Et skjevt blikk på nyhetsbildet og en snutt om nok en fiktiv familie som kan fenge.

Etter en relativt røff uke hva nyhetsbildet angår, var det godt å lene seg tilbake i sofakroken. Og jeg som ikke tror på tilfeldigheter sender en stor takk til Alf Prøysen som i sin tid skrev Jørgen Hattemaker, som ble fremført i beat for beat. Det er litt sånn trygt med Prøysen, som minner oss på at til tross for at noen skygger for solen for andre, så er graset grønt for æille. Det er mye god moral i tekstene til Prøysen, og jeg trenger å bli minnet på at de noen ganger når verden og Norge går litt i ball og litt av hengslene hver eneste dag.
Når nyhetene blir fylt av terrorister, selvmordsbombere, overgrep i barnehage og "han som ikke skal nevnes med navn som synes synd på seg sjøl og får oppmerksomhet på det", da går jeg etter de andre nyhetene i stedet. Jeg har tidligere sagt mye om at jeg ikke klarer å ta disse store tingene inn og fordøye de. Derfor konstaterer jeg med det at de store nyhetene denne uken, de får ligge å gjære som et stort traktoregg, mens jeg ser på "laveksplosivene" fra uken som gikk.
Sverige har fått en ny prins. Carl Philip (så fornemt et navn at det staves med Ph som i skraPhaug), har fått sin førstefødte. Tradisjon tro har vidundret fått flere navn (å stri med, spør du meg). Alexander Erik Hubertus Bertil er det klingende navnet. Snakker om navn som kan bli til byrde, i alle fall om det ikke var blått blod i bildet her. Nå er det jo også mer vanlig i Sverige at de korter ned navnene til et slags kjælenavn i dagligtalen. La meg så freidig foreslå Hubbe, eller Hubbe lille om du vil.
Nå kan jeg vel ikke nevne en prins uten å nevne den andre nyheten som også omhandler en Prince. Sorgen og gleden den vandrer i hopes, og mens man jubler for nye prins Hubbe, så er sorgen i andre enden av følelsesskalaen like overveldende. Et stort ikon og et musikalsk geni er borte ved Prince sin bortgang. De aller fleste fokuserer på artisten og musikken, men det er også sørgelig mange fokuserer på mulighetene for en liten mørk flekk i historien hvis døden ikke var så naturlig som den kan ha vært. Jeg tilhører de første, og selv om ikke Prince var så stor part av mitt musikalske sortiment, så er det like vel en erkjennelse at en genial musiker, komponist, arrangør og sanger er gått over til dem vi ikke lenger kan se, og det vil ikke komme nye kreasjoner ut til oss. Ei heller vil de nærmeste ha sin kjære hos seg. Musikken vil vel sikkert leve videre til evig tid, og det er en stor arv til alle. Måtte han bare få hvile i fred når mediestormen har gitt seg.
Dette blir et berg og dalbaneinnlegg. Når man sakser nyheter utenom krig og vold, så blir utvalget en brokete forsamling. Jeg husker ikke om det var denne uken eller forrige uke at jeg så en liten snutt om at norske meteorologer og værkanaler gikk ut og kritiserte et tremåneders værvarsel som en amerikansk nettside hadde lagt ut. Jeg lurer på en ting: Vi er ikke et voldsomt stort land, og da er det heller ikke et stort antall meteorologer som vi ikke kjenner til. Det vil si at det er rimelig å anta at de samme som sitter og skoggerler av andre lands værstasjoner er de samme som i mars/april hvert eneste år smeller opp en nyhet om at slik blir sommerværet i år. Og beklager å måtte påpeke det, men fra mars til ut august så er det fem måneder. Det er sikkert en fordel å sitte i glasshus hvis man skal følge med på været, men sånn ellers kan det være en ulempe.
Jeg så også at vår herre har prøvd seg på å korrigere en glipp igjen, riktig nok med et mildere virkemiddel enn pest denne gangen. Ja, jeg snakker selvfølgelig om den store luftforurensingen i Bergen. Et tungt lokk senker seg på kalde vinterdager over byen mellom de syv fjell, og det diskuteres tiltak som ambulerende bilforbud etter partall og oddetall i slutten på skiltet- system, og flere bommer og høyere bomavgift. Er det egentlig rettferdig at man skal måtte betale avgift for å frivillig la seg omringe av Bergensere hele dagen? Beklager Bergen, men du har ikke akkurat fostret de mest lavmælte og beskjedne menneskene. Så bomavgift, blir ikke det litt som å sende Per Sandberg på besøk til en som alt har besøk av Siv Jensen.
