Advent gir alltid rom for ettertanke

Adventstiden har i mange år vært en tung tid for meg. Det har vært lite dagslys, og mange mørke tanker. Jeg tror det snudde og ble sånn da jeg vokste ut av den barnlige forventningen mot jul som advent brakte med seg i mine barndomsår. I mange år var det mye tid under dyna, og mange tårer denne tiden.
Jeg vet ikke helt når det snudde, men du å du så deilig det var når jeg plutselig igjen  kunne kjenne på gleden og kosen denne tiden bringer med seg.
Å tenne et lys i stedet for å forbanne mørket er ikke bare et utsagn. Det er en nødvendighet når vi bor i et land som har så lite dagslys på gitte tider av året. Det er ikke slik at lyse sommernetter lader opp solceller inne i oss slik at de lyser vei gjennom den mørkere tiden. Nei, vi må finne andre kilder til å lyse opp når dagslyset svikter oss totalt, eller gir seg klokken halv tre om ettermiddagen.
I år fant jeg frem adventslysene og julepynten samtidig. Det var kanskje mest av praktiske årsaker da jeg hadde en liten kneoperasjon 26.november, og ville gjøre det meste klart før en tid med krykker.
Men så koselig det har vært, med den hellige familie på veggen, englekoret som henger på zitteren og på veggen, og nissene som dingler lett med beina ved siden av tvn. Lysene på balkongen gir også en litt lysere tilværelse.
Jeg gir alltid meg selv ekstra rom for refleksjon i denne tiden. I år har jeg tenkt mye på hvor utrolig heldig jeg er. Jeg sitter her i min trygge tilværelse. Det er godt og varmt, og musikk strømmer ut av lydplanken jeg kjøpte i fjor. Jeg har iPod-en min på «miks sanger» og lar minnene strømme på etter hvert som sanger kommer på rad og rekke.
50 år, og etter alle solemerker sannsynlig vis over halvveis i livet.  Sammenlignet med mange så lever jeg et liv i luksus selv med mitt noe nøkterne behov for gjenstander og klær. Jeg er relativt økonomisk ubekymret, og kjøper det jeg trenger når jeg trenger det.
De beste investeringene jeg har gjort her i livet, er etter min mening leiligheten rett ved inngangen til Østmarka, fotoutstyret som har blitt ganske allsidig i løpet av de 30 årene jeg har vært fotograf, gitarene mine, iPod-en og min kindle (elektronisk bok). Det oppsummerer og lager rammen for det som gir meg mye glede og kvalitet i livet.
Turene i naturen, med og uten kamera, er noe av det beste jeg vet. Det er meditativt, energigivende og  det gir meg ro i sjelen og tid til refleksjon og stille bønner. Marka er kirka i livet mitt, og jeg føler meg alltid trygg der.Kameraet kan aldri fange alt jeg opplever ute i naturen, men det fanger små øyeblikk av glede som gir tankene mine knagger å feste minner på.
Gitarene mine får også jevnlig mosjon. Det er noe eget med å kunne skape egen musikk eller fremføre andres musikk med dem. Stemmen trenger trim for å holde seg grei, og det er ikke få timer og få strengesett som har gått med opp gjennom årene. Den beste gitaren min synger vakkert med stålstrenger og var et varp av en investering. Den føltes litt ekstravagant, men samtidig skal ikke spilleglede måles i penger. Jeg har også fars gitar som av og til er med på turne til bydelsadministrasjonen når noen har bursdag eller noe. Ja til og med når jeg hadde bursdag fikk den være med.
Den elektroniske boken min er den billigste investeringen av dem alle, men som kanskje gir meg aller mest. Å sitte i en stol i egen stue, på en flyplass, på en solseng eller hvor som helst, samtidig som jeg lever meg inn i andres liv, er vidunderlig avslappende. Jeg er rett som det er på reise i ukjente landskaper, og har snart vært verden rundt gjennom bøker. Jeg har lært om folkeslag og religioner, om historie og sport. Jeg sitter med kunnskap som jeg aldri hadde tenkt å tilegne meg hvis det ikke var for disse fremmede personene som jeg blir kjent med, som tar meg med inn i sin verden. Jeg vil ikke trekke frem enkeltbøker og forfattere, for det er så mange og alle har noe å gi meg. Noen skriver så vakkert at jeg blir rørt. Andre skriver så levende at jeg ser det de beskriver, helt tydelig. Noen får tårene frem og andre latteren. Jeg synes også det er så fint at når jeg er på en faktisk reise, så har jeg over tusen bøker med meg på turen.
IPod-en er den jeg nevner til slutt men som bærer på en dyrebar skatt som er samlet opp over mange år.Den inneholder all musikken min og er underholdning og minnebok i ett. Musikk bringer frem alle fragmenter av livet, alle følelser som er mulig, og vil alltid gi meg det jeg trenger, når jeg trenger det.
Nå tror dere kanskje at jeg ikke tenker på kjæresten som det mest gledesgivende i livet mitt? Hun er det, men hun hører ikke til under overskriften økonomisk investering. Det samme gjelder familie og venner. De er ikke en investering, men er selvfølgelig verdt å investere tid i. Jeg skulle gjerne ha mere tid sammen med de jeg er glad i. Men avstander og selve livet kommer av og til i veien. Men kvalitet går foran kvantitet. Kvalitet er undervurdert.
Nå har jeg skrevet meg litt inn i et hjørne. Jeg har, som så mange ganger tidligere, ikke tenkt på avslutningen eller avrundingen underveis i skrivingen. Jeg vil ikke være moralsk, med store pekefingre, for alle er vi forskjellige. Men en liten oppfordring kan jeg vel avrunde med. Jeg oppfordrer alle til å tenne lys. Tenne lys for tredje søndag i advent, og la de brenne for alle du bryr deg om. La de brenne for alt det gode du har i livet ditt, og la de lyse opp mørke kroker. Vi trenger ikke alltid å betrakte de mørke krokene. Vi vet jo at de er der, men kanskje vi kan la de være. Kanskje vi kan overse de, og la oss sjøl få en pause, her i lyset.
Ha en fortsatt god adventstid, og husk at julehøytiden også kan inneholde en stille time.

Førjulstid på krykker gir rom for refleksjon

Jeg gjennomgikk et planlagt kirurgisk inngrep i kneet på tirsdag. Alt har gått fint så langt, så det er ikke operasjonen jeg skal skrive om. Det er mer alt rundt, alt man ikke tenker på til daglig, og alt man tenker på både før og etter.
La meg starte med forrige uke.
Min bestemor sa alltid at når hun skulle reise bort, så vasket hun huset, skiftet på sengen, vasket alle klær som var skitne mv. Litt fordi det da var koselig å komme hjem igjen, men aller mest fordi ingen skulle måtte rydde og vaske møkkete hus og klær etter henne hvis hun ikke skulle komme tilbake. Jeg trenger kanskje ikke å tydeliggjøre det, men her var det pessimisten bestemor som så for seg at hun ikke kom levende hjem igjen. Det var ikke en skjult drøm om å rømme fra alt.
Jeg var veldig glad i bestemor, pessimisme og humor i skjønn forening. Og forrige uke hørtes jeg hennes mantra som på dialekt er sånn ca «ikkje nåinn ska måtta ta lorten ette me vest e dør på tur».
For å si det sånn, det er relativt rent i leiligheten min. Speil er pusset, og skapdører og håndtak på alle kjøkkenskap er fri for seigt kjøkkenstøv. Til om med kaffetrakteren er nyrenset. Og i en svakt øyeblikk så dro jeg frem julepynten og lyslenken til balkongen også.
Dilemmaet var jo å kjøpe inn mat nok til en hel uke. Det er jo litt selvmotsigende hvis man tenker på bestemorvis, så det tilskriver jeg overlevelsesinstinktet og et snev av optimisme.
Nå var det ikke bare hus og mat som måtte være på stell. Jeg måtte skaffe krykker også. Jeg kunne kjøpe krykker på stedet, men takk og lov at jeg ikke satset på det, for der hadde de ikke ispigger for krykker til salgs. I og med at jeg jobber i samme bygget som bydelens hjemmetjeneste, så gikk jeg ned dit og spurte om man kunne låne krykker noe sted. Det trengte jeg ikke, for hun som satt i  skranken hadde et par jeg kunne låne. I tillegg ble jeg klar over at jeg har opp til flere kolleger som har krykker stående. Tenk, nå har jeg kommet i den alderen at jeg kjenner mange som har et par krykker stående. Og etter dette så har jo jeg kjøpt et par isbrodder for krykker som jeg kan låne bort til de som ikke har det.
Operasjonen gikk godt, og en apotektur, en taxitur og tre etasjer med trapper senere var jeg hjemme. Og så begynte hverdagslivet med ett bein å stå ordentlig på, ett å stå litt på, og to krykker som gjør at hendene er okkupert.
Like godt som jeg har pessimisme-realismen etter bestemor, så har jeg ordenssansen etter tante Ingrid (og broren hennes, altså min far). Dette er en utfordring nå som jeg har krykker. Jeg biter tennene sammen og prøver å tåle at noe som pleier å være i skuffer og skap, står fremme. Fjernkontrollene ligger ved sofaen. Ladere til eplehagen ligger der jeg ladet sist. Jeg har også innsett at å spise foran tv’n ikke er særlig praktisk, eller er så og si umulig, da jeg ikke er blekksprut, og man ikke kan putte middagen i lomma.
Noen kamper har jeg likevel valgt. Melkekartonger og plastemballasje skal skylles før de resirkuleres. Jeg skyller oppvasken før jeg setter den i oppvaskmaskinen.(dette er jo fordi jeg ser litt mørkt på å skulle tømme oppvaskmaskinen alt for ofte akkurat nå, og at skylt vask ikke gir den samme odøren). Jeg har gjort meg noen erfaringer de to siste dagene, og ser at krykker fordrer kreativitet og løsningsorientering. Store lommer er et must. Kopper med lokk like så. Det er ikke uvesentlig hvor man står plassert i forhold til kjøkkenbenk, komfyr og bord, når man legger krykkene fra seg. Jeg er imponert over hvor lett det var å huske at jeg måtte ha krykker hvis jeg våknet på natten, og litt frustrert over hvor våken man må være for å komme seg på do med nevnte hjelpemiddel på natten.
Jeg tenkte også på forhånd at man kan raskt komme tilbake på jobb når det bare er kneet som feiler noe. Nå er det ikke slik at jeg blir borte så veldig lenge, men den forespeilede ene uken blir nok litt knapt. Jeg kaldsvetter og hviler etter hver runde på kjøkkenet. Etter hvert måltid jeg lager. Etter hver do-tur, for ikke å snakke om etter en dusj. Foreløpig må beinet være høyt og på en pute det meste av dagen. Kroppen jobber med å hele såret, og kneet sier ifra innimellom at noen har snittet og rotet litt rundt der. Heldigvis er dette en forbigående periode. Jeg trenger ikke en gang maksdosen med smertestillende. Bank i bordet.
Jeg har selvfølgelig gjort meg noen tanker. Jeg kjenner en stor beundring og medfølelse med de som er avhengige av krykker, rullestoler, førerhunder, stokker og andre nødvendige hjelpemidler i hverdagen hele livet.
Det er ikke det at jeg ikke har skjønt tidligere hvor utfordrende det kan være, og hvor mange hindringer det er i en hverdag. En del av jobben min med nybygg av barnehager er å tenke universell utforming, og da må man automatisk tenke fremkommelighet og tilgjengelighet. Jeg har møtt mange mennesker med diverse utfordringer, og mange av de har delt deler av de utfordringer man møter. Men det er dette med å ha skoen på litt sjøl. Det er først da jeg ble klar over hvor mange «småturer» jeg tar rundt i leiligheten i løpet av en dag. Jeg skjønte fort at jeg må tenke annerledes. Store lommer er en ting. Mobilen i snor rundt halsen (ja da, litt sånn trygghetsalarmprinsipp, men jeg er jo ikke helt stø på krykker). Det å planlegge eller tenke på hva annet jeg trenger når jeg først er på beina for å hente en ting. Følelsen av mismot når jeg lander i sofaen for så å finne ut at jeg har glemt noe. Snøen på balkongen som bare får samle seg opp. Det som er øverst i skapet, som bare er utilgjengelig.
All akrobatikken som kreves for å dusje, med hovedtyngden på ett bein. For å si det slik, sjampo får holde. Balsam blir for mye. Det er også overraskende hvor mange ting som faller ned i løpet av en dusj, når det er litt vanskeligere å få plukket det opp igjen.
Det er Thanksgiving i dag. Det er tiden for å være takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg har familie som er der, og bryr seg om meg. Jeg er takknemlig for at dette krykkelivet er forbigående, og jeg må si at jeg er utrolig takknemlig for at jeg sitter her i en varm stue og slipper å tenke på at jeg kan miste jobben ved sykemelding. Jeg takke for at det finnes kolonial.no, selv om jeg ennå ikke har brukt dem. Jeg er så glad for at jeg har gode kolleger som tenker på meg, som ønsker meg god bedring  og som skriver « si ifra om det er noe du trenger», og mener det.
Jeg er takknemlig for alt og alle jeg har i livet mitt som gir meg glede og utfordringer, mening og formål. Og med det sender jeg denne ut i verdensveven med ønske om en god Thanksgiving og en vakker adventstid.

