Ambivalens

Når du er fra en liten bygd, som til tross for definisjonen u-dal på fagspråket kjentes trang over skuldrene, er det ikke til å unngå at det ligg ubearbeidede følelser og hendelser på lur. 

I alle fall er det sånn for meg. 

Tanker om gamle synder, ubesvarte følelser, uforklarte brudd og følelse av utilstrekkelighet. Savn og sårhet. Alt dette kommer rullende som en snøball i nedoverbakke. Det vokser seg stort fordi jeg er her det skjedde. Det er ikke så stort når jeg ikke er her. Kanskje er det litt ekstra denne turen, fordi det ikke er så lenge siden jeg makulerte gamle dagbøker, i en flyttesjau.

Jeg kan ikke skrive alle historiene. Fordi jeg ikke er alene i flere av de, og fordi de ikke påvirker livet mitt lengre. Men de gjorde det. Noen gjorde det. Og siste rest av de slår meg i hodet når jeg er her.

Kanskje er det rart å tenke på noen av dem, særlig enkeltmenneskene, nå som jeg er lykkelig sammen med min bedre halvdel. Ja det er ikke tvil om hvem som er den bedre halvdelen av oss. Men jeg kan godt være den akkurat passe halvdelen jeg. Nok om det.

I tillegg til alle minnene og historiene, eller kanskje et produkt av de, er savnet. Elller sorgen. Eller mismotet. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Dette blir det dikt av. Eller er det prosa? Jeg kan ikke være så bundet av rim, rytme og verseføtter at det blir viktigere enn det jeg vil si..jeg prøver meg.

Savn.

Tenk at et så kort og unnselig ord,

kan sette så dype spor.

Savn etter svunnen tid, etter ubekymret barndomsliv.

Jeg husker og lengter etter tanker så fri,

trygge fang og julens magi.

Årene som gikk, hva var de for,hva ble de til ?

Og hva med meg, hva ble jeg?

Ungdommens dumheter,

ung voksens dårskap.

Prøve, feile, lære eller ei,

hva vet jeg? Nå?  Mye mer. 

Den voksne meg, av ungdomsfesten ler.

Savn, eller sorg,

etter hun som ikke ville mer. 

Som dyttet meg fra seg,

kastet meg vekk, ut av sitt liv.

Var jeg kun et tidsfordriv?

Jeg tror det ikke, men er aldri sikker,

og sårene har på ett vis grodd.

Men noen ganger kan arr klø,

eller kanskje blø usynlig blod,

for meg som fremdeles kan spørre, men ikke vite.

Savn etter de jeg ikke møter,

fordi tiden er for knapp.

Som er der i tankene,

og som jeg skulle sett smilet til.

Eller hørt stemmen, 

for å vite om de har det bra.

Som jeg kunne delt noe av dette med.

En annen gang, neste gang kanskje.

Vi sier det, så får vi se.

Savn etter de døde,

som la mange dager øde,

fylt med sorg og fargeløse timer.

De er her, i minnene, og jeg gledes over dem,

Men minner gir aldri klem.

Store bjørneklemmer,

holde rundt og vite,

at alt, stort eller lite,

kan bli bedre.

Savn etter mor som sto igjen ved bilen da jeg dro. 

Vi prates jo. Ofte, i telefonen. Men rart likevel å dra.

Savn etter hun jeg aldri har delt julen med,

men som likevel hører til.

Som aldri har bodd hos meg,

men som jeg likevel savner når jeg kommer hjem.

Savn fordi hun ville forstå,

fordi alle har baggasje, stor og liten.

Og all baggasje kan ikke sjekkes inn. Eller sjekkes ut.

Den kan kanskje pakkes om?

Er det ikke rart?  Denne baggasjen er vanskelig å miste selv om jeg prøver.

Og denne baggasjen må jeg aldri vente på.

Kommer deisende.

Men den har blitt mindre.

Og sammen med henne kan jeg pakke den ut,

vaske det verste, kaste noe,

eller legge det i en skuff der vi kan se det,

og si at der ligger det, og det gjør ingen ting lengre.

Englesang på første juledag

Tygg litt på dette sitatet: "Tiden tangerer evigheten i de øyeblikk engler bestiger jorda og rører ved menneskers liv". Er det ikke fint?

Sitatet er skrevet av Ragnhild Bakke Waale, og jeg fant det i en bordkalender hjemme hos mor. Sitatet var for denne dagen, og det skal ikke mer til for å sette tankene i sving første juledag.