Dette spriker i så mange retninger at jeg kan like gjerne komme med en Netflix-anbefaling på tampen. Etter å ha "binge-watched" the Fosters i to sesonger her og ti episoder av sesong tre sammen med Kelly fordi sesong tre ikke har kommet på norsk netflix ennå, og jeg ville at Kelly skulle bli like hekta som meg, så ble jeg lurt inn i en ny serie. Jeg beklager "binge-watched" uttrykket, men jeg vet ikke om en god norsk oversettelse. Det dreier seg selvfølgelig om å sette på en episode på for eksempel netflix, og så bare la det surre og gå og la neste episode bli etterfulgt av neste...serie-serie-seing, med andre ord. men det var den nye serien ja. Det var i løpet av et hyggelig treff med en gammel venn (ikke gammel som i gammel men som i vi har kjent hverandre lenge), at jeg ble anbefalt denne serien. Og jeg nappet egentlig mest på den fordi den var spilt inn på Islamorada, som er en av øyene som tilhører the Florida keys som ender opp på Key West, som kanskje er den mest kjente, takket være Hemingway. Bloodline er et slektsdrama, som tittelen tilsier. Jeg har nå sett hele sesong 1, som for så vidt hadde en avslutning av komplottet, men med en slutt som åpner for en sesong 2. Jeg skal ikke røpe for mye, men det er noe med serier som får meg til å holde pusten og med karakterer som du føler sympati med i det ene øyeblikket og ønsker dit peppern gror i det andre. Berg- og dalbane, fra episode en til tretten.
Nå har den blå himmelen og solen sett hardt på meg en god stund. hodet er tomt og jeg er klar for en tur i marka. Om jeg har landet etter uka? Ikke helt, men derfor marka.

Å bli veid og funnet for lett

Jeg startet dette livet med solide 4140 gram, som var rundt 600 gram over helsestasjonens gjennomsnittsvekt. Og med stor matlyst og fasong som en bowlingkjegle holdt jeg meg godt over idealkurven. Lite visste vel jeg at dette var en av de få gangene i livet jeg skulle bli veid og ikke funnet for lett. Litt ironisk er det vel også at den eneste gangen jeg ikke ble funnet for lett, var en av de gangene der det hadde vært en fordel.
Jeg skjønner at helsevesenets idealer og kurver er bygd opp på statistikk og forsking, og selv om jeg har sett at deres standardiserte skjemaer og kurver kan bidra til unødig mye bekymring og uro for eksempel hos nybakte foreldre, så kan jeg se at disse standardene har sin misjon også. De er i det minste satt med et ønske om menneskets beste.
Men hva med alle andre ganger vi som mennesker blir veid og funnet for lett? Det er ikke nødvendig vis forsking og vitenskap som ligger til grunn i alle sammenhenger. Nei, her kommer synsingen og prestisjekampen inn, sammen med misunnelsen, janteloven og småligheten. Det er ikke alltid forsking som ligger bak standardene for effektivitet og kunnskapsnivå, integritet og personlighet. Her er det meningene til de som setter standarden som råder. Og det er interessant å se hva som vurderes innenfor enkelte områder. Facebook kan også se ut til å bære preg av de opplevde standarder. Personlig så mener jeg at antall donerte kroner til veldedige formål eller ukritiske delinger av artikler og statusoppdateringer, fra usikrede kilder, som tilsynelatende skal vise hvor mye vi tenker på flyktninger og kreftpasienter, ikke sier så mye om karakter, sympati og empati. Det forteller mer om at handlingsevnen er begrenset til kopier og lim inn eller del, trygt plassert i sofakroken.
Ja da, der satte jeg en standard, min standard. Jeg har ikke sagt at jeg er feilfri, og jeg kaster kanskje den første sten selv om jeg ikke er lytefri. Jeg skriver jo det jeg tenker i denne bloggen, og mine ord kommer også tilbake til meg selv i gitte anledninger. Det tror jeg dessverre er uunngåelig.