Livet leves best i skyggen

I dag var det tretti grader, og selv med faktor 50 så vurderte jeg at en stol i solen ville være for tøft for vinterblek hud. Jeg fant meg derfor en solseng i skyggen. Og det ble en metafor i seg sjøl.
Det er mange som klager over livet i skyggen. Livet i skyggen betyr for mange at solen skinner på noen andre, eller ikke der de er. Men hvordan kan man være så sikker på at det er i solen det er best da?
I flere år jobbet jeg som leder. For meg var det et sted i solen, men den metaforen er ikke udelt positiv. Det hadde sine gleder, men sitter du i solen, er det vanskelig å gjemme seg, vanskelig å beskytte seg og fort å bli brent. Etter ti år orket jeg ikke mer, og fikk meg en jobb i skyggen. En annen metafor her kan være på scenen kontra i kulissene. Scenelyset kan være like ublidt som solen, og livet i kulissene kan være vel så interessant. I 2014 fant jeg meg en jobb der jeg jobber mest i kulissene eller skyggen, men der jeg av og til må frem i lyset. Men som regel bare i små sekvenser.
I ukene før jeg kom hit, følte jeg at jeg måtte tre ut av et fredfullt skyggeliv i litt hyppigere perioder. Jeg brente lyset i begge ender i høstmørket, og uansett om jeg ikke har en stol i solen , så følte jeg meg litt utsatt i åpent terreng med stikkende stråler som prøvde å brenne hull i meg. Kanskje er jeg litt for tynnhudet etter et liv utenfor solen eller rampelyset, så det er derfor det tar på sånn. Jeg var i alle fall uendelig glad når jeg kom meg inn i flyet med nesen for Florida. Jeg håndterer den ekte solen bedre enn den metaforiske. Helt klart.
Men så var det varmen da. To timer om dagen har vært nok til nå, og mye bading. Rolige svømmetak, passe fremdrift og nesten lydløst. Man kan si hva man vil om karbonavtrykk og å sette fysiske spor etter seg, men av og til er det deilig å føle seg lydløs og usynlig.
Så kom dagen i dag.

Jeg satt i skyggen, med en god bok og et stort smil i dag. En mild bris blir enda mildere i skyggen, og  jeg kunne fremdeles se både den blå himmelen, de skiftende skyene som seilte forbi, og solstrålene som fikk bassenget til å glitre. Varmen var akkurat passe, og ikke ble jeg brent heller.

Da solen innhentet stolen min, gikk jeg og satte meg i skyggen på lanaien. En vifte surrer lett i taket. Blåser en liten vind ned på meg. En tricolor hegre spankulerer i vannkanten, mens en bluejay skriker i et tre. En liten hare spretter ut og inn av blomsterbedet til Pam, og en stor blå hegre hveser på andre siden av dammen.
Alt dette livet får jeg med meg fra min plass i skyggen, i perfekt temperatur. Jeg tar en stor slurk av vannet med isbiter i og kjenner at det blir perfekt med en padletur i mangrovene i morgen.

Tanker fra lanaien

Det er tidlig morgen, i alle fall til ferie å være. Åtte er en fin tid å sitte ute på lanaien med kaffe og frokost. Jeg sitter og lytter, prøver å gjenkjenne de forskjellige artene av fugler og kryp som er våkne og klar for en ny dag. Vi har vært våkne alle sammen siden seks, men det høres for meg ut som at noen fugler har tidligere skift enn andre, etter at locustene har stilnet nattelyden sin.
I dag var åtte en fin tid for plen-og kantklipping også. Det får jeg bare tåle, for jeg har full forståelse for at de vil gjøre dette unna før solen tar tak og vi når 30-tallet på celsiusskalaen. Det høres enda varmere ut når det blir in the nineties på fahrenheit-skalaen. Varmt er det uansett.
Jeg tar en solid slurk av kaffekoppen mens jeg speider etter skilpaddene. De er litt ekstra treige i dag. Ikke så mye som en liten dupp i overflaten. Ikke der jeg ser i alle fall.
Jeg kan kjenne at skvattringen i trærne, plenklippernes jevne dur, et plask av en fisk i ny og ne og de små bevegelsene i bladene på trærne henter meg helt ned. Ned der det er lave skuldre og hodet tømmes for jobbfuss og mas.
Jeg sov hele natten i natt. Kroppen er mykere etter basseng-rundene og solens stråler. Den ordentlige gleden over å se en svart og hvit sanger i trærne i går var også et tegn. Og gleden over å være to, danner rammen rundt hele tilværelsen.
Jeg kjenner på en absolutt frihetsfølelse. En saktegående Marit som får med seg alt i busker og kratt, og som kjenner at hver lukt, hver lyd er kjent og hører til i dette andre livet. For det er slik det kjennes. Som to liv. Ikke hver for seg, men til hver sin tid. Sammensluttet men separate.
Der bryter solen gjennom det lette skylaget som har vært frem til nå. Fremdeles gjemt bak trærne, men snart vil den ta over.
Var det en ny fugl? Ja, den har jeg ikke hørt før. Jeg ser den ikke. Kanskje jeg må ta med meg kamera og se om jeg får fanget den med det.
Det var en lege som skrev om fotografi som rekreasjonsmetode. Kloke ord om å være i nuet og være i fotograferingen. Jeg er hjertens enig. Personlig mener jeg speilreflekskamera er mer avslappende enn mobilkamera, for da må jeg tenke mer. Men det er smak og behag. Det å tenke komposisjon, vinkler, hvor solen er, hva som skal være skarpt. Og den gode følelsen når du ser du har fått et blinkskudd. Og alle bildene du ikke får tatt, men som du lagrer i hodet. Det er ferie og rekreasjon for meg.
Er springende innlegg. Ferietanker skrevet i feriemodus. Det kommer kanskje mer etter hvert.

vannsparing er ikke for amatører

Jeg satt i fred og fordragelighet her en kveld, med iPaden i fanget. Bladde litt gjennom nyheter, og Facebook, og plutselig dukket det opp en overskrift: Du kan tisse i dusjen.
Dette var et intervju med en mann i Vann-og avløpsetaten, og det handlet om overforbruket av vann , som vi også må slutte med, slik som så mye annet.
Jeg tar for meg råd for råd, for jeg har selvfølgelig et spørsmål eller litt konstruktiv kritikk til disse rådene.

• Slå av vatnet når du pussar tennene. Dette er den enkleste å følge. Men det sto også i artikkelen at man kunne pusse tennene i dusjen. Det synes jeg ikke noe om. Tannkremskum mellom tærne. Nei, jeg går for å stenge krana.
• Tiss i dusjen om morgonen. Dette er et underlig råd for oss som ikke dusjer om morgenen. Tenk så mye vann vi vil bruke for å spyle dusjen etter vi har tisset der. Og for de som dusjer om morgenen: jeg likte ikke tanken på å stå i tannkremskum en gang. Jeg bare nevner det. En tredje ting er at, er ikke dette nesten en oppfordring til å dusje da? Alt skal jo skje i dusjen.
• Bruk spareknappen på do. Den er grei. Det kan jeg gjerne gjøre i stedet for tissing i dusjen. 
• Skrap matavfall av fat og bestikk, utan å skylle før du set det inn i oppvaskmaskina. Dette er skrevet av en mann som ikke lever i en så liten familie at det tar noen dager før oppvaskmaskinen er full. Man kan skrape av så mye man vil. Har man spist fisk, så er det ikke mange timene før det stinker i oppvaskmaskinen. Og la meg ikke starte med havregrøttallerkner som ikke er skylt. Nærmere aralditt kommer du ikke, etter kun minutter.
• Vask kun fulle oppvaskmaskiner. Denne henger jo sammen med den over. Enten må jeg skylle oppvasken før jeg setter det i maskinen, eller så må jeg vaske halvfulle maskiner. Jeg grøsser litt når jeg tenker på de små familiene eller singelhusholdningene som følger disse rådene til punkt og prikke. Fra tiss og tannkrem i dusjen og rett ut på kjøkkenet der oppvaskmaskinen står og lukter som en kompost. Man trenger vel egentlig ikke å dusje da. Det lukter jo skitt uansett.
• Kjøp oppvaskmaskin og vaskemaskin som ikkje brukar så mykje vatn. Den er grei.
• Ikkje vatn plenen din. Ein vasspreiiar brukar rundt 1000 liter i timen. Jeg har ikke plen, så det er her jeg tar igjen for at jeg ikke tisser i dusjen.
• Bruk kanne når du skal vatne blomar og busker i hagen. Har ikke hage, og har ikke skaffet meg blomsterkasser. Men gjør jeg det, skal jeg bruke kanne. Jeg lover.

For å finne igjen disse rådene, så måtte jeg Google litt. Og det var flere råd, fra mange hold. Jeg tillater meg derfor å supplere Vann-og avløpsetaten med ett punkt han glemte når han var i dusjen.

• Sparedusj. Jeg vet ikke hva han het han som fant opp disse vannbesparende dusjhodene, men jeg vet han var skallet. Jeg tror ikke det er vannbesparende, for hvis man skal vaske håret så må man jo stå dobbelt så lang tid for å få skylt ut såpe og balsam. Hvis man i tillegg skal pusse tenner og tisse også, så vil det jo bli enda lengre dusj. 

Jeg skjønner at vi er i en klimakrise, og jeg er enig i at vi sløser, og må spare vann. Det er bare det at ikke alle råd passer for alle. Jeg gjør så godt jeg kan tenker jeg. Og så håper jeg det holder.

Alle skal med

Jeg skrev et innlegg om mobbing i fjor. Du finner det på bloggen min, under september 2018. I starten skrev jeg at jeg ikke ble mobbet på noen arenaer, for å understreke at blogginnlegget var inspirert av andre i samfunnet. Likedan er dette innlegget. Jeg var et barn som ikke var særlig begeistret for store bursdager, og jeg hadde bursdag midt i ferien da vi ofte var på ferietur. Snakker om lykketreff. Så dagen blogginnlegg er ikke egenopplevd, men det er tanker jeg gjør meg når jeg sitter og funderer. Og Facebook er jo en ny kanal der man kan bli inspirert til å fundere.
Fra tid til annen popper det opp innlegg på Facebook som gjør meg oppmerksom på at det finnes mange grupper som omhandler budskapet alle skal med. Det står gjerne noe sånt som at vi har en egen gruppe, tilhørende en eller annen skole eller skoleklasse, som kjemper for at alle skal inviteres i bursdager.
Jeg skal ikke klage på intensjonen. Den er fin den, for den er ment å forhindre utenforskap. Gruppene er til for de barna som aldri blir bedt i bursdag, og ære være for tiltaket for de barna. Men medaljen har flere baksider, selv om en medalje egentlig er bare tosidig.
Vi har opp gjennom årene fått flere og flere båser og definisjoner å putte folk i. Typiske kvinneblader har tester som «er du ekstrovert eller introvert» og  «test her om du er hypersensitiv», og det er artikler som « hvem er du i venneflokken» og «er du partyløve eller festbrems». Jeg synes det er litt naivt å tro at egenskaper og personligheter ikke gir seg til kjenne før man er voksen. Og med det så tenker jeg også at alle skal med på bursdag vil ramme en del barn som ikke er så utpreget flokkdyr, som ikke er så veldig ekstrovert og som er hypersensitiv. Disse barna vil sannsynlig vis bli kurert for bursdagsfeiring for mange år fremover etter å ha hatt bursdag med full brakke i heimen gjennom barne- og ungdomsskolen. Men det er ikke det største problemet.
Det største problemet er de barna som på grunn av at «alle skal med», må invitere sin største plageånd i sin bursdag. For når alle skal med inkluderer dette mobberne.
Mobberne inviteres inn i det som for mobbeofre ofte er den eneste trygge arenaen. Og mange mobbere vet å utnytte dette til fulle. Det kan være leker eller gjenstander som «uheldigvis» blir ødelagt. Det kan være himlingen med øynene over maten eller lekene eller filmen/aktivitetene som er ment som underholdning. Noen mobbere er utspekulert nok til å finne en gave som tilsynelatende er fin men som har et skjult budskap til mobbeofferet. Noen er også utspekulerte nok til å sørge for at bursdagsbarnet opplever mistrivsel og utenforskap i sin egen bursdag. For ikke å snakke om etter bursdagen, på skolen, der mobberen kan finne anledninger i skjul til å fortelle alle hvor kjedelig bursdagen var eller at kaken smakte vondt, eller enda verre hvor dumme eller latterlige foreldrene til bursdagsbarnet var.
Likeså må mobbeofferet gå i bursdag til mobberen. Tenk å gi presang i belønning til sin egen plageånd. Mobberen sier sannsynlig vis at gaven ikke er bra nok også, når ingen foreldre er i nærheten. Eller tenk bare det å måtte tilbringe flere timer i mobbernes hjem, og bli holdt utenfor eller dårlig behandlet på finurlig vis. For noen ville det være en lettelse å ikke bli bedt i bursdag til sin egen plageånd. For det er som regel sånn at mobbeofrene er for høflige til å takke nei. Noen klarer kanskje å simulere en sykdom som gjør at de ikke kan gå i bursdagen, men jeg tror at alt for mange går.
Ja da, jeg vet. Jeg svartmaler en god ide, et supert tiltak for å forhindre utenforskap. Men det forhindrer bare en del av utenforskapen. I tillegg bidrar det til nok en perfekt arena for mobbing.
Tenk også på mødrene og fedrene som vet om mobbingen. Tenk på de som vet hvem barnets plageånd er, og vet at denne står på gjestelista. Tenk deg dilemmaet. Og tenk deg stresset og angsten for hele bursdagsfamilien. For ikke å snakke om de som står imot presset og som nekter å invitere mobberen inn i sitt hus, fordi de vil beskytte sitt eggets barn trygge arena. Plutselig er hele familien uglesett. Barnet får flere spydigheter fra flere hold på skolen, mobberen får sympatien, og foreldregruppen tar avstand fra foreldre som ekskluderer barn på bursdager.
Til slutt: Hånden i været alle voksne som har en nabo, en kollega, en i omgangskretsen, som ser ned på dem eller kommer med spydigheter når anledningen bryr seg. Og rekk hånden i været de av dere som inviterer disse menneskene på bursdagen, festen eller middagen dere arrangerer.
Jeg bare nevner det.

