Kunsten å finne gode ladestasjoner

For de som måtte tro det, nei jeg har ikke kjøpt meg elektrisk bil. Ikke at jeg er i mot el-biler altså, men jeg har ikke bruk for bil så ofte at jeg eier en. Og hadde jeg hatt det, så ville det vært bare styr med parkering uansett i denne mer og mer bilfrie og sykkelvennlige byen. Jeg har ikke sykkel heller da, men det har jo ingen ting med det jeg skulle skrive om.

Jeg startet med å spore av fra første setning i dette innlegget. For det var ordet ladestasjon som var det forløsende ord her. Vi trenger et utvalg stasjoner, med variert innhold og forskjellig watt eller volt eller ampere alt etter som.

Kaffetrakteren på jobb er en av mine faste ladepunkter de dagene jeg er på jobb. Kommer jeg tidlig nok, er det nytraktet kaffe. Litt seinere er det gjerne slanter igjen. Koffeinet gjør sitt uansett, men jeg må si at morgenkaffen i helgene, fra egen trakter som renses regelmessig, og i sengen, føles enda mer energigivende.

På jobb er det også noen menneskelige ladepunkter. Noen mennesker er energigivende å prate med. Gjerne en samtale med litt latter og god humor. Mange har en god historie på lur. Ikke så mye som skal til for å få litt påfyll. Det er to ender på alle skalaer, og i andre enden av skalaen har vi noen som nesten kortslutter oss. Det er som å koble ladekabler til eget batteri for å gi startstrøm til noen, men så har du glemt å starte egen motor. Og så går de lykkelig videre, takker så vidt for hjelpen, mens du sitter igjen med flatt batteri. 

Nei, det er morsommere å tenke på ladestasjoner. Naturen er vel den største ladestasjonen for meg. Fuglelivet og fuglesangen gir noe ekstra. Et ekorn, en mår, en elg, ei snømus..alt som rører seg gir påfyll av energi, kanskje med unntak av huggormen da, men den får nå på sitt vis fart på blodpumpa den også.

Kanelboller og kaffe er det også å finne i marka. Det er hurtiglading. Men en kvikklunch i lomma er også et godt alternativ.

Sola, balkongen og solstolen er en super ladekombinasjon. Men hurtigruteturen med delvis regn og vind var også super lading på sitt vis.

Jeg tror at ladestasjoner som gir oss påfyll av energi kan være alt mulig. I dag dukket det opp en youtube-video fra åttitallet i Facebook-feeden min. Driftin’ med Trond Granlund og Marius Müller. God start sammen med morgenkaffen. Lukta av nybakt brød. Dusjen etter en god treningsøkt, og treningsøkta i seg sjøl. Noen ganger går nåla fra rødt til grønt av en god klem.

Det er så mye som kan gi energi, men i krevende tider kan det være vanskelig å se de gode ladepunktene. Jeg tror at i røff sjø så er det viktig å sette seg ned og ta en real pust i bakken. Finn ei bok eller en god film. Har du for mange som bruker deg som ladestasjon uten å gi litt energi tilbake, så må du finne påfyll av energi inni deg sjøl. Vi mennesker har alt vi trenger i oss sjøl. Jeg leste et sted at hvis du vil finne det mennesket som kan gjøre deg lykkelig, så må du se i speilet. Det er et godt poeng. Mange tror at man må ha noen andre for å bli hel. Mange tror at lykken ligger et annet sted enn inni oss. Jeg er ikke noe bedre enn alle andre,,og har i mange perioder lett etter påfyll og lykke i andre mennesker eller på andre steder.

Men kanskje er det så enkelt som at vi har alt vi trenger bare vi klarer å se det.

Kanskje vi kan være for oss sjøl det vi ofte er for andre. Kanskje vi kan sette like mye pris på våre egne ord som andres.

Se deg omkring, ute som inne. Se utenfor deg sjøl men også inni. Påfyll kan være så mangt, og kanskje er nærmeste ladestasjon nærmere enn du tror.