Men: det jeg prøver å være bevisst på, og som sorterer under dagens overskrift, det er dette med å sette standard og vurdere andres yteevne og effektivitet. Jeg har aldri ment og aldri hatt tro på at lengden på arbeidsdagen alltid sier noe om produksjon og effektivitet. Jeg tror noen får gjennomført mye på en åttetimersdag, mens andre får utført mindre. Jeg tror at noens ti-timersdager har et stort prosentvis svinn i form av energisvikt og manglende konsentrasjon eller personlige gjøremål, mens andres ti-timersdager tilsvarer to normalarbeidsdager for andre. Jeg tror ikke at fulle møtekalender alltid er fasitsvaret til bedriftens produktivitet og resultatoppnåelser, mens i andre sammenhenger så er det nettopp det som er realiteten. Det jeg prøver å si er at individuell yteevne, produktivitet og effektivitet varierer, men det er ikke nødvendig vis slik at tid, tempo og møtevirksomhet gjenspeiler eller er symptomatisk for den enkeltes resultat. Det er forskjell på oss mennesker. Vi er utstyrt med forskjellig energinivå, helse, kapasitet, tankesett, moral og standardene blir påvirket av baggasjen vi har med oss helt fra starten av og etter hvert som baggasjen fylles opp når vi lever gjennom uker måneder og år. Og jeg tror at i våre situasjonsbetingede tilværelser så er det ikke alltid sammenheng mellom hvem som har behov for å hente seg en baggasjetralle når det blir for tungt, og hvem som faktisk henter eller får tak i en tralle. Jeg tror heller ikke det hjelper den som har for tung bagasje, å påpeke det faktum at de burde ha en tralle, hvis de ikke ser muligheten for å få tak i en i øyeblikket. Det er samme prinsippet som med en kul i panna. Den blir ikke borte og blir ikke bedre av at andre påpeker at den er der.
Det virker som det er så mye lettere å møte forståelse når det kommer til fysisk krevende oppgaver enn til tankearbeid og utarbeidelse av rapporter og dokumentasjon, eller utførelse av serviceyrker.
Ta vikingene. Hver mann hade sin åre og sin kraft. Og de så sikkert fordelen med et taktfast tempo og system for å få skuta til å flyte fremover. Men havstrømmene, den enkeltes muskelmasse, vind og uforutsette hendelser ville alltid spille inn på hvor raskt de kom til målet. Ta fjellklatreren. De ekstra sekundene det tar å sikre tauet og festene i fjellveggen er vel anvendt tid når håndgrepet glipper. De minuttene ekstra du tar for å pakke fallskjermen slik at den utløses riktig kan sikkert sinke hele laget opp i luften, men for deg så er det en stor fordel når du henger trygt under en perfekt utfoldet fallskjerm. Når det kommer til gjennomføring av vedtak på hjemmetjenester, legers pasientbehandling, kartlegginger og rapporteringer som er avgjørende for menneskers fremtid, det er noe annet. Da er det klokk inn, klokk ut, gjennomsnittstiden og i mange tilfeller kvantitet foran kvalitet.  Mange  mener noe om det, og lager en rapport og en handlingsplan. Beklager, men noen ganger blir det som skrift i sand. Jeg er så velsignet at jeg har en fastlege som ofte er forsinket. Takk og pris, for i mitt hode betyr det at hun tar de minuttene ekstra som det tar, fordi hver pasient betyr noe. Noen kan kanskje si at dette er mangelfull respekt for andres tid. Jeg er uenig, og står for det.
Hva vil jeg med dette da? Jeg vil bare si at det å bli veid og funnet for lett ikke nødvendig vis øker produktiviteten og yteevnen. Jeg tror at jevnt og trutt kontra skippertak og ad hoch kan gi samme resultat. Jeg tror at det er totalen og summen av alle som bidrar som kan gjøre forskjellen. Og jeg tror at viljen er til stede i de aller aller fleste, men synet på hva som er akseptabel bruk av tid er forskjellig. Roma ble ikke bygget på en dag, men jeg tror at jevnt og trutt, stein for stein spilte en like stor rolle som møtene i Roma-byggekomiteen.

