Da verden var et hus med fire vegger

Ideen til overskriften er fra Alf Prøysens "Romjulsdrøm". Jeg beklager at jeg har endret den til bokmål, men det er litt mer internasjonalt for de av mine som bruker Google oversetter.
Jeg har nettopp kommet tilbake etter en uke hos mor. En stille og rolig julefeiring, enda roligere enn vanlig da været var begredelig og lite inviterende for utendørsaktiviteter.
I år jobbet jeg halv dag den 21., og så dro jeg rett til flyplassen og var hjemme hos mor kl 22. Det er alltid noe eget med å gå ut av bussen, finne kofferten og så se etter mor og bilen. Det er koselig å sees igjen, og det er godt å komme inn i varm stue. Kanskje drikke en kopp te og prate litt før vi må gi etter for lange gjesp og finne dyna. Selv om det ikke er sengen i barndomshjemmet, så er det likevel hjemme på et vis. For det er hjemme hos mor.
Vi merker nok begge to at vi har blitt eldre, og at vi begge bor alene. Det blir litt intens i starten, før vi finner roen i dagene. Når du er vant til å bo alene, så kommer det litt brått på når du plutselig skal være sosial fra du setter beinet ut av senga og til du legger deg. Slik er det for oss begge. Men vi fant formen ganske raskt i år også.
Eldre ja. Det merkes på at julen tar litt mindre plass nå enn før. Ikke for det, i år så jeg både snekker Andersen og julenissen, tre nøtter til Askepott og Timmy gresshoppe sin julekavalkade på julaften. Men ut over det, så er det litt mindre julepreg over julen vår. Litt mindre julepynt. Juletre har vi ikke hatt siden far døde. Ikke fordi vi ikke hadde klart det selv, men fordi det var liksom fars prosjekt. Vi har bytter ut noe av julematen også. Til like gode men litt mer lettfordøyelige varianter. Men lutefisken på julaften, den tøyser vi ikke med. Og Juleverset og lesingen fra den gamle salmeboken. Tradisjoner som alltid har vært med, fra før min tid. Tante Jorunn, som var sammen med oss på julaften, er også vant til de siste to tradisjonene, for høytidsbønnen fra salmeboka og Juleverset er tradisjon fra hjemmet til tante og mor.
Når jeg tenker på julen sett under ett i etterkant, så er det noe med at det viktige med jul har forandret seg litt. Det er det å være sammen som er jul nå. Fri sammen. Tid til å sitte å løse kryssord, eller julenøtter på NRK. Jeg så på julenøtter i kveld. Det var ikke det at jeg ikke klarte de på egen hånd. Men det er ikke det samme. For det er julenøtter med mor som er stas. Alene er det bare 15 minutter med intetsigende tullball. Jeg ringte til mor etterpå, og så fant vi de siste ordene sammen.
Julen i år ble en innejul, og det ble mange kaffekopper og sene frokoster. Det ble brudd i hverdagsrutine for oss begge, og jeg tror det var godt for begge. Å kunne prate og få svar, uten at det er via en telefon eller en skjerm. Vi spilte scrabble. Finfin hjernetrim, og begge er like gode tapere og vinnere. Det er spillet som er gøy. Hvor mye poeng kan ett ord gi. Kan man nå i en tredobbelt ordpoengrute?
Jeg sitter her i takknemlighet over julen. I år fikk jeg med meg julebildet som mor broderte tidlig på søttitallet. Selve symbolet på barndomsjulen, og på julen forøvrig da det er et bilde av den hellige familie. Jeg har hengt det opp på veggen min selv om julen er på hell. Jeg vil se på det og minnes litt. Barndommens jul. Den samme tryggheten, og roen, men samtidig var det selvfølgelig den barnlige spenningen og gleden.
Noen ganger er det fryktelig godt og veldig enkelt når verden er et hus med fire vegger. Det er godt å slippe maset fra resten av verden. Det er godt når det mest utfordrende i en dag er scrabble og julenøtter. Vi har til og med hoppet over dagsrevyen en og annen dagen, for å ha en bekymringsløs dag der alt er blåtimen og innekos.
Jeg er tilbake i hjemmet mitt. Det er godt og trygt det og. Men litt stille. Stillhet jeg kan bruke til å mimre litt i takknemlighet. Takknemlighet over å kunne få noen dager fri til å være sammen med mor. For det er julen det nå. Å være sammen, og huske det som var før, med glede, og å skape nye gode stunder. Nyttårsaften skal jeg få være sammen med de herlige tre i Vestby. Bryggerhusgjengen som ikke lengre er i bryggerhuset, og Deepika er nyere enn gode gamle Chika. Men det er samme mor, og det er samme sønn, og det er samme tanten som er tanten både til hunden og gutten. Og det er samme kosen, humoren og varmen.
Takknemlig takknemlig. For alt jeg har i livet, og for at nok et år snart er på hell og et nytt år snart begynner. Et år som sikkert vil by på opp og ned, på frem og tilbake. Men klar blir vi aldri for alt,  før vi står i det. Det er livet det. Men i år skal jeg være flink til å la verden være et hus med fire vegger innimellom. Fordi jeg trenger det.