Meg og kirkevalget - et passende innlegg på en søndag

Jeg har nettopp vært og avgitt min stemme i kirkevalget. En rettighet jeg har som medlem av den Norske kirke, og en plikt for oss som ønsker en kirke som har rom for alle troende, uavhengig av hvordan vi lever livet vårt.
Da jeg hadde stemt, og kom ut av lokalet ble jeg stanset av en mann som sto med valglister for et politisk parti. Jeg så ikke hvilket parti, og det var ikke som representant for sitt parti han stanset meg heller. Han spurte om han kunne stille meg et spørsmål, fordi jeg på vei inn ikke hadde tatt imot valglistene der ute, og begrunnet det med at det var kirkevalget jeg var der for.
Spør i vei, sa jeg. Jeg er medlem av den Norske kirke, men jeg har ikke satt meg inn i noe med det som har med kirkevalget å gjøre. Kan du si meg forskjellen på de to listene som man kan velge mellom her, sa han.
Vel, det er vel kanskje ikke korrekt å påvirke andres valg, sa jeg, men hovedforskjellen på listene er vel at Åpen folkekirke kjemper for en mer liberal kirke. En kirke som ikke fordømmer, men som har rom for alle som tror, sa jeg.
Det var godt sagt, men kan du si litt mer, sa mannen. Åpen folkekirke prøver ikke å avskaffe likekjønnede ekteskap, sa jeg. De vil at det skal være rom for homofile, for samboere, for ugifte med barn. De vil at takhøyden ikke bare skal være i meter.
Tusen takk, sa mannen. Nå vet jeg mye mer enn jeg visste for tre minutter siden. Jeg synes det er vanskelig med slike valg sa han, men det er viktig å ha en kirke som har rom for alle, uansett hvem vi er. Og med det sa vi god søndag til hverandre og jeg gikk hjem.
Hvorfor melder du deg ikke ut av kirken i protest? er det mange som har spurt meg. Jeg fortsetter å være medlem, det er min protest sier jeg.
Jeg har tenkt nøye gjennom dette.
Jeg har tenkt på hvorfor jeg vil være medlem av en institusjon som har organet Kirkemøtet (som består av medlemmene i de 11 bispedømmerådene) som tidligere prøvde å avskaffe partnerskaploven, som prøvde å avskaffe den nye ekteskapsloven som tillater likekjønnede å gifte seg, som kjemper for presters rett til å reservere seg mot å vie likekjønnede.
Jeg var på studiebesøk i en moské en gang. Der hadde de regel om at kvinner måtte gå inn bakveien. Imamen ble litt bestyrtet da de mannlige studentene som jeg var med på dette besøket, også forlangte å gå inn bakveien, for måtte noen så skulle alle gå inn den veien.
Vi diskuterte dette etterpå, hva vi syntes om denne regelen. Men hvorfor diskuterer vi det egentlig? Den Norske kirke har også slike regler. De gjør døren trangere for kvinner generelt, for ugifte mødre spesielt, for likekjønnede par, for ugifte prester. Kvinnelige prester og biskoper eksisterer, men ikke uten diskusjoner og motstand.
Så igjen, hvorfor er jeg fortsatt medlem tenker du kanskje.
Fordi hvis alle vi som kirken ikke vil vedkjenne seg, meldte seg ut i protest, så ble det aldri noen forandring. Tenk på Rosa Parks som satte seg på plass reservert for hvite i bussen. Tenk på suffragettene som kjempet for kvinners stemmerett. Nei, jeg er ikke verdig å sammenligne meg verken med Rosa Parks eller med suffragettene. Poenget mitt er at hvis alle snur ryggen til eller melder seg ut, så er det ingen som tar kampen.
Selv om det er hemmelig valg, så er det vel ingen hemmelighet at jeg stemte på Åpen Folkekirke. I tillegg så benyttet jeg anledningen til å gi personstemme til kvinner, og til yngre kvinner, både på folkekirkelisten og menighetsrådslisten. Kirken trenger flere kvinner, og jeg tror de yngre må inn for å bidra med friske holdninger. Jeg vet dessverre at det ikke er en selvfølge at de yngre er liberale, men jeg håper. Nå er det også sånn at ikke alle de eldre ikke er liberale, så har jeg sagt det også.
Men jeg har i alle fall brukt stemmeretten min, og gjort mitt beste for å bidra til en mer liberal kirke.
Jeg avslutter med et sitat fra Åpen folkekirke: Størst av alt er kjærligheten. Åpen folkekirke ønsker en kirke som fremmer menneskeverdet og motarbeider diskriminering. En kirke hvor alle skal erfare at de er hjertelig velkommen.

Man gir ikke drapsmenn det de vil ha for å få gode overskrifter

Nå lar jeg det stå til, for nå er jeg skikkelig opprørt.
Jeg har vel aldri helt forstått meg på tabloidavisene spesielt, men av og til også alle nyhetskanaler generelt. Og de siste dagers nyheter er intet unntak. Jeg prater selvfølgelig nå om drapet i Bærum, etterfulgt av et reklamestunt der tilfeldige uskyldige mennesker i en moské ble involvert.
Det er mye jeg ikke skjønner i dette.
Hvordan kan journalistene i avisene, nett og papir, skrive om denne unge mannens nettaktivitet på fora der det higes etter å bli anerkjent og etter å få en alfahann-tittel, samtidig som de samme avisene utnevner han til terrorist. Ja for det er det de gjør overfor medlemmene i foraene. De utnevner han. De gir han alfahann-status med ærestittelen terrorist. I tillegg så legger de ut bilde av han, og viser han på TV. Med fullt navn. Med andre ord så bidrar den norske pressen til at han oppnår det han prøver på, selv om den såkalte terrorhandlingen var et sørgelig bidrag. De gir han oppmerksomhet, gjør han til rikskjendis i beste sendetid, og på forsidene.
NRK forklarte eller forsvarte hvorfor de valgte å gå ut så tidlig med bilde av han. Jeg leste forklaringen, men jeg holder på mitt.  Mennesker som begår ugjerninger for å oppnå status, for å få makt og oppmerksomhet, de bør ties ihjel. Det skulle ikke vært bilde. Det skulle ikke engang vært navn. Det kunne vært sladdet bilde, kanskje, men det holder. Hvorfor skal jentas etterlatte belastes med bilde av gjerningsmannen over alt. Hvorfor skal de måtte se han, glisende, på TV. Hvorfor skal de i moskeen måtte se bilde av han. Det var traumatisk nok å se han en gang.
Ja, jeg skriver såkalt terrorhandling. Fordi hvis han virkelig ønsket å begå en terrorhandling, så hadde han undersøkt mer, planlagt bedre og dratt til denne moskeen mens det var flest mulig mennesker der. Å ta med seg våpen til en moske etter at hovedsamlingen er avsluttet, er mer et ønske om å bli kalt terrorist enn en planlagt terrorhandling. Han var jo skikkelig heldig som ble overmannet, slik at han ikke fikk begått enda et drap, og kanskje ble skutt av politiet...det ville sikkert blitt det rabalderet da, men hyl og skrik om politivold og unødig bruk av skytevåpen. Det var bra han bare ble grisebanket av en sivil mann, slik at det ble en sivil helt og ikke en fæl politi som endte angrepet hans. Takk til pressen der også forresten, som kritiserer politiet nord og ned mens de altså smører wannabe terrorister utover forsidene sine.
Hvorfor står det om terrorangrep i overskriftene, mens drapet blir omtalt senere i artiklene, nesten som en bisetning? Jeg kan skjønne at terrorsiktelse og dommer gir lengre straff, så derfor kan jeg skjønne politiets siktelse. Men i bunn og grunn så er han jo en syk ung mann, en syk ung drapsmann. I og med at jenta ikke var 18 år, så er han på grensen til en barnemorder. Det er den nest laveste statusen i fengsel. Kun slått av barneovergripere.
Jeg ser at han noen steder er omtalt som ekstremist, eller han er påstått å ha ekstreme meninger. En tidligere medelev sier han ble plutselig veldig kristen og hadde så ekstreme meninger at ingen ville diskutere med han. Bare så det er sagt: det er ikke kjennetegn på en ekstrem kristen person å gå løs på andre religioners hellige hus. Det kan være kjennetegn på en rasist. Det kan være kjennetegn på en høyreekstrem holdning. Det kan også være kjennetegn på et sykt menneske med et sykt sinn.
Han er siktet for å ha drept sin egen stesøster. En søster som ble adoptert fra Kina da hun var to år.
Ikke kall det for høyreekstremisme. Ikke kall det en voldelig handling mot minoriteter. Jenta har vokst opp her, og hun var stesøsteren til sin egen drapsmann. Han er et usselt ynkelig menneske som streber etter status. Alle såkalte meninger og ekstremisme er en del av pakken.
Jeg lurer på mye i disse dager og i dag så har jeg lurt på: hvorfor beskrives nettstedene morderen har hengt på. Disse nettstedene der syke mennesker, som ønsker å bli helter ved å hate medmennesker og komme med syke uttalelser, henger. Hvorfor ramses nettadressene eller nettstedsnavnene opp. Hvorfor bidrar man til at flere blir klar over hva disse stedene heter og hva de står for? Vi trenger vel ikke flere brukere gjør vi? Men det selger da. Det selger bedre enn minneordene om søstera.
For åtte år siden flommet aviser og nyheter over av navnet, ordet terrorist og bilder av en glisende mann som fikk lov å overgi seg etter massedrap. Enda en som skulle vært tidd ihjel og som ikke skulle fått noe oppmerksomhet i pressen etter jævelskapen hans. Nå trekkes han fram igjen.
Når skal man slutte å gi drapsmenn førsteplass med navn og bilde og en status og tittel de higer etter.
Og midt i dette, så er det valgkamp. Politikere som ikke vet forskjell på presentasjon av partiprogram og stand-up. Og en av de viktigste sakene er bompenger.
Det er jammen litt av en tid vi lever i.

