O sæle julekveld

Klokkene fra Øye kirke runger over elva og inn til meg. Jeg var en sving ute på verandaen for å riktig ta de inn. Det er vakkert. Dyp klang som bærer langt. Som forteller oss at nå er det jul. Jeg kjente at min julefred senket seg alt sent i går kveld, da siste klesplagget var hengt inn i det nye garderobeskapet. Siste innspurten av innflyttingen, en prosess som ikke har vært så lang, men det blir gjerne lange dager når man holder på. 

Før jeg skriver videre vil jeg opplyse om at det er bare meg her. Jeg sitter ikke i noens selskap og skriver julaftentanker. Jeg poengterer ikke dette fordi det er synd på meg, eller for at jeg ikke var bedt på middag hos noen. Jeg var bedt til søstera mi og jeg ble bedt til en venninne og hennes familie da jeg kjente at tiden ikke strakk til for å komme meg til Flatåsen. Det er utrolig hyggelig å bli bedt og inkludert, men i år ble det hjemmejul. Jeg ble rett og slett hjemme fordi jeg ville komme helt i mål med å bo meg til, og når det ble så tett oppunder julaften, så trengte jeg tiden til å hente tilbake energien. Jeg kjenner også på lykken av å være i egen bolig igjen, og nyter tiden der jeg prøver å finne mine vaner og praktiske små løsninger. 

Julen har blitt litt rar med årene. Det har blitt så mye rare debatter om julemat og julemarsipan som kommer for tidlig i butikkene. Det er priskrig på julemat, slik at butikkene går tom for enkeltvarer. I år var det priskrig på mellom annet risgrøt, julepølse og marsipan.Og vi vet jo hva som skjer når noe blir veldig billig. Da blir det hamstring. Jeg er sikker på at det sitter noen der ute med et lager med fjordlands risgrøt i porsonspakker, som ikke liker grøt en gang. Kanskje de har melkeallergi også. Men det var jo så billig. Julepølse var billig, med begrensning maksimum tre per kunde. Denne begrensningen måtte også innføres på vossakorv, selv om den ikke var med i priskrigen, men den lå jo i samme disken som de billige, så da ble den liksom med oppi kurven i dragsuget. Marsipan, forskjellige biter i en pose, er min julesvakhet. Slipper den i år. Har ikke sett en pose med marsipan siden midten av desember. 

Like rart er det med kirkehysteriet. Som om skolegudstjenester eller barnehagelysmessene er forkynning. Som at Gudstro er smittsom, og det er i kirken du får'n. I de senere årene så skylder vi på at vi har blitt så flerkulturell befolkning. Vi tar hensyn slik at ikke de fra andre religioner blir støtt. Erfaringsvis er det veldig få fra andre religioner som har kirkeallergi. De synes ofte det er fint å se hvordan tradisjonen er her.  Alle barnehagene her i kommunen deltok på et arrangement i regi av kirken før jul. Det er de største barna som deltar, hvis foreldrene synes det er greit. Sammen dramatiserer de juleevangeliet. Noen er hyrder, noen er Josef og Maria. I år var det prosten som var engelen Gabriel. Etterpå synger de et par julesalmer, som vi har øvd på i forkant. Jeg var dessverre ikke der, men når det kommer flere ansatte innom kontoret bare for å fortelle hvor fint det var og hvor mye barna koste seg på denne tilstelningen, så tenker jeg at dette er viktig. En felles forståelse, felles fokus, opplevelsen av det gamle kirkebygget, kulturarven. Hvordan kan det ha blir så fremmedgjort?

Nå har jeg skrevet tidligere om familiens juletradisjoner som endret seg opp gjennom årene, og som kanskje er grunnen til at det er helt greit med endring i planene fra år til år. Julaften de siste 20 årene har handlet om menneskene, om å være sammen, om å inkludere flere eller om å bare være en eller to. Mange julaftener var med besøk av de to søstrene til far og bestemor som alle tre var alene. Senere ble det julaften der vi besøkte dem på formiddagen og så bare jeg, mor og far til middag. Et par år var samling i omsorgsboligen hos bestemor og så sen middag senere. Et år var mor på sjukeheimen hos bestemor, og jeg og far der til kaffe og dessert. Etter det var det meg, mor og far. Far sin siste jul var de på Tenerife og jeg på Flatåsen. Så ble det meg og mor noen år, med unntak av under pandemien, med og uten mor sin søster. De to siste julaftener for mor og meg var på Kåret. I fjor var jeg hos søstera mi og familie på Flatåsen, og nå er jeg her. 