Tankerstreif før julaften

Dette innlegget startet i går, på bitte lille julaften, og ble ferdig på morgenen lille julaften. Det er sånn når man tar seg tid til å stoppe opp og tenke.
En snøeling la seg som en tåke over bygda, i blåtimen på bittelille julaften. Skymingen kommer tidlig på en gråværsdag, men det gjør ingen ting for meg som er ferdig med innkjøpene og sitter i pysjbukser i sofaen. En klokke tikker i bakgrunnen, og forteller at tiden går. Men tid er bare noe som er akkurat nå, når ingen ting haster. Det er bare neste tekopp, neste måltid, neste kryssord eller litt lesing i en bok som skal skje i timene fremover.
Det går en reklame på tv som sier at du bør gi dine kjære tid i gave i år. Det passer fint inn i mine egne tanker på denne tiden av året, og også resten av året. Det hjelper ikke med gods og gull, hvis man ikke har tid til å nyte fruktene av det man har bygd gjennom tiden. Tid blir bare mer og mer viktig det. Tid sammen, tid alene, arbeidstid, fritid. Og sånn som i går; sofa-og kryssordtid, sammen med mor. Mor hadde en kombinert kryssord og slumretid mens jeg skrev. Slik som hennes mor før henne, bortsett fra at bestemor kombinerte TV, hekling og slumring. Jeg var mest imponert over hekle og slumre-kombinasjonen, kanskje fordi jeg aldri har lært meg å hekle, ikke i våken tilstand engang. Men bestemor sntes ikke det var så imponerende. For det hendte hun måtte rekke opp igjen.
I dag er det fjerde søndag i advent, og de aller fleste venter kanskje til i ettermiddag med å tenne de fire lysene. Her har vi adventslys ved frokosten i dag. Det er koselig det også, for det tar jo gjerne litt tid før dagslyset kommer på denne tiden av året. Julemusikken strømmer ut fra radioen som et behagelig bakteppe for små samtaler ved frokosten. Mor sysler med små småting, sjekker lutefisken som ligger i vann for morgendagen.
Nå slukker moder alle lys, for dagslyset har overtatt for morgenskymingen. De få timene til blåtimen skal vi bruke til nesten ingenting. Det er en del av det å ha julefri for meg, og julebesøk for mor, det at vi prøver å ha så lite program som mulig. Færrest mulig tidspunkter som må rekkes. Mor er jo pensjonist, men har et aktivt liv med noen skal og må hun også, så vi har begge godt av en stans i tiden.
I dag er dagen for besøk ved de kalde steinene. Jeg skal tenne lys hos far og jeg har mange andre jeg skal stoppe hos. En stille stund på en vinterkledd kirkegård er også tid, en liten del av evigheten og et minne om at tid også tar slutt. Klokken har blitt halv tolv, og med tanke på at dagslyset er tilmålt skal jeg snart ut i vinterlandskapet som kom dryssende ned i går. Jeg tenker det er godt å gjøre det jeg skal før de søndagsåpne butikkene skal åpne. For selv om vi har tid, er det mange som skal bruke denne tiden til de siste innkjøpene. Jeg har ikke tenkt å være julepoliti og kritisere overinnkjøp, overforbruk og søndagsåpning. Jeg skal nøye meg med å si at jeg er glad for å sitte inne i en lun stue når blåtimen senker seg. Jeg er glad for å kjenne at tiden går sakte og tenne adventslysene for andre gang, mens verden utenfor løper for å få tak i de siste detaljene som skal gjøre julaften perfekt.
Natum videte Regem Angelorum, synger de i Adeste Fideles, som er en av mine julefavoritter. Englenes konge. Det er tittel det. Og med denne englenes konge og julens under i bakgrunnen ønsker jeg god tid og god jul til alle.