Vipps - en konspirasjonsteori

Jeg var ute en tur i går, med en hyggelig bukett mennesker, og på ett eller annet tidspunkt kom det frem at jeg ikke har vipps. Ja det er helt sant, jeg har ikke Vipps-appen, eller betalingsløsningen Vipps som det også kan kalles. Hadde jeg fått en tier for hver gang jeg hørte «hva, har du ikke Vipps?» så kunne jeg blitt rik..men jeg har jo ikke Vipps og ingen har kontanter lengre, så der røyk den sjansen.Uansett, gårsdagens lange reklamestunt fra mine kolleger gav meg inspirasjon til, ikke å laste ned Vipps-appen, men til å skrive en konspirasjonsteoriblogg.
Jeg kommer ikke til å forklare ytterligere hva Vipps er, da det kan se ut til at det nå nesten bare er meg i hele landet som ikke har Vipps, så da kan dere det fra før.
For å forberede meg til dette innlegget, så brukte jeg Google. Jeg googlet kun en runde, med søkeord «Vipps feil», men jeg trengte ikke mer for å understøtte min egen konspirasjonsteori. Jeg ber dere bare ha i minnet at de hendelsene jeg nevner, kun er de få som kom opp med mitt søk. Jeg kunne funnet mer med andre søkeord.
Jeg bør kanskje lansere hovedteorien min alt nå, slik at dere skjønner hva jeg knytter alle hendelsene opp mot. Hovedteorien min er at en av utviklerne av denne appen, jeg kan strekke meg til at det kan være en silent partner, i utviklingen av appen har plantet en liten trojaner eller en bakdør i systemet. På ett eller annet tidspunkt, så vil denne trojaneren eller bakdøren bli brukt til å gjøre utviklerne veldig rike, og vippsbrukerne vil være bidragsyterne. Det er bakteppet.
OK.Her kjører vi på, i kronologisk hendelsesforløp, tatt etter datoer artiklene er postet.
Jeg tar stort sett med overskrift eller ingress her, altså forhåpentlig vis nok til å forklare hva hendelsene var.
18062017 Vipps betalte dobbelt. Her var det mottakeren som fikk det dobbelte beløp av hva som var sendt, noe som medførte at de i ettertid fikk en henvendelse om samtykke for at Vipps skulle kunne trekke tilbake beløpet. Senderen ble ikke trukket dobbelt, så her var det kun ulempe for mottakeren.
I min teori var dette en test. Nå fikk man testet at man kan endre beløpet i overføringen. Denne gangen ble det til den tiltenkte mottakeren, men hvem sier at det ikke kan tilpasses slik at riktig beløp går til mottaker, mens samme sum går til et annet nummer/annen mottaker. Ulempen med denne varianten er at det er Vipps som taper pengene, så man kan risikere at det blir ris til egen bak.
18062017 Vippsbrukere trukket flere ganger for beløpet de overførte. Min teori er selvfølgelig her at dette er en test på om dette går an i systemet. Denne versjonen er jo bedre, for her går beløpet fra kundene. Hvis man bare kan få styrt trekk nummer to av samme beløp inn på sin egen konto, så er man snart rik hvis dette planlegges godt.
29112017 Vippskunder opplever store problemer etter stor oppgradering. Min teori: de jobber med noe muffens.
13122017 Vipps er stengt. Kunder fikk feil beløp. Også denne gangen fikk flere kunder feil beløp. Denne gangen var det tilsynelatende ingen logikk, for et eksempel var at en person sendte 1000 kroner mens mottaker fikk 17 000. Min teori er selvfølgelig at dette var en videreutvikling av den første testen, der det ble trukket dobbelt. Nå testet man om man kunne sette et hvilket som helst beløp.
23022018 Politiet oppdaget at man kunne bruke appen med andre personers bankkort. Her var det bankkort stjålet fra postkasser som var aktivert i egne vippsapper og overført til tredjepart. Dette var et kriminelt miljø, og har ingen ting med min konspirasjonsteori å gjøre, men det viser en sårbarhet, som i alt annet elektronisk verktøy.
La meg bare skyte inn her, hvis noen ser meg for seg med sjekkhefte og brevgiro og resten kontanter: jeg har nettbank, og jeg har til og med app på iPad og telefon. Det vil si at jeg kan få betalt regningene mine hvor som helst, og overføre penger mellom egne konti, Men, jeg har ikke mobilbank. Man kan med andre ord ikke bruke appen på mobilen min til å cashe ut penger til andre sin konto uten idbrikken.Dette fordi jeg liker sikringen som idbrikken fra banken gir i denne elektronikkverden. Hvis dere lurer, nei jeg bruker ikke appen «wallet» Duh.
12042018 Vippser du feil er eneste måten å få tilbake pengene på, at mottaker vippser de tilbake. Dette er en av mange artikler som forteller deg at det er ditt ansvar og ditt problem. Det er jo ikke så
overraskende, men med tanke på hvor mange som vippsedeler regninger etter en natt på byen så kan
det kanskje være en utfordring. Hva vet jeg, jeg kan jo ikke dette Vipps systemet.
25102018 Mange androidbrukere kan ikke bruke appen. Min teori er an androidtelefonene har programvare og sterkere brannmur slik at de ikke godtar dette systemet sånn uten videre.
07122018 Vipps oppe igjen etter nedetid. Sånt skjer, men jeg er selvfølgelig glad jeg ikke er avhengig av Vipps for ruter- app eller andre betalingsapper.
21012019 Vipps er nede igjen, og har ustabil tjenesteyting. Igjen, det er jo litt ugreit hvis man avhenger av denne tjenesten
28032019 er det en generell artikkel om at ved feil valg så forsinkes pengene med flere dager. Her vil jeg bare tenke litt høyt. Vipps startet som en enkel tjeneste der man raskt kunne overføre penger til andre, relativt små beløp så vidt jeg husker.  Så skjer det som alltid skjer, mye vil ha mer. Man videreutvikler tjenesten og mulighetene. Idrettslag og tiggere kan motta penger på Vipps. Man kan sende større beløp. Man kan sende regninger. Mange muligheter gir mange valg. Kan det da kalles en enkel tjeneste? På nettsiden ser jeg at de inviterer utviklere inn for å videreutvikle og integrere andre tjenester. Nå følger jeg at jeg nærmer meg noe her altså. Andre utviklere kommer inn utenfra. Hmm.
17052019 Kjøp og betalfunksjonen svikter. På selveste nasjonaldagen er vel dette mildest talt en stor ulempe. Min teori er selvfølgelig at dette ikke er tilfeldig. Dette er en test, for 17. Mai er vel en av dagene der det er færre på jobb, ting tar litt lengre tid, og nå får man testet hvor lang tid det tar å fikse tjenestefeil på en av de sårbare dagene.
I perioden 15 til 21 mai ble kunder som hadde Visa-kortet registrert i Vipps, belastet dobbelt for alle transaksjoner.
21052019 var Kripos ute og advarte mot Vipps- svindel. Her er det snakk om samme type svindel som i mange andre sammenhenger, der man får SMS eller blir ringt opp og bedt om å gi ut opplysninger. Man kan ikke belaste vipps for dette, men sårbarheten ligger i at det er veldig mange brukere.
29072019 Vipps oppretter e-fakturaavtaler uten at kundene vet det. Dette handlet om et varsel som dukket opp på skjermen i mars 2019, og de som trykket OK på det, gav Vipps tillatelse til å opprette
e-faktura på dine vegne. Nå ble til og med Forbrukerrådet skeptisk. Å gi viktig info og tillate
signering via popup- vindu er ikke innafor. Kommunikasjonssjefen i Vipps sier de gjorde dette for å spare papir.
Nå skal jeg dra dette sammen litt. Altså: slik jeg ser det så ligger det mange muligheter her for noen som er mindre moralsk puritanske enn de fleste. Alle systemer kan misbrukes. Alle nettbanker kan ha sikkerhetshull. Men, det er få betalingstjenester som har så mange kunder samlet. På denne måten så er veldig mange banker linket opp mot en og samme app. Vipps hadde 2,5 millioner brukere alt i
2017. Det er jo to år siden. Og her slår skurkehjernen min til. Tenk deg hvis noen, gjennom alle disse forskjellige feilene, med dobbeltoverføringer og dobbelttrekk, har funnet frem til finurlige måter å overstyre kontoer og tjenester på. Tenk deg hvis en av utviklerne som er invitert inn, er smartere enn gjennomsnittet, og har etablert en bakdør. Man kan selvfølgelig tenke seg at med så mange kunder, så kan du være smart og bare lure unna en tier fra hver, så har du et sted mellom 25 og 40 millioner. (Avhenger av kunder). 50 kroner fra alle er selvfølgelig enda bedre.Gjør du dette for eksempel på 17 mai der folk vippser småbeløp til is, pølser, ballonger og brus hele dagen, så er sjansene store for at mange ikke merker det.
Men hvis du vil virkelig gjøre en storeslem, så er vel 17 mai også fin, for det tar litt tid å få folk i
beredskap. Skjærtorsdag der folk sitter på fjellet uten dekning er også fin. Tapper luringen kontoen til
samtlige brukere så kan han eller hun eller de leve som en konge, hvor de vil, men vippspengene på
Cayman Island konto, resten av livet. Ja, hvis de tar rubbel og bit fra alle så kan de til og med kjøpe Cayman Island.
Og så kan jeg, som den eneste uten Vipps si: hva var det jeg sa eller Vipps, så var de pengene borte.

Det tar på å være til

Jeg har hatt fjorten fine dager sammen med kjæresten min. Det betyr også fjorten dager med litt pause fra meg selv på ett vis. Å være to er helt annerledes enn å være en. Vi er to om å gjøre ting, og to om å finne veien gjennom dagen. Og det er mindre tid til å synke ned i all verdens grublerier på egen hånd. For når vi er to, kan vi tenke høyt i stedet. Og høyt blir både det å si det høyt og det å løfte opp tanken i stedet for å synke ned med den.
Det er av og til ganske utmattende å være menneske. Vi troner her øverst i næringskjeden, fullt utstyrt med evner og egenskaper til å skulle klare alt mulig. Vi verker etter å fullføre det vi begynner på, vi setter mål og løper etter dem. Det er et under at vi ikke har gjeller, så vi kunne fullføre store prosjekter under vann også, uten ekstrautstyr.
Men sett kondis, utholdenhet, muskler, gripeegenskaper, finmotorikk og lungekapasitet til side. Det er ikke det som er utmattende. Det er evnen til å tenke og gruble som til slutt tar de fleste av oss ned fra vår egen pidestall og gir oss en dask i bakhodet.
Er det ikke utrolig hvor mye vi kan gruble på i løpet av en time? Mye av grubleriene er underholdende, for det ser ikke ut til at det er grenser for hva det går an å spekulere på. Og mange av tankerekkene fører til to strek under svaret og ferdig med de.
I disse tider går det også an å bruke hjelpemidler som Internett for å finne svar hvis ikke egne grublerier fører frem til målet. Noen andre har tenkt of funnet ut og skrevet det i en rapport, en artikkel eller noe annet som har gitt et elektronisk spor som vi kan følge og finne svar.
Som jeg sa, dette er ren underholdning, og gir bidrag både til sinnets munterhet, til kunnskapsbanken vår eller kanskje til selvfølelsen. Og det er ikke dette som skaker grunnfjellet heller.
Innimellom alle disse smågrubleriene kommer de store ordene. Hvis bare. Tenk om. Hva om.
Det er disse som tar meg ned i malstrømmen og som fillerister meg gang på gang.
Det handler ikke nødvendig vis om anger på valg. Det handler ikke om skam eller frykt. Jeg vet ikke alltid hva det handler om, men det hender at disse to-ords-spørsmålene plager meg i dagevis. For mye av det vi gjør, handler om valg.
Vi har de store: Valg av studieretning, bosted, venner, jobb. Vi har de mindre, som kanskje er større: ord, metode, tro, politisk retning. Vi kan velge å gjøre eller ikke gjøre.
Evaluering er et ord som jeg har brukt mye i mitt arbeidsliv. Kritisk tilbakeblikk eller selvransakelse blir dette ofte på privaten.
Uavhengig av hva vi tror på, så har vi i alle fall bare ett liv om gangen, og vi er i ett liv her og nå. Dette skaper en trang hos de aller fleste til å få mest mulig ut av det. Det er kanskje her vi trår feil?
Det er kanskje flere som har lagt merke til at jeg skriver mest i vi-form i dag. Jeg tror det ble slik fordi jeg håper at det ikke er bare meg som har det sånn av og til.
Men tilbake til å tråkke feil. Kanskje streben etter å få det meste ut av ting gjør at vi kommer inn i stillstand. At vi gir litt opp?
Nå kan jeg prate for meg sjøl da, så drar jeg ingen andre med meg. Jeg kjenner at jeg må gi litt slipp nå. Jeg kjenner at jeg må ta meg en pause, og tenke at jeg er kommet hit jeg er som et resultat av alle valg, store og små, som jeg har tatt alene eller sammen med andre. Jeg må se på det som at jeg er der jeg skal, og at det jeg har oppnådd til nå, er bra.
Jeg tror jeg må lære av fuglene. Jeg bruker mange timer i uken på å studere fugler, enten ute i skog og ved vann, eller fra balkongen.
Jeg ser de har faste steder, faste vaner, rutiner og ritualer. Jeg vet at trekkfugler kommer tilbake til samme sted år etter år og jeg ser duene i furua her ute sitter på samme greina. Svalene er mest aktive fra i åtte-tiden på kveldene, og blåmeisen har flere faste runder mellom trærne i løpet av dagen. Rødstrupene har minst tre favorittområder rundt Østensjøvannet, og toppdykkerne gjør sine runder i et sannsynligvis relativt fast mønster. Og jeg har aldri sett en eneste deprimert fugl( bortsett fra i bur).
Og det er bur vi skaper oss. Det er bur vi bygger av hvis bare og tenk om.
Nå skal jeg lukke øynene og være den jublende svalen som suser rundt. Jeg skal synge som rødstrupen og trives på min faste grein som duene gjør.

Så mange gjensyn, så mange farvel

Vi virret litt rundt denne gangen, på Gardermoen, for nok et gjensyn og velkommen.Det var så mange fly samtidig, og det var så lang kø i passkontrollen for de uten EØS og EU-pass. Vi surret i hver vår retning, og det ble bare en hastig klem før vi løp til flybussen. Men da kunne vi lene oss tilbake, smile og si alle velkomst- og gjensynsordene.
Og så var vi sammen igjen. For de dagene vi har tilmålt. Med dagligdagse gjøremål og ferieaktiviteter om hverandre. Vi klarer å stenge tanken om at tiden flyr, ute, og er i nuet og opplevelsen. Men klokken tikker, og solen går sin gang.
Dagen kom, som dager flest, litt tidlig og litt treig. Kaffen surklet seg i gang, og en stor flue kastet skygge bak gardinen før den tok en æresrunde inn i rommet og tvang meg ut på golvet for å hjelpe den ut vinduet igjen.
Vi drakk kaffe på senga som om det var en vanlig dag. Det blir nok en solskinnsdag, men ikke så varm som i går sa vi mens vi spiste frokost og lot som om vi hadde hele dagen foran oss.
Nå pakkes det, nå ryddes det, nå telles det unektelig ned, og jeg sitter her og skriver. Jeg vet at snart er ekkoet her. Som alltid.
Den som reiser er på vei et sted, men den som blir igjen blir forlatt. Tilbake med en tommere leilighet, med minnene og luktene av parfymen, av sjampoen, og et glass her eller en tannkost der.
Dilemmaet; skal du rydde alt med en gang, eller forbli litt i minnene og ekkoet.
Jeg sitter og hører på lydene av pakking. Svarer på spørsmål. Kommenterer litt. Vi ler litt. Er stille mer. Jeg hører koffertglidelåser og knapper, og vet det nærmer seg. Men dytter det unna litt til. Bare litt.
Denne følelsen av aldri nok tid. Alltid noe ugjort. Alltid et « vi skulle jo..», som det ikke ble tid til. Men vi gjorde jo noe annet i stedet for.
Vi ser sammen i alle kroker, om noe er igjen som skal med. Jeg er glad for at noe skal bli igjen. At noe skal ligge på vent til neste gang. For neste gang, det er fint å tenke på. Men det er ikke så lett å tenke neste gang nå.
En pause nå mens eplehagen lades opp. Hverdagspraten går. En måke skriker på taket, og flere svaler jubler forbi. Alt går som normalt der ute. Det er her inne det er rart.
Snart drar vi, til Gardermoen, og til nok et farvel, men på gjensyn