Regnet står mot vinduet, men her inne er det varmt og godt. Jeg har hatt en tradisjonell julaften så langt det lar seg gjøre. Jeg har sett tre nøtter til Askepott, den gamle versjonen med fortellerstemme. Jeg så Disney-kavalkaden med Snøhvit, Askepott, Bambi og legendarisk snøballkrig med Donald og nevøene. Jeg spiste lunch med brøskiver med julesild, fårerull og egg og drakk te til. Jeg så et par julekonserter på nrk-appen. Juleverset fra Stangvik sang jeg 9.desember på kirkegården, men jeg leste helligdagsbønnen fra den gamle salmeboka. Julemiddagen ble cirka til samme tid som den pleide, men jeg er ingen lutefisk-tilbereder så det ble medisterkaker med tilbehør i stedet. Jeg sang bordverset slik tradisjonen alltid har vært, og hadde lys på bordet (om enn elektriske). Resten av kvelden ble det litt britisk krim og «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Den kombinasjonen er litt artig, for mange av de britiske krimseriene foregår jo langt ute på de evigstore heiene i Northumberland og andre nasjonalparker, der man heller ikke skulle tro at det bor folk. Ja ja, nok om det.

Jeg sitter og ser utover bygda. Jeg ser bare lysene, fra hus rund omkring, og et tykt mørke der jeg vet at elven svinger seg ned mot sjøen. Jeg kjenner på en uendelig ro, en fred i sinnet. Det er flere som har spurt meg hva jeg tenker om å feire julen alene. Noen har litt vondt i magen på mine vegne. Det å bli ønsket velkommen hjem til flere, hvis jeg ikke ville være alene er en skikkelig hjertevarmer. Og det er jo ikke det at jeg ikke vil være sammen med familie eller venner. Min nye nabo kom med krumkaker til meg, og ønsket meg god jul. Så hyggelig å bli tenkt på. Absolutt.

Men, akkurat nå kjenner jeg at jeg er glad for valget mitt. Fordi det å være i eget hjem gir meg en god varm følelse. Jeg vet det var riktig å kjøpe leilighet her, Jeg vet det var riktig å flytte hjem. Jeg har det uendelig godt, og når jeg sitter her så har jeg god tid til å glede meg til å treffe søster og svoger senere i jula. Og jeg kan glede meg til å vise frem det nye hjemmet mitt til de få men gode vennene jeg har her. Og jeg kan glede meg over at denne første julekvelden i Svartvassbakkan 3 går over i historien som en god kveld. Så får jeg se hvilke tradisjoner som danner seg med årene.

Forbrukertilpasset reklame

Jeg kunne selvfølgelig skrevet hele blogginnlegget om alle de helsefremmende forslagene, ofte med tilhørende piller, som dukker opp i newsfeeden min på Facebook. Det er ikke få ganger i uka jeg får forslag om treningsapper der syltynne «vanlig folk» forteller om at de har sittet på en stol og gjort øvelser kun i femten minutter hver dag, og gått ned ti kilo på en snau måned. Det er også mye piller der ute som får deg ned i vekt og inn i en modellkropp på kort tid. Jeg lurer på hvorfor de har så mye finere hår og bedre sminke etter disse pillekurene…Gjennom disse reklamene skjønner jeg også at jeg er i en alder der jeg kan sjøldaue ganske snart hvis jeg ikke kjører på med kosttilskudd for bedre syn, bedre hjerte, hjerne, hukommelse og færre rynker. Utallige blåbær og acaibærprodukter kan sikre meg evig liv med skarpt syn ser det ut til. I og med at jeg deler postkasse med flere, så får jeg ikke brosjyrene i posten i det minste, men det minner meg om at det første jeg må kjøpe når jeg flytter inn i Svartvassbakken, er klistremerker til postkassen som sier at jeg ikke vil ha uadressert reklame.

Det er lenge siden jeg satt og kjente på at disse reklamene pirker for mye på det faktum at modell-eller bikinikroppen er godt skjult under valker og appelsinhud. Rynkene og grå hår får også minimalt med fokus. Men, i det siste er det en reklame som har fått meg litt småirritert. Det er en reklame for en dating-app. 

Jeg husker ikke ordrett hva som blir sagt, og hele greia er på engelsk, men jeg husker essensen.

For det første så starter budskapet med at de fleste datingapper er for overfladiske og for fokusert på utseende, og at det er bare de pene folka som får napp.

Salgstriks nummer en: Velg en datingapp der også de stygge folka har en sjanse.

De durer videre med informasjon om at i denne nye appen, så svarer man på et kartleggingsskjema, sånn at man blir matchet på personlighet og ikke utseende. Nå har jeg aldri prøvd en datingapp, men jeg har da inntrykk av at de fleste har en type kartlegging, som gjør det mulig for appen å komme med forslag..men dette vet jeg litt for lite om.

Datingappen sin logo er et spøkelse, og navnet er boo. Jeg tenker det er litt uheldig tatt i betraktning at de prater om at de skiller seg ut fra andre apper ved ikke å fokusere på utseende, men på personlighet og det indre. Nå vet ikke jeg hvordan andre tenker, men hvis vi bruker beskrivelsen spøkelse om noen, så er det sjelden et kompliment, og boo understreker at det de til og med kan være litt skremmende. 

Siste slagordet, som setter prikken over i-en, er at boo gjør dating for introverte lett.

Nå er jeg fremdeles litt skadeskutt etter flere mislykkede forsøk på kjærlighetsfronten, men jeg tror det er mer introverten i meg som gjør at jeg ikke føler for å prøve meg ut på dating igjen. Når det er sagt, det er ingen ting, ei heller en app, som kan gjøre dating for introverte lett.

