si det sånn. Det er jo bare helt typisk at naboen hadde tatt seg fri denne dagen for å komme i mål med oppussingsprosjektet sitt. Jeg skal ikke skryte på meg store kunnskaper om oppussingsprosjekt, for all del, men tre måneder på 70 kvadratmeter høres mye ut. Ja ja, han utnyttet dagen til fulle da, fra klokka halv åtte til halv åtte. Sirkelsagen sang, og hammeren holdt takten, mens støvsugeren sto for refrenget cirka hver annen time. Jeg bidro til symfonien med spredte nys og hostekuler, nynnet i taushet på prima vera sin sang "naboen", mens jeg drakk ingefærvann.
I dag er det lørdag. Intet veiarbeide. Ingen oppussing. Det er så stille at jeg kan høre mitt eget øresus. Jeg skal ikke si at jeg har savnet det, men her ligger kanskje litt av årsaken til mine lydobservasjoner. Når det inutgangspunktet aldri er helt stille, så blir tilleggslydene veldig fremtredende. Og denne ukens lyder ble selvfølgelig flere fordi jeg hadde flere timer å observere dem på. Men tenk for en komposisjon det kunne blitt, hvis jeg hadde evnen. For når 1812-ouverturen var inspirert av krig og seiersfanfarer, så kunne da vel hverdagslydene fra Oppsal blitt et stykke musikk også. Inspirert av Arne Nordheim kanskje?

Hjerterom og hjertevarme

Dagens blogginnlegg er inspirert av flere. Jeg har ruget på denne et par uker, hvorav den siste uken ble tilbrakt i hovedsak under dyna med en forkjølelse, og da er det jo god tid til å tenke.

Første inspirasjonen kom i form av en melding på messenger. En venninne av meg lurte på om jeg ville være med å spleise på bursdagsgave til en felles venninne av oss som vi skulle i bursdagen til. Jeg, som er totalt fantasiløs når det gjelder å finne på gaver, ble selvfølgelig glad for å bli spurt og rørt over at de tenkte på det.  Men, det beste av alt var at jubilanten hadde ønsket at vi skulle gi gaven som et bidrag til "gjengen i ryggen", som arbeider for flyktningbarn på Lesbos. Det var jo ikke et overraskende ønske, for jubilanten er en av diamantene i steinsamlingen min. Et stort og varmt hjerte, omtenksom og snill og alltid til å stole på. At formålet også handlet om barn er heller ikke så overraskende. Både vi som spleiset og hun som jubilerte, har alle viet vårt arbeidsliv innenfor tjenester for barn og unge, og blir nok litt ekstra berørt når det handler om barn.Jeg kommer litt tilbake til selskapet, men kronologisk sett så må jeg ta en positiv og en litt mindre positiv inspirasjon før det.

Ikke mange dager etter messengermeldingen tikket det inn en iMessage. Den kunne fortelle at min hjertegode sjuårige venn som alltid har vært raus med klemmer og deling av goder, hadde løpt ni runder på skolens idrettsbane i anledning årets TV-aksjon. Det handlet om å samle inn penger og gi håp og skolegang til barn som lever i krigsrammede land. De hadde lært masse om de fem utvalgte landene i løpet av uken som altså endte i denne dagen der pengene rullet inn på en side som het Spleis.

Jeg pratet med den unge vennen, som kunne fortelle at han var ganske så sliten, men som også helt tydelig hadde løpt fordi hver runde skulle omsettes i penger som vi som er slekt og venner kunne bidra med som sponsorer Selvfølgelig var jeg sponsor til et så godt formål. Og stolt er jeg også, for at en sju år gammel gutt bokstavelig talt går en ekstra kilometer for et godt formål. Hurra for skolene som gjør slike ting. Dette er god læring og empati satt ut i praksis. Jeg var inne på siden litt senere, og så til min glede at mange tok dette på alvor og bidro til at skolen samlet inn mye penger til formålet.  Jeg synes også det var litt ekstra stas at alle givere var anonyme. På den måten kan alle bidra, med lite eller stort beløp. Eller ikke, hvis de ikke har råd. For alle har ikke råd til å bidra med penger. Men hjertevarmen og omtanke er heldigvis gratis.