Den skal tidlig krøkes som god pensjonist skal bli

Det er alltid mye snakk om hvor viktig det er å bevare barnet i seg.
Nå er det ikke slik at jeg ikke har kontakt med barnet i meg. Jeg har bare enda bedre kontakt med min indre pensjonist. Etter mange års studie så har jeg en ide om hvordan jeg vil bli som pensjonist. Og selv om det er en stund til, så er det like greit å perfeksjonere pensjonistegenskapene jevnlig frem mot den tid. For det krever sin kvinne å bli den ultimate pensjonist.
Når jeg ser tilbake, så er det spor av pensjonisten i meg alt fra tidlig alder.
Som sjuåring kan man nesten si jeg gikk i læra, da jeg var hos tante Ingrid og bestefar de dagene jeg ikke gikk på skolen. Bestefar var født i 1887, så det vil si at det var en godt voksen læremester jeg hadde i 1976. Tante Ingrid var bare noen år eldre enn far, men for en sjuåring så var jo alle som var eldre enn tenåringer, gamle.
Morgenstunden inneholdt barnetimen for de minste, så barnet fikk sin dose også. Men så var det morgentrim med Reidar Morset (Og så strekker vi ut, og så bøyer vi inn, og føtene saman og stans). Deretter var det nyheter og andakt på radio, og så var det barnetv i reprise. Så,  kl 1005 kom dagens høydepunkt:Trim for eldre, med Valborg Hagfeldt.
Det er jo litt interessant å tenke på at man lot seg underholde av å se på ca tjue eldre mennesker med hver sin stol som gjorde øvelser i takt med Valborg og damen på piano. Men jeg var ikke bare passiv tilskuer. Jeg var med. Kjøkkenstolen inn i stua, og alle øvelsene ble gjort. Jeg sang selvfølgelig med også, og etterpå så parodierte jeg Valborg Hagfeldt og prøvde å få bestefar med på trim. Etterpå leste vi avisen, og kanskje vanket det et kamferdrops eller en kongen av danmark.
Jeg skal ikke gå synkronisert gjennom alle sporene av pensjonistforberedelsene opp gjennom  livet, men jeg tar noen små hint her og der.
I 1996 skulle jeg og min søster til Kypros. Jeg var ikke særlig reisevant, men hadde skjønt at det mest essensielle man tok med seg på flytur, var en allsidig håndbagasje, med rom for alt man kunne behøve på fem timer.
I og med at dette bare var min andre flytur (ja, jeg var ikke videre begeistret for fly på den tiden) så var jeg ikke utstyrt med trillekoffert og håndbagasje etter de tilmålte mål, så da tok jeg bare det sorte formsydde nylonnettet med glidelås jeg da, det som jeg hadde fått av mor.
Ja da, jeg vet at bestemor hadde fått makan som hun hadde som håndbagasje da hun og venninnen Berta skulle reise med danskebåten, men det var jo praktisk da.
Jeg tror jeg og søstera mi kniste i minst fem minutter av den håndbaggasjen min, men kanskje lo vi enda mer av øynene på hun som skulle kjøre oss til Gardermoen da hun så håndbagasjen min. Hun som kjørte oss var nemlig av det reisevante slaget, en sånn en som garantert stiller med matchende baggasje og praktisk reisedrakt selv på kortere turer. Derfor: Joggebukser og nylonnett var visst nok helt uhørt.
Etter at jeg flyttet til Oslo, har jeg reist mye kollektivt. Det er fin trening til pensjonistlivet. Mye ideer å hente der altså. Jeg håper inderlig at det fremdeles er kronestykker i omløp når jeg blir gammal. Slik at jeg kan ta bussen i morgenrushet, og lete frem tre kroner her og to kroner der fra forskjellige lommer, slik at alle blir ekstra utålmodig før jeg tusler meg inn til det ledige setet som er reservert for meg og mine. Ja hvis det er ledig da. Hvis ikke så stirrer jeg i senk alle under 80 som sitter på det setet.Jeg har ikke begynt å trene på det med kronestykkene. Det får komme litt etter hvert hvis de fremdeles finnes.
Men, jeg har tatt Østensjø ring-bussen til Brynsenteret, flere ganger til å med. Det er den ultimate pensjonisttrening. Litt sånn "trim for eldre tar bussen." Man kjenner seg litt naken uten rulator eller trillebag på Østensjø ring. Og det henger en liten eim av naftalin, eller møllkuler hvis man vil, i lufta når man går av.
Trillebag ja. Det har jeg. Skarp lyseblå, med store hjul og ekstra støtte slik at jeg kan sette den fra meg. Den bruker jeg når jeg handler på kiwi nedi gata. For det er litt motbakke hjem igjen, og jeg handler en gang i uka, så da er det kjekt. Det eneste som er litt leit, er at det er så mange eldre, særlig damer, som glaner på meg når jeg går med den. Tror de at jeg hermer etter dem, tenker jeg mens jeg haster hjem med trillebagen skramlende etter meg.
Å jobbe i kommunen er også litt trening på pensjonisttilværelse. Bærbar pc som ikke er bærbar lengre enn ledningen rekker fordi batteriet er så dårlig, er jo litt sånn "gammel dame som ble lurt til å kjøpe utgått modell på elkjøp-" stil. Og nå som de nyinnkjøpte Huaweiiene snart ikke får benyttet
googleplattformene lengre, så blir de kanskje litt sånn doro i forkledning.
Jeg holdt nesten på å glemme: jeg skrev at jeg gikk i læra som sjuåring. Fagbrevet som pensjonist derimot, tok jeg da bestemor bodde i omsorgsbolig. Min bestemor var veldig sosial og raus, og holdt
kaffelagtradisjonen i hevd også når hun flyttet inn i omsorgsleilighet med kaffetrakter på tidsur og ingen bakemuligheter. Det var ikke få kaffelag jeg var med på, med lefser og mor monsen og en gjennomsnittsalder på godt over åtti. Samtaletemaene, kaffebrødene, de gamle dialektordene, alt sammen gjorde meg til nesten fullkommen pensjonist. Jeg manglet bare krimpelinkjole og hjemmepermanent med grønnskjær i. Kanskje en strikkatrøye hvis det var kjølig. Klaveness- og ekkosko har jeg alltid gått med.
Det eneste som jeg gruer meg til, men som kanskje ordner seg med årene når blodsirkulasjonen blir litt dårligere, det er de tjukke brune strømpebuksene. De sliter jeg med altså. Jeg har aldri likt
strømpebukser, men har jo sett at det hører med. Men der må jeg kanskje heller bli litt mer som mor og ikke som bestemor. Mor kjører Kari Traa og Ulvang- stillongser. Mor er litt mer moderne pensjonist enn hva jeg har tenkt å bli, nemlig. Og det er klart. Internettbank og iphone det beholder jeg. Jeg vil ikke kjøre brevgiro og dorotelefon. Men vipps..Ikke pokker.
Som dere skjønner, så tror jeg at kommer til å gli lett over i pensjonisttilværelsen. jeg mener. Jeg
sover dårlig, jeg er stiv i knærne og ryggen, og fingrene virker når de vil, sånn utpå dagen. Jeg flyr i rundt og kikker på fugler. Jeg drar til Florida to ganger i året.Jeg spiser operamints og lefser fra børset bakeri, og nyter gjerne et glass portvin. Og femtiårsdagen min.Den skal jeg feire med en tur med hurtigruten. Jepp, almost fifty going on sixtyseven, der har du meg.

Mitt innlegg i språkdebatten i og rundt barnehager

Jeg kan si det først som sist: Jeg er fullstendig klar over at dette innlegget er som å ta på seg klovnesko og vandre rundt i et minefelt. Jeg deler det uansett.
Bare for å ha sagt det tidlig: Dette er ikke et innlegg i debatter om innvandring, flyktningekvoter mv. Dette handler ikke om at alle som bor i Norge skal kunne perfekt norsk. (Hva er perfekt?). Dette handler om at som i alle jobber, så må også den som skal gjøre jobben i en barnehage ha tilstrekkelig kompetanse til å utføre jobben. Og en del av kompetansen som kreves for barnehageansatte, er norskkompetanse.


Språk, norskopplæring i barnehage, norsk før skolestart. Det skrives, det forskes, det menes og det konkluderes. Jeg leser, jeg overraskes, jeg irriteres og til slutt skriver jeg også.
I fjor ble det lovfestet minimumskrav til norskkompetanse for de ansatte i barnehager. For de som er interessert i hva kravene er, så viser jeg til lovdata og barnehageloven.
Som med så mye annet, så bidro lovforslaget til debattinnlegg, kronikker og kommentarer. Noen var fornøyd med forslaget, andre ikke. Slik vil det alltid være. Jeg har lest en del av innleggene i året som har gått, og jeg må si det har satt tankene i sving. Jeg har i mitt innlegg ikke nevnt navn på de som har skrevet innleggene jeg har hentet inspirasjon fra. Dette fordi jeg ikke siterer direkte eller har kopiert deler av artiklene deres, men også fordi jeg ikke vil bli sittende med beskyldninger for å henge ut noen.


Jeg har brukt begrepene majoritetsspråklig og minoritetsspråklig i dette innlegget. Dette har jeg hentet fra flere innlegg og artikler. Jeg er ikke så udelt begeistret for disse begrepene men har ikke funnet alternativer hvis jeg skal bruke ett ord og ikke en setning for å skille mellom eller sammenligne gruppene.
Det jeg ikke liker med begrepene er at det i noen sammenhenger kan se ut som at det er et klasseskillebegrep. Majoriteten mot minoriteten. Hvis noen skulle ta det for dette her, så er det ikke ment slik.
Den andre grunnen til at jeg vegrer meg litt mot begrepene er at det i noen innlegg kan se ut som at majoritetsspråklig nærmest blir spyttet ut som et banneord. (litt sånn hadde det ikke vært for de majoritetsspråklige så hadde ikke språk vært en utfordring). Det er kanskje litt av samme problematikken som klasseskille-eksemplet over, men litt annerledes likevel. Det skal ikke være en ulempe å være majoritetsspråklig, like lite som det skal være en ulempe å være minoritetsspråklig. Begge gruppene skal, i barnehagesammenheng, ha en progresjon på alle områder. Det skal vises, på en positiv måte, at de har gått i barnehage. Og et av målene er at de skal klare seg like bra i skolen.


Etter min mening, så har språkkravet tvunget seg frem med bakgrunn i forsking, erfaringer og tilbakemeldinger fra mange hold. Ansatte, ledere, foresatte, skoler, forskere...det er mange observatører og mange øyne og ører. Jeg vet at mange helst foretrekker forsking og en akademisk tilnærming til utfordringene, men jeg tenker at det ligger en god del læring i erfaringer og observasjoner som gjøres av alle de nevnte gruppene også.
Skolene som melder tilbake at barn kan for dårlig norsk før skolestart er en gruppe som har fått mye oppmerksomhet. Politikere har grepet fatt i påstandene, og kravene til barnehagene strammes inn. Barnehagene på sin side har jobbet med språk som et av sine hovedområder i mange år. Det har vært mye utprøving innenfor dette feltet. Noen prosjekter har gått på å få barn tidlig inn i barnehage, så som gratis kjernetid. Det har vært tospråklig assistenter. Helsestasjoner kartlegger språk, det samme gjør barnehagene. Det er diverse kurs for arbeidsnorsk, norsk, barnehagenorsk mv for personal som ikke har tilstrekkelig norskkunnskaper. Alle prosjekter og tiltak har noe for seg, men når påstander og meninger dras i alle retninger, så blir det stillstand i midten.


En påstand som jeg har plukket opp og kjent på, er påstanden om at det ikke finnes forsking som viser at ansattes språknivå har betydning for barns språkutvikling.
For det første:
Jeg er ikke forsker, men jeg og mange med meg har lært om barns språkutvikling. (og jeg regner jo med at litteratur som omhandler barns språkutvikling er hentet ut fra forsking.) Dette er det skrevet mye om, og du skal ikke lese mye før du har lest om godt språkmiljø, gode dialoger, betydning av å sette ord på hverdagstingene, å kunne leke med ord (rim, regler, rytme). Jeg husker godt at det var pratet mye om å bade barn i språk når jeg tok min utdanning. Vi ser jo for eksempel at barn som har mange voksne rundt seg i hjemmemiljøet, barn som blir pratet mye med, ofte har et rikt språk tidlig. Det å høre språk rundt seg er ikke bare utviklende for språket, men også hele hjernen. Om språket som læres hjemme er et annet språk en norsk, er det like utviklende for barnet og barnets hjerne, og det gir bedre forutsetninger for å lære norsk som andrespråk. Hvis det er barnehagen som er hovedarena for norskspråket, så krever det samme forutsetningene som det er i hjemmet. At barnet prates med, at det er rom for dialoger, at det er gode språkforbilder rundt barnet.
For det andre:
Hvis ikke den ansattes språknivå hadde betydning, så ville neppe Oslo Met satset på, og satt av midler til, egne kurs i barnehagenorsk for flerspråklige ansatte. I omtalen av kurset så står det at godt norsk ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for jobb i barnehage. Derfor er barnehagenorsk rettet mot fagspråket og innholdet i barnehage. En av tendensene som de så da de evaluerte disse kursene, var at mange ledere meldte tilbake at den ansatte som hadde gått på kurs, var mer deltakende etter kurset. Mer deltakende både muntlig og skriftlig. Hvis man er mer deltakende etter et kurs, så vil det si at man har vært mindre deltakende før kurset. Hvis man da tenker på rammeplanens intensjoner om dialoger og aktiviteter som fremmer kommunikasjon, så krever dette i stor grad deltakende barnehageansatte, og hvis man ser det opp i mot erfaringene fra barnehagenorsk, så viser de at man trenger en god norskkompetanse for å delta i disse aktivitetene.
Et lite apropos som jeg vil nevne her, er at jeg vet at mange flerspråklige studenter som har tatt barnehagelærerutdanning ved Oslo Met, har skrevet besvarelsene sine på norskeksamen på sitt eget morsmål. For meg høres det litt rart ut.




Så var det rammeplanen da.
Rammeplanen for barnehager sier mellom annet følgende " Barnehagen skal være bevisst på at kommunikasjon og språk påvirker og påvirkes av alle sider ved barnets utvikling. Gjennom dialog og samspill skal barna støttes i å kommunisere, medvirke, lytte, forstå og skape mening. Barnehagen skal anerkjenne og verdsette barnas ulike kommunikasjonsuttrykk og språk, herunder tegnspråk. Alle barn skal få god språkstimulering gjennom barnehagehverdagen, og alle barn skal få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling. I barnehager for samiske barn i samiske distrikt skal barnehagen fremme barnas samiskspråklige kompetanse."
Dette omfatter alle barn i barnehager enten de er majoritets - eller minoritetsspråklig. All læring, men særlig språkinnlæringen krever god norskkompetanse hos personalet. Jeg tør å påstå at gode dialoger forutsetter at de ansatte har tilstrekkelig norskkunnskaper til å være aktivt deltakende og holde dialogen i gang. Barn er ikke så veldig gamle før de liker å tulle med ord, rime, si de baklengs, finne synonymer og fellesbenevnelser. Du skal beherske norsk ganske godt for å følge barns initiativ på dette. Det er klart at mange av de barna som ikke har norsk som morsmål vil trenge mer trening enn de som har norsk som morsmål. Min påstand er at skal du gi tilstrekkelig hjelp, så må du ha et bedre norskspråklig nivå enn de du skal hjelpe.


