Som om det var noen som trodde det, sier du kanskje. La meg starte med å si at livet som singel er relativt ukomplisert det meste av tiden, i alle fall etter min mening. Og igjen, jeg kan kun prate for meg sjøl. Jeg har mange års erfaring som singel, og har bodd alene i størsteparten av mitt voksne liv. Jeg kommer nok tilbake til fordelene etter hvert, men nå tilsier overskriften at jeg også skal ta med baksiden av medaljen, så da starter jeg med det da, i vilkårlig rekkefølge.
Jeg har nå vært trettito år i arbeid. Alle årene er på kvinnedominerte arbeidsplasser, og som alle vet så har jeg ikke barn. For å si det sånn, så er det ikke mange ferier avviklet av meg i uke 40 og uke 8. Faktisk ingen. Det har aldri vært en del av feriekabalen at barnløse kan ha familie eller venner med barn som det kan være aktuelt å feriere sammen med i høst- eller vinterferie. Det er ikke en del av diskusjonen, så disse ukene lærte jeg fort at det var bare å holde seg unna. Jul og påske har jeg hatt noe fri da, og de siste årene kunne jeg dra mor som bor alene eller mor på sykehjem-kortet så der har selv vi single en rett til fri. Ikke fullt så mye som de med barn da, men litt.
Det er interessant å tenke på, for fordelen med single i arbeidslivet er det jo arbeidsgiver som har. Hvis vi tenker gjennomsnitt da, på to barn, så er det 200 sparte sykt barn-dager for arbeidsgiver, eller 400 for meg som er singel. Det er også to år med permisjon jeg ikke har hatt. Og utallige «hva skal vi ha til middag», og «jeg får ikke lov å låne PlayStation»-telefoner som jeg ikke har brukt tid på. Og ja, jeg har nok jobbet langt flere «vaktuker» på sommeren enn de med skolebarn, og vi kan til en viss grad kalle det rett og rimelig. Det er først når det blir en selvfølge det kan være irriterende.
De største ulempene med å være singel, er leve- og bo-kostnader, skatt, reiser, selskap, høytider og pandemier.
Vi betaler like mye husleie/felleskostnader, renovasjon mv. Hvert år, før selvangivelsen skal sendes inn, så er det mange «har du husket disse skattefordelene»- overskrifter. Ikke en eneste en gjelder for oss som er alene. Vi skal bare betale vår skatt og holde smella, selv om vi kun har denne ene inntekten som skal rekke til de mange utgiftene som mange er to om.
Hvis vi skal reise, er det ofte høyere pris hvis du for eksempel vil slippe å dele lugar på skip eller hotellrom. Det er også utrolig mange uorganiserte fly- og togpassasjerer som spør om du kan tenke deg å bytte sete slik at de kan sitte sammen med de som de reiser sammen med. (Som kan være ganske irriterende, særlig de gangene jeg har betalt for å reservere det setet som jeg sitter i og har valgt for en grunn). Sier du nei, så har du ofte sure blikk og himling med øynene rettet mot deg resten av turen.
Å bli bedt i selskap og ikke benytte pluss en er også litt stusselig innimellom. Bare det å ankomme alene kan være pes, og alternativet femte hjul hos et annet par er også kleint. I høytider er du som tidligere nevnt litt bak i rekken for fri, og det kan også være litt sårt av og til med stadige påminnelser om at du verken har barn eller barnebarn som skal besøkes eller som kommer på besøk. Med høytidene kommer også en viss oppblomstring av familiepakninger i butikkene. Ja, for alle trenger vi seks liter brus eller tre kilo medisterkaker. Kanskje det er en del av samfunnsberedskapen?
Jeg nevnte pandemi. De fleste husker vel kohortene? Og maks antall faste venner? Vel, som singel så sto jeg ikke som førstevalg hos verken venner eller kolleger med familie, for enten så var familien en kohort, eller så var det hver sin venn for barn og foreldre. Kvoten var full. Nå var det ikke så fryktelig synd på meg for jeg har alltid vært flink på alenetid, men det er jo litt rart å tenke tilbake på at det gikk måneder der jeg ikke så noen i «real life» som jeg kjente bedre enn de tre i kassa på Kiwi som jeg så kl 7 på min ukentlige handletur.
Det er noen fordeler med singelliv som veier opp for ulempene. Det er fort å få oversikt over argumentasjonen og hensynene som må taes i store beslutninger. Det er lett å få oversikt over husholdningens økonomi. Det er aldri overraskende når det er tomt for noe i kjøleskapet, og kun én å skylde på om noe er glemt. Det er aldri kø på badet morgen eller kveld, og det er aldri noen som bare må noe som helst før jeg skal gjøre noe. Arbeidsfordelingen i huset er upåklagelig, og det er aldri noen andre som skulle ha gjort det som ikke er gjort. På en annen side så er det aldri noen som sier god natt eller som må ha en ekstra klem. Det er ingen å diskutere med, å le med, å gråte med eller være stille med. Det er aldri noen som lurer på hvor jeg er, eller som venter oppe når jeg kommer hjem.
Jeg har strevd litt med hvordan jeg skal avslutte denne tankerekka. Første del har ligget til modning et par uker. Men, så så jeg en episode av Brilliant minds i kveld, og der var originalen av en sang som er oversatt av Chris Holsten. Og plutselig fikk jeg ideen til avslutningen. Jeg tror rett og slett at livet som singel kan kjennes som en Chris Holsten- låt. Litt for høye toner og klissete innimellom. Langdrygt og gjentakende i sekvenser, og påtatt og reelt om hverandre. Alltid med denne forestillingen om at verden blir bedre hvis bare et eller annet skjer. Jeg håper bare at jeg kommer meg helt til enden uten å bli koret av et englefjes fra Toten, og at det kommer noen råe barryton-toner av og til også som en avveksling til falsetten som gnager om hjerte og smerte.
Jeg kunne ikke Chris Holsten-metaforen bli hengende alene som representant for singellivet, eller livet mitt for øvrig. Hvis livet mitt skulle vært en musikal, så har det vært mange perioder det har vært som en av de gamle Vømmøl-sangene eller andre deler av Hans Rotmo sitt repertoar. Jeg tror jeg kan kjenne igjen litt Lynny Treekrem også, med et par låter av Anna Lena Løfgren som pauselåter. Det har vært både Abba og Boney M - tracks som kunne akkompagnert perioder, og til tross for et par Wagner og Arne Nordheim-innslag så har jeg hatt mer pop en upop.