Jeg har skrevet om engler i et innlegg tidligere, og det er jo samme hodet som tenker nå også, så det kan hende det slenger innom en tanke som er tenkt før. Det er nå så rart med dette hodet. Lagringskapasiteten er begrenset, men det er i mitt tilfelle ingen tilsynelatende systematikk i hva som fester seg, og hva som bare passerer eller alternativt tar en sving eller to for å skape litt krøll og så forsvinner ut igjen. 

Men det var englene ja. Jeg er jo ikke opptatt av glansbildeenglene, bevingede eller ubevingede keruber. Det er alltid hverdagsenglene og de usynlige som vi bare føler tilstedeværelsen av, som jeg tenker på når jeg tenker engler. Hverdagsengler kan selvfølgelig være de helt opplagte, for eksempel mange av de som arbeider i omsorgstjenester, helsetjenester eller frivillige som bidrar til gode øyeblikk for enkeltmennesker som de ikke nødvendigvis kjenner. Her er det mye godhet og nestekjærlighet, helt klart. Men det er ikke de jeg vil skrive om i dag, selv om de helt klart fortjener gode ord hver eneste dag.

Jeg kunne skrevet om navngitte mennesker, sånn som Liv, som er leder av demensforeningen her i hjembygda mi, som sørger for gode foredragsholdere og kunnskapsspredning om et viktig tema men som også sørger for gode tiltak for beboerne på sjukehjemmet. Det lille ekstra som sprer litt glede og varme i tillegg til det de ansatte gjør. Eller jeg kunnet skrevet om Marit, som er nominert til årets trønder etter at hun startet opp " gjengen i ryggen", som samler inn midler og hjelper flyktningebarn på Lesbos. Men jeg skal ikke skrive om dem heller.

Hva skal jeg skrive om da?

Jeg vil skrive litt om englene rundt meg. De som det bor en engel i, som ikke vet det selv. De som gir meg et løft i hverdagen, både når jeg trenger det som mest, men også på en helt vanlig dag. Som i sitatet...som rører ved menneskers liv. Og da i dette tilfelle mitt.

Hva er løft da?

Et løft kan være et smil. Et ekte smil som jeg kan se, eller også høre. Jeg kan få et lite løft av å høre at noen smiler når de tar telefonen og hører det er meg. Ekstra hyggelig er det hvis de svarer med å si navnet mitt. For når jeg da hører de smiler da vet jeg at de smiler fordi det er meg.

Smil som jeg ser er selvfølgelig lettere å få med seg. Jeg har flere rundt meg som smiler, ofte, og det er alltid like hyggelig. Men det er alltid sånn at noens smil varmer mer enn andres. Det handler om relasjoner. 

Relasjoner er en rar ting. Noen relasjoner kan man bygge opp over tid. Noen trenger man lang tid på. De fleste kan jeg kanskje si. Men så er det noen relasjoner som starter ut raskt, som føles trygge og nære nesten med en gang. Og der kommer englene inn igjen. For det kjennes sånn for meg, i møte med de få men vakre menneskene som oppleves som kjente nesten med en gang. Det oppleves som de stiger ned, eller inn eller opp fra det ukjente og rett inn i hjertet mitt. Vel, de kommer kanskje ikke rett inn i hjertet første dagen. Kanskje de kommer mer rett inn i mitt personlige rom, og det kjennes greit ut og ikke som en invasjon. Og så går de derfra og inn i hjertet.

Jeg blir aldri fortrolig med at det kan skje, men jeg anerkjenner at det skjer. Dette er mine engler. De ser ikke veggen rundt det personlige rommet, eller sikkerhetskontrollen rundt hjertet. De ser det ikke, men de trenger seg ikke på. De har de rette nøklene, og de kommer smilende gjennom barrierene.

Englene mine er både unge og gamle, og de har alle forskjellige roller i forhold til meg. Men fellesnevneren er altså gode smil og varme klemmer. Og de har uten unntak gode øyne som gir meg ro i sjelen når jeg møter blikkene deres.

Men jeg har også, som jeg skrev lengre opp, noen usynlige engler som er med meg. Jeg har noen som jeg kjenner er rundt meg. Ikke fysisk. De tar ikke på meg, eller stryker meg over håret. Det er ikke sånn. Det handler mer om at jeg får en intens følelse av at det er noen her. Jeg har faste steder der jeg alltid tenker på de samme menneskene. Jeg kan til og med kjenne lukten av parfymen deres eller andre lukter jeg forbinder med dem. Eller jeg kan "høre" en sang som jeg forbinder med dem. Det rare er at dette er ikke alltid døde mennesker. Men noen av dem har jeg ikke sett på veldig lenge, eller de er nære selv på avstand. 