For å unngå å bruke eksempler fra steder jeg har jobbet, da dette kan gå utover taushetsplikt og moral, tar jeg et eksempel fra min private verden. Mange vil synes dette er et usaklig eksempel, men jeg tar det like vel:
Jeg har, som alle andre i min generasjon, hatt engelsk på skolen fra fjerde klasse og ut videregående skole. Jeg har også som mange andre reist til typiske feriemål som Kreta, Skiathos og andre greske øyer, samt  legendariske Gran Canaria. Alle disse stedene krevde en viss engelskkunnskap for å kommunisere, for meg som verken prater gresk eller spansk. I kommunikasjon på engelsk når begge parter har engelsk som andrespråk så blir det en relativt enkel dialog. Jeg lærte kanskje noen nye ord også, men det var ikke her jeg lærte grammatikk, synonymer, sterke og svake verb og at sauer heter sheep enten de er entall eller flertall.
De siste 10 årene har jeg hatt amerikansk kjæreste. Det er vel ingen tvil om at det er i kommunikasjon med henne at jeg utviklet og videreutviklet det engelske språket mitt. Jeg har i disse årene gått fra nølende til relativt flytende, og behersker engelsk tilstrekkelig til å skjønne en del av ordspillene i det engelske språket og jeg kan fleipe på engelsk. (Grunnen til at jeg tar med det siste er at det etter sigende er et tegn på at man behersker et språk ganske godt).


Jeg skrev læringsmiljø litt tidligere. Jeg husker fra utdanningen at vi var inne på temaet som at god kommunikasjon med foreldre er en viktig forutsetning for godt samarbeid med hjemmene. Samarbeidsklimaet barnehage og hjem påvirker barns trivsel og syn på barnehagen. Videre pratet vi også om at de ansattes arbeidsmiljø (trivsel, kommunikasjon, samarbeid) er en del av barns læringsmiljø.
11 år som leder, mange av de i flerkulturelt miljø, lærte meg at språknivå er ikke alt. Det er mange ansatte som gjør en veldig god jobb i barnehager selv om ikke norskkunnskapene er på det nivå som tilsvarer norskkravet. Men: det bør være en progresjon i norskkunnskapene for at disse ansatte skal være en god voksen for alle barna.
Misforståelser og dårlig kommunikasjon i personalgruppen har stor betydning for miljøet i barnehagen. Nei, jeg sier ikke at det er morsmålet som avgjør om en ansatt skaper uro og konflikter eller ikke. For all del, det er en stor blanding av ansatte jeg har erfaring med.
Det jeg sier er at når norsk blir fellesspråket/arbeidsspråket for mange med ulikt morsmål, så byr dette på noen ekstra utfordringer også for arbeidsmiljøet. Det kan være beskjeder som blir misforstått. Det kan være ulik måte å tolke ting på. Ironi og fleip er lettere å mistolke. Mange ord og begreper høres likt ut men har forskjellig betydning. Og dette er bare noen få eksempel som omhandler språk.
Jeg har flere ganger opplevd at foreldre vegrer seg for å gi viktige beskjeder til noen ansatte fordi de er usikre på om den ansatte forstår. Dette kan gjøre noe med den ansatte. Det kan gjøre noe med barnet som ser at foreldrene spør etter den ene fremfor den andre. Det kan gjøre noen med den som opplever at mange vil gi beskjeder bare til han/henne.
Her må jeg selvfølgelig ta med den positive siden også. De foresatte og barn som har samme morsmål som den minoritetsspråklige ansatte kan selvfølgelig oppleve dette som en trygghet og støtte i hverdagen. For de er det lettere å gi beskjeder og spørre om ting under veis i dagen, og de kan kjenne en trygghet i å være sammen med noen fra samme opprinnelsesland. Jeg skriver kan, for dette forutsetter at man er trygg på det felles miljøet som felles opprinnelsesland gir. Jeg har opplevd at dette også kan være utfordrende for de som er fra land som gir små miljøer slik at det oppleves som for gjennomsiktig, og derfor gir en utrygghet på om man kan betro seg til den ansatte som er i det samme lille miljøet.


Jeg så et innlegg som sa noe sånt som at "nei, vi klarer ikke lære alle barn norsk før skolestart, men de lærer mye annet som har stor verdi". Et eksempel var sanger på andre språk.
Selvfølgelig er det utviklende for barn å lære om mange kulturer, og å oppleve at det finnes mange språk, kulturer, religioner. Denne kunnskapen er veldig viktig å ha med seg videre i livet.
Men: Tilbakemeldinger og statistikker fra skolene viser at en stor andel barn kan for dårlig norsk når de begynner i skolen. Man vet at dette gapet er vanskelig å ta igjen og man ser sammenheng mellom dette og frafall i videregående skole.
Hva forteller det? Jo, det forteller at norsk før skolestart er viktig, og at man ikke kan trøste seg med at barna har lært masse annet som er viktig hvis de ikke har tilstrekkelig norskkunnskaper til å følge undervisningen.

Det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det, sa folk.

Det har i de siste to ukene vært flere nett-innlegg å lese om mennesker som er usynlig syk. Bladet spondylitten, som norsk reumatiker forbund gir ut, har skrivekonkurranse hvert år der de ønsker at vanlige mennesker med spondyloartritt skal skrive sine hverdagshistorie. For et par tre år siden skrev jeg en optimistisk historie om hvordan man opprettholder dagens standard ved å trene, spise og sove riktig. Og det er ofte det jeg sier hvis jeg prater med andre mennesker om å ha spondyloartritt aka bekhtrevs aka leddgiktslignende betennelsestilstand i de større leddene og av og til i mindre ledd.
Usynlig syk er liksom kriteriet for å dele historier nå da. Jeg kvalifiserer ikke helt, kjenner jeg. Nærmere tjue år med mye betennelser i hofter og knær, samt manglende korsbånd i et kne etter et skikkelig hallingkast, i en nedoverbakke, da jeg var femten år, har satt sine spor. Knasingen og sprakingen når jeg reiser meg eller setter meg er nå en ting. Men enda verre er måten jeg beveger meg på når jeg først er oppe og går. Jeg håper det er bare meg som hører obo-melodien til anda i Sergej Prokofjevs symfoniske dikt Peter og Ulven når jeg går. På de stiveste dagen hører jeg litt av fagott- melodien til bestefaren også. Og det er på de dagene jeg kjenner på dette uttrykket som er i overskriften: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det.
Jeg skjønner hva uttrykket betyr, men av og til tenker jeg «hvordan i svarte grønne skal jeg ta det da?».
Ta denne helgen for eksempel. Det er vår, det er fuglekvitter og glimt av sol. Det er også mye vind og skiftende temperatur, og slike perioder med hurtige værskifter krever sin kvinne. Som mange av de som kjenner meg vet, så er jeg ihuga naturfotograf. Været og fuglekvitteret roper på meg, og garanterer nesten motiver i alle busker og kratt. Problemet mitt er bare at knærne mine rett og slett ikke vil denne helgen. Og ikke nok med at de ikke vil. Natt til lørdag ble det lite søvn og mang en runde i stua og gangen, i ren desperasjon, fordi knærne var så vonde at jeg ikke klarte å ligge.
Klokka halv sju sto jeg opp, bare fordi jeg gav opp å sove. Hvordan skal jeg ta det?
Det beste hadde sikkert vært å ta det med et smil, eller med humor. Se det positive i hvor mye jeg fikk ut av lørdagen ved å stå opp så tidlig. Ta det som en helt og ta det som en utfordring. Eller kanskje som en inspirasjon til å trene. Det er mange fine måter å ta det på når man ikke er midt oppi det. Det er også mange måter å ta det på i de øyeblikkene jeg finner en stilling å sitte i eller en måte å stå på, som gjør at jeg ikke kjenner smertene. Og ja, de øyeblikkene tar jeg som en lettelse og med et smil. Men i dag, etter nok en natt med for lite hvile, og med mye innsats for å ignorere den tannpineaktige smerten ispedd knivstikklignende smerter, der jeg nok en gang har konkludert med at en tur vil gjøre det verre, så tar jeg det ikke så veldig heltemodig.
Når jeg ligger og sitter på gulvet med fysioterapeutens gode råd og øvelser på papiret foran meg, så er jeg heller ikke så munter.
Hadde jeg vært i en tegnefilm i dag, så hadde jeg vagger rundt med obo- og fagottakompanement, med en permanent tordensky over hodet. Jeg hadde hatt snakkebobler med lyn og symboler i stedet for tekst, og jeg hadde smelt med dørene. Særlig hadde disse særtrekkene kommet til uttrykk hvis noen i tegnefilmen hadde fortalt meg at det handler om hvordan jeg tar det.
Jeg må litt tilbake til usynlig sykdom. Jeg har ikke en helt usynlig sykdom. Men mye av det som jeg kjenner i kroppen min, er usynlig for andre.
Selv om jeg går stivt og ugrasiøst, og selv om jeg av og til skjærer grimaser når jeg reiser meg eller setter meg, så er mye usynlig. Og mye er uforståelig for andre. Artiklene om andre mennesker sier at man må fortelle om det, man må opplyse andre slik at de skjønner. Vel og bra, men det kunne jo være en ide om vi lot være å spekulerer og tillegge hverandre egenskaper, meninger og teorier også. Vi kan jo rett og slett akseptere at vi ikke vet alt om hverandre, og la være å mistro, over- eller undervurdere medmennesker. En uforutsigbar hverdag blir ikke mer forutsigbar fordi om man vet at andre helt sikkert ikke tror at du er syk når du er det. Det er ikke forutsigbarhet men tilleggsbelastning. Tenk litt på den.
Jeg kan ikke avslutte et innlegg nede i en svart grop, så jeg avslutter med et annet uttrykk.
Håpet er lysegrønt. Det er et annet uttrykk, som er mye koseligere. Lysegrønt, det er det første gresset, eller museørene på bjørka. Og med det lysegrønne kommer varmen, som hisser ned den ilske betennelsen. Lysegrønt er starten på gode tider, og skal vokse seg stort og enda grønnere. Det lysegrønne håpet blåser bort de sorte skyene for en stund, og gir meg en pause i krigen. Det gir dager der jeg orker mer, netter der jeg sover litt bedre, som gir lyse tanker og godt mot.

