Påskeminner og påsketanker

Til forskjell fra jul og julekvelden, som jeg med unntak av to, har feiret i Surnadal, så har jeg ikke hatt en fast påsketradisjon. Det har vært flere forskjellige steder og tradisjoner, men når jeg ser tilbake, så er det bare glede og fine minner alt i hop. Jeg har ikke tenkt å ramse opp alle påskens jeg husker, men jeg vil dele og reflektere over noen av mine tradisjoner og opplevelser.
Det er en del skiturer opp gjennom årene. De fleste i nærområdet rundt Surnadal, og noen få i Finland. Det er Surnadalsturene på ski jeg vil drømme rundt.
Som barn var det helt nydelig å være på familietur på ski. Det var lagt opp etter de korteste beina, eller alle går sammen, så litt todelt, og så sammen igjen, hvis noen ville gå lengre enn andre. Jeg var ikke noe fartsfantom i nedoverbakkene, så det er mange minner både med akebrett som sto på toppen og ventet på oss for å lette turen ned,,eller ta av skiene og gå på beina. Mor har vel også gått opp mang en sikksakk-løype for å få meg ned noen av bakkene. Jeg er best oppover og bortover. Selv nå.
Jeg husker lukta av bål. Av grilla brødskiver eller pølser. Te på termos, og saft på plastflasker som av en eller annen grunn var sekskantede. Kvikklunchen var med, og appelsinene var sure og saftige. Jeg hadde sånne opplevelser som man leser om i koselige barnebøker.
Da vi bygde hytte på Trøndelagskysten ble det en ny epoke og påsketradisjon. Kystpåske var ofte turer i joggesko, eller en sjøtur. Det var soling med og uten dyne på verandaen. Fra 1987 var påskelabyrinten på radioen, som vi nesten kan kalle den hellige time, for skulle man løse oppgavene krevde det full konsentrasjon og stillhet. Og dette var før Internett, så vi leita rundt i atlas og de bøker vi hadde til rådighet. Jeg har nettopp hørt på andre sending av årets påskelabyrint, og jeg ble smertelig klar over at minst halve gleden med dette programmet er å sitte sammen med mor og prøve å finne løsninger. Alene så blir det tomt og ganske ensomt. Jeg gjør det like vel, fordi det bringer frem minner, mest fra hytta. Og med påskelabyrinten kommer minner om kyllingformede eggvarmere. Om kandissukker som smaker søtt med et hint av kråskap. Om det lille røde skoleatlaset som alt da begynte å bli utdatert fordi Sri Lanka het Ceylon i det atlaset. Til og med salt havluft og måkeskrik hører til i minnelabyrinten som dannes av kjenningsmelodien KarisPers polska.
Etter hvert ble påsken litt her og litt der. Jeg har jobbet i hverdagene noen år, og enten vært hjemme i Oslo eller på Nordmøre resten. jeg har vært litt i Drøbak, eller på Hvaler. Jeg har aldri vært på hytte på fjellet, men jeg har flere påsker i palmesuset i Florida.
Alt har sin sjarm. Og alt har vært til sin tid.
I år er vel første hjemmepåsken der jeg har fri i de tre hverdagene og ikke har noe program. Jeg skulle vært et helt annet sted, jeg som veldig mange andre. Ikke minst skulle jeg vært sammen med kjæresten min. Jeg trodde en stund at når Floridaturen røyk, så kunne jeg dra hjem til mor. Og så ble det hjemme og to meter fra folk i stedet. Fordi landet er i dugnadsmodus.
Jeg møtte en tidligere kollega i skogen i går. Vi slo av en liten prat på tre meters avstand. Vi er begge glade i Østmarka, og liker at det er så mange blå stier å velge mellom. Og at alle de blå stiene ender ut et sted vi kjenner oss igjen. De beste stiene går rett nord-sør og går oppe på moreneryggene. De som går øst-vest er fin trening for puls og bein.
Men det var ikke himmelretninger som var hovedpoenget mitt. Etter at vi gikk videre, i hver vår retning, kom jeg til å tenke på at dette var den eneste samtalen jeg har hatt ansikt til ansikt med noen, på nesten tre uker. bortsett fra den ukentlige : Trenger du pose? Nei takk, jeg har, på nærbutikken, så var dette den eneste lille samtalen som ikke har vært per telefon eller FaceTime.
FaceTime ja. Eller skype, eller hva man velger. Det har blitt den nye sosialiseringen det nå.
Jeg er jo godt kjent med dette mediet, gjennom ti års aktiv bruk. Men som jeg har vært inne på tidligere i en blogg, jeg tror kanskje at jeg har et mer todelt syn enn mange andre. Fordi for meg så kan også FaceTime være en påtrengende påminnelse om at man er så langt fra hverandre at elektronisk er det eneste man kan få til, på lang tid. Og hvis jeg tar denne påsken. FaceTime kan ikke gi meg gleden jeg skulle hatt av å se brede glis på familien min når vi suser rundt med airboat i Everglades. Eller bare dette gispet når vi hadde kommet ut av flyet og kjenner den varme fuktige lufta som (for meg) lukter Florida.
Jeg kan ikke gå der. Det blir for mye, i ensomheten som kjennes litt ekstra akkurat nå.
Poenget er at det er fint å kunne se hverandre på en liten skjerm hvis der er det man kan få til der og da, men noen ganger er det greit med bare stemmen også. Det er lettere å holde hodet over vann sånn.
Sola skinner. Jeg må ut. Litt kortere enn i går, har jeg tenkt. Men jeg må ha luft. Jeg må se noe annet enn fire vegger, og lukten av bål og fuktig mose tar tankene til gode tider og glade dager.