Jeg har et så sosialt liv som jeg orker og har behov for. Jeg jobber i en sosial jobb full av mennesker, så mye av fritiden min er jeg alene rett og slett fordi jeg  trives godt i mitt eget selskap, og føler jeg har et komplett liv slik jeg har det. 

Når det er sagt: skulle jeg noen gang vurdere å driste meg ut i datinglivet igjen, så ville jeg helt klart ikke velge en app med et spøkelse til logo, som forteller at de er et alternativ til appene der vellykkede mennesker finner hverandre, og at de gjør dating for introverter lettere. Terningskast 1 til den reklamen.

Snart starter det nye livet for alvor

Nå er det kanskje noen som leser overskriften og tror jeg har funnet meg en ny jobb, eller (Gud forby) en ny kjæreste, eller at jeg gir opp dette landsens livet og skal flytte tilbake til byen. Jeg kan med dette avkrefte alle slike teorier, og mer er det ikke å si om det.

Nå er det mulig at overskriften er litt misvisende, for mange deler av det nye livet er jo godt igang etter et år. Mye har skjedd, og mange vaner og rutiner er etablert og utgjør en god hverdag. Jeg kjenner at jeg har god oversikt over jobben, selv om det fremdeles er smeller å få og feller å gå i. Jeg har funnet min plass i mitt gamle samfunn, og det er mange som har ønsket meg velkommen tilbake. 

Jeg har hatt mye tid til å tenke igjennom og bearbeide inntrykk og opplevelser, og jeg tror at hybellivet har bidratt til det. Det er relativt oversiktlig å bo på hybel. Det er lett å holde orden, og jeg som hadde visualisert hvordan dette livet kunne være på forhånd, fant fort rytmen i hverdagen. Selv om det er gamle venner jeg bor hos, så har jeg ikke løpt ned dørene hos dem, men å vite at de har vært der har vært en trygghet, og jeg er utrolig heldig som har slike fine folk i livet mitt. Hjelp til å flytte får jeg også.

Nå nærmer det seg siste fase i overgangen til min nye tilværelse. Flytteesker er kjøpt inn, og koffertene står klare. Å pakke ned en hybel bør være en ganske grei og rask jobb, for alt skal pakkes ned og bli med over i ny bolig. Det er to uker til flyttelasset kommer fra Oslo. Så får jeg se da, om jeg var for slapp i ryddeprosessen der og om jeg må ta meg noen runder på ReMidt for kasting eller levering til gjenbruk. Like spennende er det også om møblene passer inn, og om merkingen på kassene er like logisk nå som det var da jeg pakket. 

Det er mange som har en teori om at om du har kasser du ikke har pakket opp når det har gått en tid, de kan du bare kaste for der er ikke noe du savner. Jeg levde i den teorien da barndomsheimen skulle tømmes. Jeg kastet eskene merket med Marit, uten å åpne de. Jeg kjenner jo litt på det fremdeles. Ikke mye, men litt, så jeg tenker at jeg nå får åpne det gamle livet eske for eske og ta stilling til om det hører til fortsatt når jeg ser det. Det var bare én eske som fortsatt var pakket da jeg skulle flytte fra Oppsal, og det var esken med innrammede bilder. Jeg hadde færre på veggen der, opphengt på de krokene som var igjen etter forrige eiere. Nå som jeg flytter inn i helt ny bolig, så kan jeg bestemme sjøl. Og nå finnes det også ulike opphengsløsninger som ikke krever drill og plugger eller gipsanker. 

En helt ny leilighet er vel ikke som blanke ark, for det er jo samme gamle meg som flytter inn. Men det er likevel litt ny start. Ingen spøkelser eller minner som sitter i veggene. Møblene er selvfølgelig fra hovedstadslivet, men det er jeg som har valgt de og kjøpt de. 

Alt dette tenker jeg på. Jeg våknet med et kaoshode i dag, med panikk i kroppen og øresus. Gardiner, tenkte jeg. Jeg har jo ikke gardiner som passer. Eller lamper. Hva med lamper. Og så må jeg si til meg selv at det ordner seg da. Alt blir etter hvert. Det er jo lys under kjøkkenskapene. Og taklys i gangen og på soverommet. Alt blir. Til slutt.  

Jeg skrev dette innlegget for to uker siden. På fredag tok jeg over leiligheten og fikk nøklene til min nye leilighet. Siden da har det gått litt i ett, med huskelister, innkjøpslister, noen turer ned i Svartvassbakkan med esker som var ferdigpakket. Været har vært begredelig, og veiene like så, så jeg er spent på morgendagen. Men, jeg har esker å pakke ut mens jeg venter på flyttelasset, og om veiene er for glatte, så tar jeg på meg brodder og går ned. På tirsdag får jeg hjelp til siste rest fra hybelen, så dette er enten siste natten eller nest siste natten før jeg bor i mitt nye hjem. 

Rart å tenke på, men inne til jul. Det blir fint