Når dagen er omme og natten vil komme

Jeg råde vil alle i ungdommens dager at de dog i tide må tenke seg om.
Man kan ikke kalle de dager tilbake, man ikke vite når Gud holder dom.

Når lyset blir utslukt og himlens dør blir lukt, 

når dagen er omme og natten vil komme, da er det for sent til å tenke seg om.

Jeg starter med å sitere fra en norsk salme i dag. Det er litt usikkert opphav til teksten, så derfor har jeg ikke skrevet navn, men jeg tenker at forfatteren hadde et klokt hode og at ordene vil fortsette å gi, alltid.

Jeg tror de aller fleste har kjent på denne følelsen som salmen beskriver. Dette øyeblikket der du vet at du ikke kan få noe ugjort. Eller øyeblikket du angrer på noe du skulle ha gjort, men ikke gjorde, og nå er det for seint.

Kanskje er det fordi det er en iskald regnværsdag, eller kanskje er det fordi jeg har tilbrakt en hel uke inne med en kraftig luftveisinfeksjon? Kanskje er det fordi jeg har en støyende tinnitusdag, eller fordi jeg ikke helt vet hva fremtiden bringer? Alle disse kanskje-teoriene vil som vanlig ikke gi meg noen svar. Jeg konkluderer heller med at jeg har en middels dag der tungsinnet er i ferd med å få overtaket, og det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

Nå er det kanskje noen av mine nærmeste som tror at dette handler om at jeg fremdeles prøver å få hodet og hjertet på plass etter at jeg og kjæresten etter tretten år ikke er et par mer. Jo da, tretten år er lenge, og det var et tøft brudd, men jeg kan ikke henge håpløshetsfølelsen på det. Selvfølgelig legger det seg på topp av listen over livets fiaskoer, men jeg tror ikke at det er det som skaper tåken i dagen.

Jeg tror det er mine egne forventninger som skaper dritten. Nok en gang.

Milepæler har nok vært siktepunkter i livet mitt som i alle andres, men det ser ut som at det er bare rund-dagene som jeg når. Selv om det sikkert er en kunst å holde seg i live i tiår etter tiår, så er det jo ikke så mye egeninnsats som påvirker det at jeg når et nytt tiår.

Jeg har så mange burde og skulle, men jeg kommer liksom ikke i gang. Selv de enkleste små prosjekter blir bare liggende brakk. Jeg er låst i hamsterhjulet som går og går i samme spor. Jobb, trening,tv, bok, dårlig søvn, repeter i hverdagen. Fototurer som substitutt for jobb på helg.

Hvor er konsertene, kinoene, ut å spise, henge med andre folk. Det er nesten ikke-eksisterende og det er ikke verden rundt som har skylda, det er meg.

Dette ble mørkt. Mørkere enn jeg har skrevet på lenge. Så kommer jeg på ukens ord. Ukens ord er musikk. Jeg trenger musikk! Nå!

Jeg setter på Teigens beste, fra null til gull. Tekster som treffer.

Det starter litt mørkt det å. Først er det Mil etter mil, noe som for meg understreker hamsterhjulfølelsen. Linjen som sier «Hvil din kropp før din kraft ebber ut»,treffer som et slag i magen. Så mye for å muntre seg opp med musikk. Det fortsetter med å trenge En dags pause. «Det ække tvil, det er for sterkt, og jeg trenger en hvil». Godt jobba, Herodes Falsk. Du fikk jammen sagt det. 

Jeg er litt i tvil om jeg har satt på riktig musikk, for det blir bare mer og mer bekreftelser på at alt er litt grått og slitent. Min første kjærlighet frembringer flere vonde greier enn gode ting. Hvem trenger vel å bli minnet på at «jeg var ung og visste alt»,  før virkeligheten plutselig slo meg i hodet. 

Jeg er i ferd med å slå av hele greia. Do re mi og Glasnost passerer i en grøt og det samme gjør Sala Palmer.