Og så kokte det over på nytt

Inspirasjonen denne gangen er flere kommentarer i anledning en artikkel om Bruce Springsteen, som har avlyst en konsert i North Carolina. Artikkelen er muligens litt mangelfull, da det er opplyst at han har avlyst konserten fordi North Carolina har innført en lov, eller tatt i bruk en sovende paragraf? Jeg er litt ustø i språket i amerikansk rettssystem. Uansett, lovtillegget sier at transpersoner må gå på de toalettene som er for det kjønnet som de står oppført med i sine identifikasjonspapirer. Artikkelen nevner at det også er vanskelig for mennesker som identifiserer seg innenfor gruppen LGBT (Lesbian, gay, transgender and bisexual) å saksøke sin arbeidsgiver om de blir diskriminert på jobb på grunn av sin legning. Det har for så vidt ingen ting med den nye tillegget om toalettrestriksjoner å gjøre. Jeg tror nok den godeste Bruce har satt seg litt mer inn i sakene en det artikkelen sier. Det nå omtalte lovtillegget kommer i dragsuget  av at North Carolina vedtok et annet tillegg forrige uke, mens jeg var i USA, og jeg tror både Bruce og jeg fikk litt bakoversveis. Nå skal det sies at begge tilleggene for så vidt er kjent fra før, da de også eksisterer i flere andre delstater (og Mississippi har fulgt etter denne uken.) Men tilbake til bakoversveisen. Dette handler om så mye mer enn å gå på toalettet. Dette handler om at de nye tilleggene til loven sier at man med bakgrunn i sitt religiøse overvbevisning, med begrunnelse i at de identifiserer seg innenfor gruppen LGBT, kan nekte å ansette dem, kan gi de sparken, kan nekte de å kjøpe eller leie en leilighet/eiendom, og som nevnt over kan diskriminere dem på jobb relativt risikofritt. Og dette er bare noen hovedpunkter. Det er ikke så lenge siden det var en sak der et pizza-sted forsøkte seg på å nekte servering og takeout-levering til homofile fordi eierne av stedet var religiøse. Men tilbake til lovtilleggetlovtillegget som nå er tatt i bruk i flere stater: Som Ellen DeGeneres sa: dette handler ikke om like rettigheter, dette handler om menneskerettigheter.
Som tidligere skrevet, så viser artikkelen kun til dette med toalett-direksjonen for transpersoner samt det at homofile vanskelig kan saksøke sin arbeidsgiver om de blir diskriminert på jobb. Likevel: jeg er utrolig skuffet over at så mange av leserne kommer med kommentarer som at det er for dumt å avlyse en konsert på grunn av en slik fillesak, at hvis Bruce Springsteen avlyser bare for en sånn sak så bør han slutte som artist, hva med alle andre lover som er urettferdige mv. Jeg har ikke lest alle kommentarene, det ble litt for mye å ta inn. Men jeg sitter med Arnulf Øverlands: "man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv" langt fremme på tungespissen. Det mange av kommentarene viser er at mange synes det er en bagatell, og at det også ikke er grusomt nok fordi det bare rammer en liten gruppe. Kommentarene i retning av at "det kan da umulig spille noen rolle hvor dem går på do" eller "skal dem bare få gå på damedo fordi dem sier dem er jente" finner jeg helt forkastelig fordi de bare viser at empati og kunnskap er på et sørgelig lavt plan. Jeg kjenner at jeg er litt fordomsfull når jeg merker meg at jo verre kommentarene er, jo dårligere er grammatikken og jo enklere er ordvalgene, men nok om det.
Kanskje, hvis artikkelen hadde minnet om at dette er en av sørstatene, som har en sørgelig og grusom historie og tradisjon når det gjelder diskriminering, så hadde det vekket litt mer empati eller forståelse. For jeg regner Bruce Srpingsteen som så engasjert og oppvakt at dette handler om totalen. North Carolina er en delstat, som tidligere i historien har lynsjet mennesker med bakgrunn i hudfarge, som har dyrket slaveriet, diskriminering og klasseskiller helt frem til det ble forbudt ved lov. Det at de nå innfører flere lovtillegg som igjen gjør det mulig å undertrykke grupper av mennesker, er nok sansynlig vis ikke tilfeldig. Dette er en historie som gjentar seg, og Bruce og jeg og heldigvis mange andre liker det ikke. Og for min del så blir altså fortvilelsen forsterket av at så mange mennesker her i mitt eget land kaller det lavpannet å protestere mot innføring av en slik lov.