Desembertanker

Dette blogginnlegget kommer sansynlig vis til å ha innslag fra tidligere års juleinnlegg. Det handler om at alt det gamle er uforandret, og at mange tanker kommer igjen år etter år. Men det vil alltid være noe nytt også. For det er alltid ett å mellom hver jul.
Det er tredje søndag i advent, men jeg brenner fire lys. Ikke som en barnslig protest, og ikke fordi jeg har det travelt, men det bare ble sånn da jeg kom på at neste søndag er jeg hjemme hos mor og brenner fire lys.
Jeg er ikke så veldig til husmor rundt juletider, kanskje mest fordi jeg reiser bort i større deler av julen. Men i dag har jeg støvtørket litt og vasket og grønnsåpebehandlet kjøkkenbenken, og da lukter det jo litt jul her like vel. Tørketrommelen surrer rundt med sengetøy, så da er det meste klart til å dra ifra. Jeg skal jo jobbe i nesten fem dager først, men på fredag suser jeg ut til Gardermoen rett fra jobb, og ti timer etterpå er jeg fremme hos mor. Jeg gleder meg hjem til mor, selv om hjemmet ikke er der jeg vokste opp. Jeg gleder meg til å se på alle englene hun har, for englene minner meg om alle de som har slutte seg til himlenes hærskare. Jeg gleder meg til å ha fri, til å ha tid, til mimring og til alle kaffekoppene.
Mange er veldig opptatt av tradisjoner rundt jul. Selv er jeg glad for at vi har endret litt på tradisjonene opp gjennom årene, og at det har vært gjort uten de større sentimentaliteter. For, selv om julen er koselig og fin, så er det alltid litt annerledes år for år. Og etter hvert som vi blir eldre så er det første julen uten, som gir tanker om siste julen med, noen av våre kjære. Og så blir det andre julen uten, og slik drar det på seg opp gjennom årene. I år er det nok et besøk jeg ikke kan ta når jeg kommer til hjembygda. Trist er det, men slik er livet. Og livet, det går videre, fordi det skal det.
Men litt tilbake til tradisjonene. Mange jeg kjenner har en repeterende timeplan helt fra lille julaften til sjette juledag. Personlig tror jeg det kan være noe sjokkartet når et så solid mønster brytes opp etter kanskje tyve år eller mer. Jeg har alt brutt opp de fleste julemønstrene i små krystaller, og så tar vi det litt som det faller seg. Gjestene har variert opp gjennom årene, lokalitetene for julefeiring like så. Det som har vært mest trofast er lutefisken. Og skulle det bli en jul uten den også, så går det helt greit. Det er like vel jul, og vi har like mye tid sammen selv om vi gjør ulike ting.
Det som holder mest stand, i tillegg til lutefisken, er at vå prater om de som vi skulle ønske fortsatt var med oss. Vi husker de siste julene, de morsomste episodene, de beste replikkene..og tro meg, det er ikke få gode utsagn om jul, om livet, om alder, om mat, om været og om alt annet, som har samlet seg opp gjennom tiden. Og det kan se ut som at særlig de kvinnelige slektningene som var hyppige innslag i min julefeiring, ble mer slagferdig og kanskje litt mindre sensurert jo eldre de ble. Til stor forlystelse om jeg får lov å si det.
Julen og førjulstiden er tøff for mange. Jeg leser stadig om de som blir besøksvenn eller de som åpner huset for noen de ikke kjenner men som de vet er ensomme. Jeg leser om alle de som jobber frivillig for å arrangere jul for de som ikke har et hjem, eller som ikke har noen å tilbringe julen med. Jeg tenker så fint, og beundrer disse menneskene som gjør så mye, og jeg vet jeg burde gjøre mer.
Jeg ser at mange mine venner er på julekonserter i disse dager. Jeg synes det er flott at mange av de gamle julesalmene og julesangene tas frem år etter år. Nye artister, nye arrangementer, men budskapet er det samme. Det er bud om frelse, bud om glede og bud om håp.
Tro er så mangt, og man trenger ikke tro på noe som helst for å gå på en julekonsert, ikke en gang om det er i kirken. Men jeg håper at fellesskapsfølelsen og musikkopplevelsen skaper en ro, og en tro på at selv om vi gjør mye for å glemme hva julen symboliserer, så kan julen gi anledning til å reflektere over sitt eget liv og kanskje gjøre det lille ekstra for å skape rom i herberget, eller i stallen, eller i køen.
Jeg håper at budskapet inspirerer til å gjøre det lille ekstra i denne travle tiden. For de vi ikke kjenner men som er rundt oss og som ser ut som de trenger å vite at noen ser dem. Jeg minner meg selv og andre på at det alltid er tid til et smil, et varmt blikk eller et hyggelig ord selv om ikke alle gavene er kjøpt eller alle kjøkkenskuffene ikke er vasket. Å gi fra seg buss-setet  til noen med slitne bein eller åpne døren for de med armene fulle er ikke et offer. Å si hei tilbake til den lille i vogna, som er  svett og trøtt etter kjøpesenterturen tar et halvt sekund, men gleder lengre.
Gledelig jul til folket.