En liten dipp i idyllen ble det da jeg så en facebookstatus som gav meg en emmen smak i munnen.Jeg skal ikke sitere hele statusen, men den omhandlet Norges bistandsbudsjett og årets innsamlingsaksjon, og at det var urovekkende å vite at et land der barn må legge seg sultne og eldre mennesker ikke får medisiner og den omsorg de trenger, sender masse penger ut av landet. Statusen sa noe om at 99% av oss ikke ville tørre å skrive dette inn i vår egen status, men at hun turte fordi "detta er sant".

Det handler da virkelig ikke om å ikke tørre. Det handler om å ikke ville dele en slik status, langt mindre stille seg bak en slik muggen melding. Å sammenligne barn som må gå sultne til sengs her i Norge med barn som lever i krigsrammede land, som ikke får skolegang eller har et trygt hjem eller mat. Jeg sier ikke at det ikke river meg i hjertet at barn i Norge må gå sultne til sengs, men jeg lar ikke være å støtte tv-aksjonen, gi bursdagsgaver som går til flyktningbarn eller sponse små hverdagshelter som løper til de blir slitne fordi det gir penger til andre barn i andre land av den grunn. Hvis du synes det er så kjipt at et rikt land som Norge deler av godene ut over landegrensene, eller hvis du synes at helsetilbudet og eldreomsorgen er så elendig, så flytt da. Vi har ikke et perfekt system verken for fattige, syke eller eldre, men det er ganske så bra.
Jeg kunne selvfølgelig foreslått for slike menneskers at de kunne gi sine bidrag til fattighuset eller andre formål innen landets grenser, men min magefølelse sier meg at de med slike statusoppdateringer på Facebook kanskje ikke er så rause på noen veldedige formål. Men for all del, det kan være jeg tar feil, og at de blar opp rett som det er. Nok om dem.
Jeg går tilbake til hjerterom og hjertevarme, og la meg først gå tilbake til den tidligere omtalte bursdagen.

Jeg har tidligere skrevet, og jeg jobber litt med det faktum at jeg ikke er noen selskapsløve, og ikke klarer å delta i alle anledninger jeg blir budt til. Men denne bursdagen hadde jeg prioritert. Det handlet om mitt bånd til jubilanten, det handlet om å se igjen både henne og andre gode venner og det handlet om å ikke alltid si nei. Og når jeg først skal pushe meg selv litt, så er det jo ikke så dumt å delta i en så hyggelig anledning, med en nydelig samling mennesker, og hjertevarme i både taler og sang, og like til i byen i mitt hjerte. Trondheim. Jeg koste meg stort, og ble til siste slutt.
Og, som en ekstra liten touch på en ellers fortreffelig aften, så fant jeg nybakte kanelsnurrer på kjøkkenbenken da jeg kom hjem til søstera mi og familien. For hos dem var det hjerterom og husrom for meg når jeg skulle på helgetur til Trondheim.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Men det jeg i alle fall vil si er at jeg er utrolig takknemlig for at majoriteten av vennelista mi på Facebook ikke deler denne ene smålige statusen som jeg så. Jeg er takknemlig for at kollegaene mine, familien og kjæresten og alle de få men til gjengjeld utrolig gode vennene som jeg har fått og tatt med meg videre gjennom årene, er hjertevarme og rause mennesker som gir meg noe verdifullt når vi er sammen. De ser meg og tar vare på meg. De setter pris på meg, og de gir meg inspirasjon til å skrive blogg om det som rører seg i hodet mitt. Fortsett å gi. Hvis alle gir minst like mye som de får, men mye mer enn de tar så er vi på god vei.