Nå er det jo sånn at jeg ser dette i sammenheng med andre politiske vedtak som også gjelder samme gruppe, en gruppe jeg selv er en del av,og av den grunn selvfølgelig blir mer opprørt enn gjennomsnittet. Jeg ser dette som et klart motsvar til at høyesterett har talt, og at det nå ikke er lov å ikke anerkjenne ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. Vi kan ikke nekte de å gifte seg, men vi kan ta ifra de andre rettigheter...det er jo på et veldig enkelt og nesten barnslig nivå, men skummelt like vel. Også fordi vi er en statistisk sett liten gruppe, og av den grunn ikke er den mest populære gruppen å kjempe for. Men Hilary Clinton er på banen, også i denne saken. Si hva du vil, den dama liker jeg.
Nå gikk luften litt ut av meg. Det tar på å starte dagen med en mengde kommentarer som rammer personlige og ømme punkter. Det er sårende å se at så mange mennesker gir blaffen i at man skal kunne straffes for sine følelser og hvem man er født som. Det er sårende å se at diskriminering regnes som en bagatell og at mennesker bekymrer seg for om de har kjøpt sin egen konsertbillett forgjeves  fordi hvis han kan avlyse på grunn av dette så kan hun avlyse på grunn av Miljøpartiet de grønnes politikk. (Ja for det er helt klart likhet mellom bilfritt Oslo sentrum og at homofile i NC kan få sparken eller nektes et sted å bo).
Etter å ha skrevet helt til hit, så gik jeg meg en tur. Og da jeg kom inn igjen, var det postet en ny artikkel på NRK som omtalte flertallet vil at det skal åpnes for at homofile skal få gifte seg i kirken. Antakelsene mine ble ikke ubesvart da jeg åpnet kommentarfeltet. Vi har da tinghuset til sånt, var en gjenganger. Hvorfor skal de få gjøre noe som Gud er i mot, var en annen. Heldig vis var det mange positive kommentarer også, og tusen takk for det. Men igjen: Er de bedre mennesker enn meg disse som vifter med troen og Bibelen for å fremme egne hatske meninger?
Hadde det ikke vært for trykkefriheten så kunne ikke jeg skrevet dette innlegget, så jeg er takknemlig for å bo i et land der vi kan si hva vi mener. Men hadde det ikke vært for trykkefriheten så hadde jeg ikke trengt å skrive dette . Det meste er på godt og vondt. Men den nye loven i NC, den har ikke noe godt i seg. Og de som bruker religion og tro som feighetens skjold for sine egne diskriminerende meninger, de har ingen grunn til å heve seg over andre. Hva med "vær mot andre som du vil de skal være mot deg?" Den gjelder kanskje ikke den da.

Tid for å huske at "på gjensyn"er ikke en endelig avskjed

Jeg har tidligere sagt at jeg liker rammer, gjentakelser og forutsigbarhet. Men noen ganger kommer mine egne ord tilbake og treffer meg midt i magen. For det er slettes ikke alle forutsigbare repetisjoner som er like likandes. Sånn som nå, når jeg sitter ute på balkongen til Kelly og skriver ned tankene mine om at jeg skal dra hjem i kveld. Før dere rekker å tenke at jeg ved å skrive kaster bort tid jeg kunne hatt med Kelly: hun er på jobb, så jeg noe tid å bruke opp før hun kommer hjem. Og, det er overskyet, så stranden er heller ikke et alternativ. Ja, noen ganger er ikke været og tiden på min side, og det passer alltid dårlig når de ikke er det.
Men det var det å dra hjem da. Jeg vet jo at jeg må det. Det skjer jo hver gang jeg er her, lik som at Kelly må dra hjem igjen hver gang hun har vært i Norge. Og det er tårer, og det er tungt, og det er alltid like vanskelig å trøste seg med at vi skal sees igjen om en stund. Fordi om en stund er en liten evighet før nedtellingen starter. Og det som igjen da er gjentakende, er søken etter det som kan sette ting i perspektiv. For de kunne jo alltid vært verre, selv om enkelte deler av det å leve sånn ikke føles slik bestandig. Det som er litt ekstra trist, er at det er alltid en annens sorg som er det som setter ting i perspektiv for meg og oss, også denne gangen. Nok en gang er det døden som setter det hele i perspektiv.