Skyer både over og under

Joni Mitchell synger at hun har sett skyer både ovenfra og nedenfra, men at det fremdeles bare er illusjoner av skyer hun har sett. Et gammelt uttrykk sier at over skyen er himmelen alltid blå. Og sist onsdag tenkte jeg på begge deler da jeg satt i et fly, på vei til London.
Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til at det er skyer over skyene tidligere, men da flyet brøt gjennom  skydekket, og alt ble bomull og sukkerspinn under meg, så var det skyer på himmelen. Det var til alt overmål skyer i rommet mellom bomull og sukkerpinnteppet og himmelhvelvingen også. Tre lag med skyer kan jo knekke enhver drøm om at himmelen alltid er blå over skyen, og enhver illusjon om at man vet noe om både himmel og skyer. Jeg skjønte hva Joni mente, på en ny måte. For jeg kjenner heller ikke skyenes gjøren og laden, overhode.
Jeg tenkte også på polfarere når jeg så utover den hvite sukkerspinnsletta. Det må jo se litt maken ut når du står der midt i isødet og alt er bare hvitt. Som om det er noe hemmelig som du ikke ser fordi det er skjult under et mystisk hvitt og mykt dekke. Det er litt deilig å. Å kjenne litt på at alt du ikke ser, ikke er der i øyeblikket.
Det står opp en bit med metall, med et hull i, på den høyre vingen på flyet. Det er bare den som har sol på seg. Resten ligger i skyggen. Et gyllent fokuspunkt i alt det grå og hvite. Det må jo bety noe.
Et lys i mørket er det jo mange som prater om, særlig på denne tiden av året, når så mange trenger det. En ledestjerne kan det også være. Jeg tror jeg tenker ledestjerne fordi jeg trenger det. Jeg trenger noe mer enn magnetisk nord og nord på kart og kompass. Jeg trenger en svær, blank ledestjerne som lyser hele veien mot håp og mål, for skyer har jeg nok av. I mer enn tre lag.
På onsdag var det tåke da jeg gikk hjemmefra. En tåke så kald at den drysset som snøstøv ned på meg. Frisk luft med snøstøv. Så vakkert å se, men kaldt i ansiktet. Men trygt. For snø, uansett i støv eller i filleform, det vet jeg hva er. Og alt som er kjent, er trygt.
Jeg skrev ikke lengre enn hit på onsdag, for jeg hadde bare baksiden av utprinten av billettbekreftelsen min å skrive på. Og håndskrift tar større plass.
Jeg våknet før det var lyst i dag, til lyden av brøyteplogen. Fremdeles er det dunkelt ute og jeg sitter ved vinduet, i lyset av julelysene på balkongen og et stearinlys. Morgenkaffen lukter himmelsk og det er kun kjøkkenklokken og duren av kjøleskapet som høres, samt små klikk fra termostaten på en varmeovn. Hele himmelen er grå i dag, og jeg vil tro at det er flere lag over skydekket, akkurat som på onsdag. En firelags skydag, med melisstrø. Jeg vil nok ikke finne ledestjernen i dag.