Nå måtte det bare ut

Man lærer i den skolen man går, så jeg starter dagens innlegg med å bedyre min uskyld. Jeg ber derfor ikke om unnskyldning, jeg peker bare på noen andre og legger skylden der.
Hadde det ikke vært slik et utrivelig vær i dag, så hadde jeg vært ute på tur og kommet hjem med glade tanker etterpå. Men været er ufysent, med blaut snø og litt bris, så derfor sitter jeg inne og ser ut med et irritert blikk. Og i en slik setting, så blir blogginnleggene deretter. Litt kvassere og mer surmaget enn ellers.
Det er valgår, men det skulle man jammen ikke tro. Hvis året fortsetter som det har begynt, så vil over femti prosent stemme blankt, eller stryke så mange på stemmeseddelen at den blir forkastet på grunn av feil utfylling. Det er snart ingen å ha tillit til. Det skytes fra brede hofter, og unnskyldningene i beste sendetid er tette som hagl men totalt innholdsløse. Det ropes om politisk spill, og urettferdighet, og dårlig dømmekraft ser ut til å være et pluss på politisk CV.
Jeg tenkte jeg skulle skrive uten å nevne navn denne gangen, slik at bloggen min ikke blir fanget opp på google- søk, så hvis jeg er for utydelig eller kryptisk, ja så må dere selvfølgelig unnskylde mitt dårlige valg.
Selv om denne saken er blitt overskygget av andre hendelser, så er det så mye interessant i denne saken som jeg bare må dele. Jeg snakker om den siste episoden av politikkens «skal vi danse». Bakgrunnsteppet og oppkjøringen til denne episoden, slik jeg ser det, var at det nye fylket Trøndelag vurderte å ta inn i varmen en politiker som for ett år siden beklaget hvis han hadde oppført seg uetisk, og også beklaget sin dårlige dømmekraft. Den dårlige dømmekraften viste seg også å øke i takt med alkoholinntak. Ja tenk det. Det var vel urovekkende nyheter ja.
Vel, sett fra godstolen så vil jeg anta at det er et visst alkoholinntak med i bilde i den episoden som skjedde nå også, i og med at den startet noe sent på natten, på en bar. Jeg beskriver den selvfølgelig slik jeg ser det, ut fra det jeg har lest i media.
Kort fortalt var det to venninner som var på denne baren, samtidig som politikeren med vaklende dømmekraft. Den ene venninna spurte om en dans, og den andre filmet seansen med funksjonen Snapchat, så alt vi ser er seks sekunder. Jeg sier vi, for denne kom etter hvert ut på nett. Et mysterium jeg kommer tilbake til.
Episoden vakte oppsikt både her og der, og det er her jeg sitter med masse tanker og spørsmål.
For det første: kommentarfeltene var preget av masse støtteerklæringer til politikeren, type «Ja, er det ikke lov å danse eller nå da?» og « vi er så prippen i dette landet». Tror virkelig folk at dette handler om en dans?
En kvinnelig ordfører i Trøndelag gikk ut og sa at de hadde fortsatt tillit. Hun beskyldte de som sitter i Oslo (altså politikere) for dårlig dømmekraft med ordene «det er lett å sitte i Oslo å tro at man vet hva folk mener». Mener hun virkelig at det er tillitsvekkende å utvise en gjentakende adferd, knapt et år etter at man har stått og unnskyldt seg gang på gang for dårlig dømmekraft og uønsket adferd?
Dette handler jo ikke om seks sekunders dans. Dette handler om å gjøre samme handling, eller noe som kan se ut som samme handling, knapt ett år etter man ble skjøvet ut av sitt verv. Dette handler om å utvise dårlig dømmekraft, og like til la det bli filmet.
Så var det disse venninnene da. Litt etter at saken tok litt av, så gikk de ut og sa at de følte seg misbrukt i et politisk spill. Ja vel?
La meg spole litt tilbake. De var ute på byen. Etter deres uttalelse var det de som tok initiativet til dansen, og de filmet det. Teoretisk sett kunne dette vært filmet av andre, men da finner jeg det rimelig å anta at det hadde fantes flere utgaver av snap eller video? Det har i alle fall ikke jeg sett. Jeg har kun sett den lille sekssekunders utgaven, som er filmet tett på, og der begge de dansende ser rett inn i mobilkamera. Og det er så tett på, at jeg også finner det rimelig å anta at noen som kjente dem har filmet det, hvilket gjør at jeg konkluderer med at dette er venninenes eget produkt.
Og, det har ikke vært påstander om hacking her, og det var filmet som en snap, og da er det også en rimelig konklusjon at det var venninnene selv som sendte denne ut i offentligheten. Hvordan snappen endte hos en av landets største aviser sier historien ingenting om. Mitt poeng er at slik det ser ut, så var det venninnene selv som satte det hele i gang, både dansingen, filmingen og publiseringen. Jeg
Finner dett rimelig å anta at valget av dansepartner ikke var tilfeldig, og at det hele ble filmet og sendt på Snapchat av samme årsak. Hvor totalt uskyldig er du da i spillet? Når vi kommer over en viss alder, for eksempel eldre enn barneskolealder, så er vi litt for gamle til å bruke unnskyldningen som vi brukte da vi for åttende gang fikk «sisten», og sa at «jeg er ikke med lenger. Jeg sa det, jeg sa det». Sett utenfra så er denne historien nok en historie om en ide som virker veldig artig under påvirkning av alkohol, men som bare virker dum når bakrusen kommer. Og mange av oss vet hvor lett det er å få panikk når du plutselig husker en uartikulerte episode fra gårdsdagens tåke.
Det politiske spillet. Det som venninnene sikter til var at en tillitsvalgt i deres fagforening varslet ledelsen i forbundet om politikerens opptreden,herunder utvising av dårlig dømmekraft og usømmelig opptreden slik jeg har oppfattet det. Da fagforeningen selv kom i medias søkelys i sakens anledning, skjedde det som ofte skjer hvis du kaster dritten i vifta. Dritten sprer seg. Fagforeningen  støttet de «stakkars» venninnene som var så totalt uskyldige i det politiske spillet, og plutselig ble det varsleren  som var problemet. Interessant. Den dårlige dømmekraften og spredningen av videoen ble satt på reservebenken. Problemet var at noen sa det høyt at dette hadde skjedd.
Jeg finner det underlig. Her feies selve saken under teppet etter min mening. Politikeren selv får stå på TV og si at det er fem totalt uskyldige sekunder. Venninene får bedyre sin totale uskyld og får støtte fra både forbund og befolkning. Trøndelag, som riktig nok ikke tok politikeren inn i varmen igjen, har full tillit til denne politikeren hvis vi skal tro på ordføreren i trønderhovedstaden.
Nei, jeg sier ikke at det ikke er lov å danse. Det er forhistorien, settingen og valg av dansepartner som skaper problemet.
Nei, jeg påstår ikke at venninnene selv sendte Snapchaten til en av landets største aviser. Men jeg er relativt sikker på at den opprinnelig ble spredt fra deres mobil og ut til andre. De trodde kanskje at de kjente sine venner og bekjente, og at dette bare ville være en artig snap i egen krets. Men det er
kanskje vel naivt. Det som er sikkert er at hvis man ikke vil havne på nett med sine eskapader,
så kan man tenke før man handler eller la være å filme det man gjør. Og velger man å gjøre de to
første, så kan man slette snapen uten å sende den.
Varsleren i denne saken har fratrådte alle verv, etter press fra eget forbund. For ordens skyld tar jeg med at forbundet bedyrer at de ikke har utvist press. Jeg sliter bare med å tro dem, deres tidligere håndtering tatt i betraktning.
Venninnene har et poeng når de sier at dette er et politisk spill. Jeg tror bare ikke at de peker sin anklagende pekefinger i riktig retning. Måten oppmerksomheten ble dreid bort fra sakens kjerne her, er mesterlig. Å snu denne historien slik at man retter baker for smed, er jo genialt, og like til uten at dette blir omtalt. Jeg vet bare ikke om det er en slik politisk styring jeg ønsker.

Hva hadde livet vært uten bøker

Jeg har alltid vært en lesehest. Helt siden jeg klarte å sette bokstaver sammen til ord, har bøker vært det beste i livet. I barndommen var det en måte å dagdrømme på, eller ren underholdning. Det var en måte å lære på, eller gruble. Bøker var så mye, og de første eventyrene kom via medlemskap i barnas bokklubb. Så kom det en lang periode med Anne Kath Vestlys bøker, samt lykkebarna og bobseybarna. Så var det krimbøker som fanget interessen. Det startet med uskyldige Nancy Drew og Hardyguttene. Senere ble det Anne Holt, Mary Higgins Clark, Kim Småge, Unni Lindell, Dan Brown...innimellom gikk det i alle typer bøker som kom inn i huset, både mitt og barndomsheimen, via bokkklubben. På videregående skole skrev jeg særoppgave om Olav Duun. Ja, for det er ikke dystre bøker...Jeg har lest 86 bøker om Morgan Kane. Det var belønningen innimellom studiene i Trondheim. Anne B. Ragde har underholdt meg noen timer også, og mange mange fler.
Så fant jeg Kate Morton, og verden blir aldri den samme etter å ha lest hennes bøker. Jeg skrev en blogg i fjor der jeg var inspirert av to av hennes bøker. Men nå skriver jeg noe annet. Tilbake til Riverton var det første jeg leste av Kate Morton. Så ble det the distant hours. På originalspråket. Det er noe eget med bøker slik de er skrevet og ikke oversatt. Den glemte hagen har jeg lest, første gang på norsk og så på engelsk.The secret keeper leste jeg også på engelsk, og så fant jeg ved en tilfeldighet the Clockmaker’s daughter som er den siste. Men innimellom her kom the Lake House ut. Og den har jeg lest nå. Jeg kan ikke rangere bøkene jeg har lest, men The Lake House rager ganske høyt på en uskrevet favorittliste, selv om det for første gang var et par ganger jeg klarte å foregripe begivenhetene ved å tenke meg til hva som hadde skjedd, før det ble avslørt i boka. For slik er alle bøkene til Morton. De vandrer mellom flere tidsepoker og generasjoner, og det er alltid flere ganger i i hver bok du tror at du skjønner hva som har hendt i gamle dager, og så tar boken en annen vending og overrasker deg. Genialt. Og det som også er unikt med disse bøkene, er at beskrivelsene gjør at du ikke bare leser bøkene, du er inni dem. Du ser husene, menneskene og omgivelsene, og du kjenner luktene og hører lydene.
For flere år siden kjøpte jeg min første Kindle, som jeg kan laste ned elektroniske bøker på. Kindle har kommet i mange utgaver. Jeg holder meg til den som er uten bakgrunnslys og som heter paperwhite, som betyr at skjermen er matt, at det ser ut som en vanlig bokside, og at jeg kan lese ute like godt som inne. Jeg har slitt ut en kindle, og er på nummer to. Nærmere 600 bøker, de fleste lest to ganger, noen tre. Jeg har noen bøker jeg må lese om igjen. Slik har det alltid vært.
Mange mener at man går glipp av noe når man handler bøker på nett. Man går glipp av det å gå rundt i bokhandelen, lese på baksiden av bøkene, sette de tilbake eller kjøpe de. Ja, det er mulig det. Men jeg klikker meg inn på bøkene, ser på omslaget og leser om de på nettet også. Og etter at jeg ble vant til det, savner jeg ikke bokhandlene så mye.
Kindle er genialt for meg som reiser en del. Med den har jeg alltid et rikt utvalg lesestoff, og den veier ikke så veldig mye. Det er ikke så veldig bredt tilbud av norske bøker på Amazon , så jeg leser alle bøkene på engelsk, noe som utvikler ordforrådet mitt. ( og hvis det er et ord jeg ikke skjønner, så holder jeg bare fingeren på ordet, og så kommer det opp en forklaring på engelsk, som utvikler ordforrådet enda mer).

En ting til som er fint med Amazon, er at når jeg har kjøpt en bok der, så popper det opp forslag til lignende bøker av samme eller andre forfattere. Slik blir jeg klar over forfattere som jeg kanskje ikke hadde hørt om hvis det ikke var for denne funksjonen. Selvfølgelig er det for å selge fler bøker. Det spiller ingen rolle, så lenge det gleder meg.

På denne måten, med anbefalinger etter hva jeg har kjøpt eller hva jeg sett på, så har jeg også kommet over en del forfattere som skriver historiske hendelser inn i bøkene sine, eller de har drevet god research og deler kunnskap om allsidige tema slik at jeg etter å ha lest boka sitter med kunnskap om spekkhoggere, fugler, hundedressur, native americans, religioner, naturmedisin, geografi. Listen kan bli eviglang, så jeg tok bare et raskt lite utvalg. Poenget mitt er at jeg liker kombinasjonen leseglede og læring, og det å reise rundt i verden mens jeg sitter i sofaen er en deilig måte å reise på, innimellom reising på ordentlig. 

Hvorfor skriver jeg denne bloggen i dag? Svaret er enkelt. Etter to uker hjemmeværende med en
innpåsliten infeksjon i luftveiene, hadde jeg behov for å uttrykke gleden over å lese. Å være  
hjemme, uten annen omgang med andre mennesker enn fastlegen og de på apoteket og et kort nikk til han i kassa på butikken, kan bli ganske ensomt. Men bøkene har holdt meg oppe. Bøkene har tatt meg med rundt og gitt meg inspirasjon og noe å tenke på. Tenk så heldig jeg er som liker å lese, kanskje takket være barnas bokklubb som inspirerte i tidlig alder, men kanskje mest takket være timene med høytlesing og eventyrfortelling som jeg hørte som barn. Lesestunder i fang og armkroken eller på sengekanten gir gode minner som følger med resten av livet, og som bidrar til leseglede den dag i dag. Jeg tror at settingen, minnene rundt det å bli lest for, er viktig for leseglede. Jeg tror at gode minner inspirerer til å ønske seg denne følelsen på nytt, og at å lese selv får frem disse minnene. Det er ikke sikkert bøker gjør verden til et bedre sted, og at bøker kan stanse krig og miljøødeleggelser, men jeg tror i alle fall at for mange så gir bøker mening, kunnskap og glede. Og vi trenger det også. 