Den 30 mars åpnet jeg Facebook, og med mitt klikk på følger på NRK, så har jeg sørget for at jeg er oppdatert på Norge mens jeg er på tur. Denne dagen blir jeg derfor raskt klar over at tidligere dagbladredaktør og direktør for norsk Kulturråd er død. Jeg kjente henne ikke annet enn fra media, men jeg har samarbeidet med hennes som er omtalt som hennes kjære Mette, i flere år. Artikkelen jeg leser treffer meg midt i hjertet så det smeller. Ordene som blir sitert, er rørende vakre men smertefulle for de det gjelder. Det står mellom annet at hun sa at det ikke var tomt på varelageret. At hun hadde mer kjærlighet å gi, at hun hadde mer å gi på jobb, og et par bøker å skrive. Og det står at hun sovnet inn med armene til sin kjære Mette rundt seg. Jeg sender en stor klem og all den energi jeg kan til henne som har holdt rundt sin kjære for siste gang. Jeg tror ikke at de som man elsker blir helt borte. Jeg tror at energien henger igjen og gir styrke til å leve videre. Men det er en realitet at de blir fysisk borte, og det er en realitet at de etterlater seg et tomrom, og jeg håper at gode varme mennesker rundt henne gir rom for hele den berg-og dalbanen som nå kommer.
Igjen er det dette med tiden som renner ut. Der sat hun og visste at tiden var i ferd med å renne ut. Vi andre utsetter ting i uker og måneder fordi vi ikke vet bedre. Jeg har skrevet og sagt noe om det mange ganger. Men hva gjør jeg egentlig med denne kunnskapen? Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er å vite at tiden renner ut, eller hvordan man best kan nytte den tiden man har. Jeg vet noe om hvordan det er å se at tiden svinner hen for en man er glad i, og jeg vet litt om hvordan det er å skulle reetablere en hel tilværelse fra bunnen av. Jeg vet litt om det å bygge opp ny hverdag minutt for minutt, og hvor mye som må etableres og tenkes på nytt når den du har delt livet med, er borte. Jeg vet også hvordan jeg opplevde å se og høre det siste åndedrag bli tatt. Samtidig vet jeg veldig lite. Jeg vet bare hva jeg har sett og følt, for alle opplever døden forskjellig.
Det jeg vet, er at selv om jeg drar hjem i dag, og vi begge skal kjenne på tomheten som er der der den andre skulle vært, så er det ikke for alltid. Selv om vi strekker ut hånden i løpet av natten og kjenner den tomme plassen ved siden av oss, så kommer det nye dager der hånden igjen møter varm hud. Selv om jeg i morgen sitter med en stor savnfølelse, og gråter stille tårer, så vet jeg at jeg fremdeles har den fine kjæresten min. Hun er bare på andre siden av Atlanterhavet. Selv om det ikke er det samme som en klem, så blir mitt "god natt" i telefonen besvart med en ekte og kjent stemme.
Nå kommer mine tidligere ord løpende og banker på døren igjen, og spør om jeg har glemt dette jeg skrev om at vi gjerne kan legge planer, men at vi aldri kan vite hva som skjer rundt neste sving. Jeg blir konfrontert med mine egne ord som "da ses vi snart", eller "vi snakkes da" til flere som jeg aldri så igjen. Jeg blir konfrontert med uttrykket "hvis du vil få Gud til å le, fortell ham hva du skal gjøre i morgen." For ingen vet hva morgendagen bringer, og ingen vet hvem som våkner til en ny dag og hvem som ikke gjør det. Og livet er uforutsigbart. Det er bare det at jeg kan ta mitt valg på om jeg vil leve i frykt for at ting kan skje eller leve i håp om at ting skal skje. Og akkurat her, akkurat nå så velger jeg å legge planer for vårt neste møte i håp om at alt det gode og vakre som ligger foran meg og oss, vil åpenbare seg når det er tid for det.