Så endrer det seg. Jeg får en påminnelse om at alle trenger Noe å holde i, og at jeg ikke skal la meg holde nede av de som skriker mest og at jeg skal finne min egen vei å leve for det er det som er aller best. Det er jo nettopp det jeg har fortalt meg selv. Jeg må finne meg nye mål og ny mening, kanskje en ny retning. Når Du skulle sagt ifra toner inn, så vet jeg at ja, jeg skulle sagt ifra. Mange ganger, tidlig. Men det er vann under brua nå, så jeg får heller huske det til neste gang. 

Jeg får en liten oppsving av Summen av nå, for det er da noen nådde mål i løpet av mine snart 54 år, og jeg har da klart å komme hit, har jeg ikke. Og når Teigen synger at «det som var i går har vært og nå er nå», og at alt handler om å være presens, så vet jeg at han har rett.

Når Bli bra igjen kommer, så humrer jeg litt. Det er jo det jeg vet, jeg må bli bra igjen, og jeg må si til meg sjøl at jeg ikke har mista troen. Så får jeg ta på meg ta-meg-sammen-hatten, og bare ta tak i de prosjektene jeg har tenkt på. Jeg må rett å slett Slå ring om det vakre som fins. I Slå ring er det mye håp i ordene «Hvis vi seiler på ukjente hav mot steder vi aldri var før, da har vi reist både lenge og langt, men lengst har vi reist i oss sjøl.» Makan til god setning. 

Etter alle disse sangene dundrer Jeg gi’kke opp ut av lydplanken. Det er det som det egentlig handler om er det ikke? Å ikke gi seg? Åh, som jeg savner Jahn Teigen i dette øyeblikket. En konsert med han nå, det hadde vært noe å sikte mot. Fineste mannen med alle de vidunderlige tekstene. Og ja, noen prima Prima Vera tekster kan jeg også fremdeles le av.

Jeg lurer på om rekkefølgen er ment å være sånn på denne samleplata. Først trodde jeg den var kronologisk etter årene sangene kom ut. Men det er ikke sånn. Derfor lurer jeg på om det er en mening med det. At man må grave seg litt ned i starten for å komme ut i andre enden som en litt rufsete fugl Fønix. 

Når Gi meg fri strømmer ut i rommet, kommer det en liten tåre. For det er jo dette jeg gjør i øyeblikket. «Jeg sitter og ser på livet, og jeg sitter og ser på meg selv». Jeg er ikke alltid så sikker på at «selv om jeg er alene…så er jeg med å farger byens eget gatemaleri», men noen dager kan jeg tenke sånn. Og jeg bør vel egentlig ta med meg linjen om at jeg skal «holde fast på drømmen og min egen fantasi». For uten drømmer er vi ingen ting.

Jeg lar meg synke litt ned igjen når Det vakreste som fins kommer strømmende og fyller hele meg med vemod. Den sangen er for evig knyttet til ett menneske og ett menneske alene, og det river like mye i arrene etter sårene som det gjorde da sårene kom, selv etter mange mange år. Takk og lov for at Optimist rister meg ut av funken igjen. Som evig realist på grensen til dommedagsprofet så vil jeg vel aldri kunne kalle meg optimist, men kanskje jeg bør lytte litt mer til akkurat denne. «Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde, det fins en sol i øst som snart skal begynne å skinne», er ord å ta til seg. «Jeg har en tro, jeg har et mål som jeg skal finne», er neste steg. Det er opp til meg. Ja jeg vet, jeg vet.

Hvorfor slutter denne plata med Ensom natt? 

Som realist så er det for så vidt logisk at den ikke slutter i optimistisk ånd, men er det noe dypere her?  Ensom natt er vanskelig å sitere fra. Den kan se litt dyster ut, men det jeg tar med meg er litt det samme som at enhver er sin egen lykkes smed. Det handler om «å brenne en bro eller rive en mur, trekke opp en ny horisont eller finne ei stjerne et sted».

Men det viktigste i denne rekka av sanger, akkurat nå, er Jeg gi’kke opp. 

Takk for musikken Jahn Teigen. Og Herodes Falsk, som har bidratt med kloke ord.