Lyder og kontraster

Alle liv består av kontraster. Vi beveger oss veldig ofte i skalaen mellom ytterpunkter. Fra kaldt til varmt, fra søtt til salt eller surt, fra vått til tørt, lykkelig til trist. Og det er ikke alltid slik at det er en positiv og en negativ ende av skalaen. Det kan hende at begge er positive, eller negative, eller at den positive enden for meg er negativ for deg. Det kan også være nøytrale endestykker i begge ender.
Lyd og stillhet er også en kontrast, men lyd skal jeg også drodle litt rundt som eget tema.
Men jeg starter med kontrastene.
En av favorittkontrastene mine har jeg nettopp opplevd. Det er å sette seg på flyet, på Gardermoen, i en av de første av årets måneder, og fly av gårde til Florida. Jeg skal ta dere gjennom reisen kontrast for kontrast, og kanskje litt lyd for lyd også.
Det var snø og glatt på veien mot flybussen, så jeg gikk i joggesko med brodder. Vinterjakke, lue og vanter måtte til denne kalde ettermiddagen. Dagen etter var det shorts, T-skjorte, barbeint i åpne badesko i fuktig gress i solskinnet.
Flyplasser er alltid kontrastfylt, med lange og korte køer, tålmodige og utålmodige mennesker, sure og blide folk, dyktige og klønete betjening. Det er ganske utmattende å bevege seg rundt på en flyplass i flere timer, så da vi begynte ombordstigningen var jeg mer enn glad. For det er da turen virkelig starter. Fra jeg synker ned i setet mitt, er det bare nedtelling til jeg er på andre siden av skalaen. Ved målet, i varmen, i tosomheten, i lykken, i feriemodus.
Kontrastene mellom mine to land skal jeg ikke ta for meg, verken politisk, klimatisk eller utseende. Men like sikkert som jeg kommer til målet, varmen, tosomheten, lykken og feriemodusen, så kommer jeg hjem igjen til enden, kulden, ensomheten, og rutinemessig hverdagsliv der det er færre men ikke helt fritt for lykkestunder, og der alt er annerledes.
Denne gangen dro jeg hjem med en lett forkjølelse som i løpet av hjemturen forandret seg og ekspanderte til en meget kraftig forkjølelse. Derfor ble kontrasten helt annerledes enn den pleier. Det ble ikke fra ferie til jobb, men fra ferie til vakuum. Et vakuum der jeg har tilbringe en uke kun i eget selskap, innendørs, med pledd og ulltøy. Uten sosial omgang med unntak av taxisjåførene som kjørte meg til og fra legen, ti minutters hos fastlegen, og hei til mannen i kassa på Rema på fredag da jeg nesten var tom for nesespray og fishermans friend.
Her må jeg først putte inn en digresjon, og så blir det litt lyd. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg hva som var den verste taxituren. Han som kjørte meg til legen, var en godt voksen mann. Han hadde høreapparat, og kombinert med mitt ekstremt hese og nasale språk så ble det litt gjentakelser frem og tilbake før adressen var i boks, men det var egentlig bare litt festlig. Mindre festlig var at mannen hadde kraftige ticks, i hele overkroppen. Og, dette medførte også et ujevnt trykk på gasspedalen. Jeg regner jo med at yrkessjåfører med slike utfordringer følges tett opp av lege, men det føltes ikke trygt. Men jeg kom frem. Hjemturen da. Det var en annen taxi. Med det samme jeg satte meg inn, reagerte jeg på lukten i taxien. Først tenkte jeg at noen hadde vært dårlig. Så tenkte jeg at det var bare meg som hadde en rar luktesans, og når jeg så fire Wunderbaum hengende i speilet, i fire forskjellige farger, så tenkte jeg at det var de. Så begynte vi å kjøre, og så konkluderte jeg med at første tanke var riktig. Etter litt overveielse sa jeg til sjåføren at denne taxien trengte en rens, for her hadde noen vært bilsyk. Og det stemte. Dette var resultat av helgens festkjøring, men han påsto at det var vasket. Jeg foreslo en ny vask, og la til at hvis jeg ikke hadde vært så forkjølet som jeg var, så ville jeg ikke ha tatt turen med denne bilen. Jeg kom meg hjem, og vasket alle klærne jeg hadde hatt på meg, fordi det føltes vemmelig. Det er mye rart man betaler mye penger for, tenker jeg.
Nok om det. Over til lyd.
Jeg har alltid hatt god hørsel og også alltid vært vâr for lyd, samtidig som jeg har vært og er veldig glad i musikk.(men helst ikke så høyt). Den gode hørselen er et pluss, men har også gjort at jeg av og til hører ting ikke alle hører, og det er ikke alltid lett å forklare. For eksempel: Jeg husker de gamle grå telefonene. De hadde en bitte liten kneppelyd før ringelyden begynte, noe som gjorde at jeg reiste meg og gikk mot telefonen før den begynte å ringe. Mange hørte ikke denne forvarsellyden, selv etter at jeg fortalte om den, så for mange virket det litt rart at jeg gikk for å ta telefonen før den ringte. En morsom ting var at når vi var på hytta vår, som de første årene ikke hadde innlagt strøm og ikke telefon, så hørte jeg den samme lyden. De første gangene lurte jeg på om jeg innbilte meg denne lyden, og kanskje ønsket at vi hadde telefon. Men det var ikke det. Etter intens lytting fant jeg ut hva den lignende lyden var. Det var lyden av kondensdråper som dryppet fra lokket på en kjele med varmtvann som sto på ovnen.
Et eksempel til: Jeg har alltid vært mye på tur i skogen. Den største skrekken med skogstur var å møte hoggorm. Dette førte til at hodet gikk som et periskop, med blikket godt plantet på stien og omegn. For min del så førte denne aktsomheten til at jeg la merke til utrolig mye detaljer, noe som senere fikk frem fotointeressen. Men, jeg brukte også alle andre sanser, herunder hørselen. Og: dette
førte til at jeg hørte hoggormen før jeg så den. Hadde jeg ikke hørt den, hadde jeg ikke kikket dit den lå, og kunne glad og lykkelig gått forbi slik som mitt turfølge. Men nei da. Jeg hørte, jeg kikket, og der lå den. Gang på gang. Det jeg hørte, har ikke noe med hoggorm å gjøre spesielt, men når den glir gjennom gress og lyng, så er det ikke helt lydløst. Litt lyd vil det alltid være. Og dette hørte jeg. Jeg gjør det fremdeles, men jeg har med årene også blitt flinkere til å utvide repertoaret slik at jeg nå også hører fuglene i busken, ekornet i treet og så videre. Alle sanser har sine fordeler og ulemper. Men jeg tror at det alltid er flere fordeler enn ulemper med godt utviklede sanser. Vi skal ikke glemme at vi tilhører pattedyrene, og er utstyrt med disse sansene for å kunne overleve. Og i denne verden som:nå blir mer og mer teknologisk og utspekulert, så tror jeg det er enda viktigere å holde på instinkter og utvikle sansene, mest av alt for å ikke gå glipp av de små, ekte øyeblikkene som naturen eller verden ellers har å by på. Her og nå er best uten bakgrunnslyd og redigeringsprogram.
Men lyd er ikke alltid en gave. Jeg har de siste ti årene hatt tinnitus. For min del vil det si at det aldri er helt stille. Det er alltid et visst nivå av sus, som et bølge-eller vindsus. For en som er var for lyd og som trenger stillhet kanskje enda mer enn gjennomsnittet, så er det ganske energitappende å aldri ha det stille. Enda verre blir det med lyd oppå lyden i situasjoner der det skulle vært stillhet. For eksempel et bråkete ventilasjonsanlegg på kontoret. Eller en naboungene som griner på natta. Piping fra fotgjengerovergang når jeg skal sove. Når jeg er forkjølet blir dette enda tydeligere, kanskje fordi resonansen blir dårligere når det er tett i luftveiene. Kombinasjonen dotter i øra og øresus er
ubeskrivelig slitsomt. Av og til i slike situasjoner lurer jeg på om jeg ikke hører andre lyder, om det bare er denne lyden i eget hode jeg kan høre, helt til jeg plutselig hører en klokke tikke eller vaskemaskinens muntre ferdig-melodi, og da blir jeg plutselig glad over lyder som kan oppleves som irriterende i andre situasjoner. Jeg tror at alle sansene våre skaper spor på harddisken vår, og at alle sanseminnene til sammen hjelper oss å huske hvem vi var og hvem vi er. Jeg tror også at hørsel som fanger opp lyd, er en av de sansene som setter dypest spor.
Lyd har en tendens til å trenge seg på når du ikke ønsker det. Klokka di tikker aldri høyere enn når du ligger og ikke får sove. Drillen som naboen bruker, er litt høyere kl åtte på søndagsmorgen enn klokka seks på tirsdag ettermiddag.
Men lyd kan også trenge seg på på en positiv måte.De første trillene fra stæren om våren er som oftest klokken halv fire om morgenen, men et jublende vårtegn er ikke like irriterende som bortskjemtgrininga i etasjen over på samme tid. Favorittlydene mine om morgenen er fuglekvitter. Eller turtelduene kurr. Kattuglens mystiske ho...ho ho ho hooo, om kvelden og tidlig natt er også en favoritt. Latter er god lyd. Stemmene til de jeg er glad i, gir meg gode følelser. Musikk, min musikk er en god lyd. Den ultimate gladlyden er kanskje litt rar for noen, men for meg så er den helt logisk. Favorittlyden min, hvis jeg må velge en, er den av alarm-på-pipelyden og skrittene som stanser utenfor døra og nøkkelen i låsen når kjæresten kommer hjem fra  jobb. Ingen lyd bringer frem et bredere smil enn det.

Tanker fra lanaien

Jeg har ikke funnet et godt norsk ord for lanai, men det dreier seg om en balkonglignende innretning som er sikret med netting som holder insektene ute. I varme strøk blir dette et ekstra rom i huset. Men nok om lanai. Det er tankene som ramler ned jeg hadde tenkt å fokusere på.
Å reise til Florida i januar, har sine sider. Det er stort sett varmere enn i Norge, og veldig ofte temperaturer mellom 20 og 30 et sted. Luften er litt tørrere enn normalt, orkansesongen er over og har ikke begynt på ny. Nå fører fordelene til at det er litt flere snowbirds her, altså pensjonister som flykter fra kulden og vinteren i andre stater, noe som også gjør at flere butikker skrur opp prisene til turistpriser. For min del, så har jeg vært her flere ganger i januar, og hatt både kaldfronten, tordenskrall og tretti grader, og det er jo her som andre steder, man må ta det som det kommer. Og det er med dette bakteppet jeg lar tankene fly i dag.
Opplevelser er så mye. Det er smått og stort. Jeg har skrevet tidligere om muscoviendene, ibisene og skarven som lever side om side her ved vannkanten. Og finkene, bluejayene og turtelduene som råder grunnen i trærne. Jeg har også skrevet om skilpaddene som duver i vannskorpa og som synker ned mot bunnen når jeg kommer med kamera. Dette er opplevelser som gjentar seg, som jeg aldri blir lei av. Og så er det så rart, men noen ganger står disse opplevelsene i kø. Sånn som de gjorde en morgen jeg våknet så tidlig, og ikke klarte å sovne igjen. Etter å ha snudd meg utallige ganger, sto jeg opp og tok med meg kamera det på tur. Barbeint i sandaler i fuktig gress i morgensolen er en egen opplevelse. Nå må jeg selvfølgelig se hvor jeg går, men denne morgenen var det bare 10 grader, og da er slangene for døsige og kalde til å være aktive, så jeg kunne være litt mer oppmerksom opp i trærne.  Jeg hadde ikke gått så lenge før jeg følte meg beglodd. Jeg kikket opp og der satt det en fiskeørn over hodet på meg. Etter å ha tatt bilder av den, gikk jeg forbi neste tre med en red bellied hakkespett. Fem turtelduer, en skarv og en palm warbler senere var jeg hjemme igjen, og tenkte at denne dagen hadde startet helt vidunderlig. Men opplevelsene var ikke over.
Som alltid, så var det morgenkaffe på lanaien. Det er her planene legges og de første opplevelsene starter. For her har vi utsikten til den fantastiske lille oasen med frodige trær og blomsterbed, og en dam som er full av liv.  Dette er et av ankrene her det. Jeg ser på alle fuglene og dyrene, jeg registrerer vanene og lydene deres i hodet mitt, og koser meg med å se på deres små interne hierarkier og gjøremål. Og det er nok derfor jeg skjønte noe var i gjære denne morgen.
Plutselig, uten forvarsel, hoppet alle endene ut i dammen, sammen med skarven. De svømte i flokk, mot noe som lå ute i vannet. En skilpadde tenkte jeg og tok opp kikkerten (ja da, jeg passer fint inn blant pensjonistene her). Men nei, i kikkerten så jeg en alligator. Jeg må si at den følelsen, når jeg plutselig fikk se en alligator ute i det fri i bakhagen her, den var stor. Det oppleves litt uvirkelig, og det oppleves veldig spennende å få dyrelivet så tett på. Og så endene da, som fryktløst svømte rett mot halvannen meter alligator med 80 sylskarpe tenner. De svømte i ring rundt den, lydløst og i flokk. Jeg ble mektig imponert.
Etter å ha sjekket med den innfødte her hvor trygt det ville være å gå ut med kamera, samtidig som jeg løp rundt for å finne sko som kan løpes i og kamera, og la fra meg kikkerten og tok en slurk med kaffe, så gikk jeg ut og bort til dammen. Jeg knipset et par bilder fra god avstand, for å sikre meg bilder i tilfelle den ville svømme under vann da jeg kom dit, men skjønte fort at denne karen ikke brød seg om den ble fotografert. Etter et par dager med kaldfront og temperatur ned i 10 grader celsius, var den skiftvarme alligatoren mest opptatt av å ligge i solskinnet i vannskorpa og få opp kroppstemperaturen. Jeg fikk noen fine bilder, og knærne sluttet etter hvert å dirre. Og selv om denne alligatoren er mindre enn en fullvoksen en, så kjente jeg pulsen min ganske godt.For å toppe det hele så kom det en stor hegre som poserte i vannkanten.
Alt dette i løpet av noen få timer. Og så dro vi til det som var den egentlige opplevelsesplanen denne dagen. Konsert med Cher. Cher har et langt artistliv bak seg, og vi fikk se både bilder og filmsnutter av karrieren hennes, med og uten Sony. Vi fikk sangminner fra mange epoker, og små kommentarer og historier fra en dame som har fått mye pepper men heldig vis også anerkjennelse gjennom et langt artistliv. Det er klart at 72 år setter spor. Men stemmen er like kraftfull som den har vært, og det er ikke mange, uansett alder, som kler de antrekkene som Cher. 70- tallsbuksene sitter fortsatt som et
skudd, og hun ser fortsatt fabelaktig ut i dristige antrekk som viser mye hud. Den dama. Makan
finnes ikke sier nå jeg.
Som en kontrast til alt dette som sto i kø denne dagen så vil jeg ta med gårsdagen. Vi hadde planlagt kajakktur, og reservert kajakker hos Conservancy of S.W. Florida, som er en liten perle. Der har de dyrehospital for ville dyr, og de jobber med å beskytte miljø og fugle-og dyrelivet her.
Da vi kom dit var det bare åtte grader, og de flotte menneskene der foreslo at vi kunne gå en tur langs turstien der før vi dro ut, slik at både vannstanden og temperaturen  ble høyere. De ville holde av kajakkene for oss så lenge. Så hyggelig gjort, og uten at vi spurte...Vel, vi fikk en vakker gåtur i et beskyttet område, med utallige planter og trær. Så fredelig og så vakkert. Og etterpå en kajakktur på en sideelv i mangrovene og videre ned langs elven. Rikt fugleliv, kraftige grønne elvebanker, solen som varmet og lyden av padleårene som monotone små plask. For oss er det ren meditasjon å gjøre slike ting. I disse små bakevjen står tiden stille, og alt mas forsvinner. Det er bare vi og everglades planter og dyreliv. Herlig. Og tilbake på land fikk vi se babyalligatorer som var ute i solen for å varme seg.(inne i buret sitt).
Og i dag sitter jeg her, og tenker tilbake på halvannen uke med mange små innskudd på lykkekontoen, og ennå er det litt tid igjen før jeg skal tilbake til snøen. Nyt øyeblikkene. Ta de med deg, og se på de når du trenger en påminnelse på hvor godt du kan ha det.