Noen er også dessverre døde. Da er det egentlig mer logisk for meg. Fordi jeg ikke er så redd for alt mellom himmel og jord som jeg ikke ser. Det kjennes litt trygt de gangene jeg tror at det er et pust fra det hinsidige jeg aner. For noen må jo være min englevakt også.

Nå føler jeg at jeg har rotet meg litt utpå og ikke får hentet meg inn igjen. Så da tar jeg en sveip innom kirkegården som avrunding. I går var jeg og tente lys på kirkegården. I tillegg har jeg flere som jeg går forbi og "hilser på". Det sluddet og blåste, og sørpa lå tjukk og blaut, og jeg tenkte at på en slik dag måtte det passe med en sang. Og når jeg sto der og sang Adeste fideles hos den ene, og I'll  be home with bells on hos den andre, i de øyeblikkene så kan jeg ikke huske at jeg kjente verken sludd eller vind. Jeg sier ikke at det ble oppholdsvær. Jeg sier at i de øyeblikkene var jeg så til stede med de jeg sang for , at sludd ble underordnet. Slik ble de mine engler i nuet.

Og med dette underlige resonnementet til slutt, lar jeg engleinnlegget gli ut i eteren

Gammeldags Twitter - eller samtale i tretoppen

- Der er hun igjen.
- Hvem da?
- Hun der med den sorte klikkedingsen som hun sikter på oss med. Hun som alltid bommer.
- Det heter kamera, din gjøk. Det er ikke ment for å treffe oss.
- Jeg er vel ingen gjøk, din fjærball. Jeg er en fink.
- Ja ja. Men hva er det med hun med kameraet da?
- Jeg lurer på hvorfor hun er her, hver dag. Og hvorfor hun går så rart.
- Det er fordi hun tror hun beveger seg stille, og kan lure oss.
- Men hva er det med kamera da. Hva skal hun med det?
- Hun synes vi er så pene, og så vil hun ha bilde av oss.
- Jøss, hvorfor sa du ikke det med en gang da. Se på meg. Er jeg pen nå..uuups, holdt nesten på ramle gitt.
-Tulling. Oi, der er hun i førsteetasjen. Hun som jager ender med kost.
- Ja, det er bra den kosten ikke er så lang at den rekker opp til oss.
- Ser du. Det er kanskje ikke så ille med hun med kamera da eller?
- Jeg synes hun ser litt lei seg ut jeg.
- Ja, hun gjør det. Tror du hun hørte oss? Sa vi noe galt?
- Nei. Jeg hørte i går at de pratet om at hun skal dra til Norge i morgen.
- Hva!? Jeg skjønner meg ikke på mennesker.
- Er det noe galt med Norge?
- Ikke en dritt. Bortsett fra at det er 30 grader kaldere, og da snakker vi celsius altså.
- 30 grader kaldere!? Har ikke disse menneskene lært noe av oss fugler. De har vel fugler som flyr til varmere strøk på vinteren fra Norge også?
- Ja, men det skulle man ikke tro hvis vi ser på hun der.
- Sa jeg det var snø og is der også?
- LOL, som folka sier. Tenker hun angrer når hun kommer frem. Da tenker jeg hun tenker på oss og tiden i bikini ja.
- Ikke rart hun er lei seg.
- Men hun andre da. Hun som hun med kamera besøker?
- Hun skal bli. Er nok litt lei seg hun også.
- Fordi hun ikke skal til kulden og snøen?!
- Fordi hun andre skal dra, vel. Tulling.
- Å ja. Ja, det er nok trist. Vi er heldige vi da, som skal sitte her på greina vår og twitre.
- Jupp. Å se der er en skilpadde. Akkurat når hun gikk igjen med kamera.
- Hun kommer nok igjen.
- Ja, hun gjør det. Hun må nok jobbe litt og sånn, og så kommer hun igjen.
- Da blir de like glade som oss da?
- Ja, de har det nok aller best når de sitter på samme greina, som oss.

Alternativ adventskalender

I årenes løp har adventskalenderen blitt revolusjonert. Det er vel slutt på de kalendrene jeg hadde, med små plastfigurer inni. Sjokoladekalendrene lever fremdeles, men det har blitt mange av dem, i mange prisklasser. En av de dyreste er vel den fra Pascal. Jeg ser også det er bodyshop-kalendre, legokalender, jeg har hørt om te-kalender og ser at flere har vin-eller øl-kalender. Det erogså koselig å se at flere fremdeles holder på de litt mer gammeldagse og hjemmelagede pakke-kalendrene. Jeg liker at noe holder seg på samme vis.
Jeg så ideen et eller annet sted, om at man kunne ha adventskalender med gode gjerninger bak hver luke. Enkle ting som "bære handleposene for noen opp trappen" eller "måke snø for en eldre nabo". Jeg har jo skrevet flere innlegg oppgjennom tidene som handler om hvor lite som skal til, og denne kalenderen er helt i tråd med det. Erfaringsvis så kunne alminnelig høflighets som "holde opp døren for en annen" og " flytte vesken/sekken din slik at setet ved siden av deg på bussen blir ledig" stå i noens kalender også. Det handler om Fokus. Om å flytte fokus fra alt man må gjøre for seg selv, og til det bitte lille som tar liten tid men som betyr så mye for andre. Jeg synes det er et godt alternativ til adventskalender. Kanskje særlig da, når mange har hodet fullt av alt de må gjøre før jul. For det blir jo som kjent ikke jul uten...alt for mye. Jeg orker ikke gå inn på å minne om " the reason for the season" i år også. Jeg bare stadfester at jul blir det uansett, fordi den er datofestet og til minne om noen. Og, hvis du er en av dem som har hundre ting å gjøre: skriv ned 24 av dem og gjør en av tingene hver dag. La det bli dagens utfordring eller overraskelse, eller nesten en lek.
Et annet alternativ til adventskalender er litt i tråd med lykkekrukken. Skriv ned en ting hver dag som du er takknemlig for, ble glad for eller satte stor pris på. Det kan man trenge hele året, men desember er en av de mørkeste månedene i året, så kanskje man må bringe lyset inn på andre måter. Å skulle finne en positiv hendelse eller ting hver dag, kan bidra til et lite lys i mørket.
Det er så mye Facebook-oppfordringer og utfordringer om å legge ut statusoppdateringer om psykiske lidelser eller kreft, eller enklere som å legge ut et sort-hvitt bilde i sju dager uten kommentarer og folk. Forresten artig å se hvor vanskelig det er for noen å bare legge ut de bildene uten å kommentere.
Hva om vi skulle legge ut en statusoppdatering hver søndag i desember som viste at vi tok oss tid til å sette seg ned og tenne adventslys, mens vi tenkte på noe helt annet en lammerull, pinnekjøtt eller hvor lysene til juletreet var.  Eller om vi ble oppfordret til å sette oss ned hver dag og bare være i nuet, uten å poste det hverken her eller der. Ta oss tid til å kjenne etter hvor godt vi har det. For la oss innrømme det, de aller fleste av oss har det utrolig bra. Og hvis du nå sitter å tenker på noen du kjenner som ikke har det bra: kanskje din kalender skal være å ringe eller besøke denne personen innimellom da.
Jeg starter min adventstid i solen. Her på verandaen, som vanlig med morgenkaffen min og dagens underholdning;en hakkespett, er det lett å ta både fem og ti minutter til å kjenne på hvor godt jeg har det. Solen er vitaminer, men solen er også smertestillende for oss med stive og støle ledd og kropper. Jeg skal jo hjem igjen, og det pleier å være en brå overgang. Men denne gangen skal jeg prøve å fortsette mitt valg av adventskalender: å kjenne på hvor godt jeg har det, og skrive ned en god opplevelse eller noe jeg er takknemlig for, hver dag. Jeg skal også tenne lys på søndagene, og for oss som tilhører den lille gruppen som anerkjenner julen som en kristen høytid, så kan det nok hende det leses et vers eller synges en sang også. Du skal ikke se bort ifra at jeg gir bort setet mitt på bussen eller hjelper noen med et løft også, i løpet av desember. Men det er en del av de totale 365 dagenes oppgaver.
Ha en velsignet adventstid, og enten du har sånn eller slik eller ingen kalender: husk å trekk pusten en gang i blandt. Kjenn kald luft fylle lungene eller varm sol treffe huden. Spis, be, elsk, som Elizabeth Gilbert ville oppsummert det.