Hvordan vil du bli husket?

Dette enorme spørsmålet er inspirert av dagens utgave av den daglige inspirasjonen (DI) som jeg får tilsendt og starter dagene mine med.
Det sto ikke bare det selvfølgelig. Dagens innlegg startet med et sitat fra Rosa Parks, en av verdens store kvinner som jeg kunne skrevet mye om, men det får bli en annen gang.
Sitatet var som følger: «Memories of our lives, of our works and our deeds will continue in others.» Og dette innleder da til den lille påminnelsen om at alt vi gjør og sier og tenker, setter sine spor. Som i gjen avleder spørsmålet «how do you want to be remembered?». Fordi vi er norske, så blir den direkte oversettelsen tvetydig, og det liker jeg. For i vil så ligger spørsmålet om hvordan vi ønsker å bli husket, men det ligger også en tanke om hva andre vil huske. Og det er her utfordringen ligger.
Igjen, jeg får prate for meg sjøl.
Jeg har mange ideer om hvordan jeg vil være som menneske og som medmenneske. Jeg har klare tanker om hva slags kvaliteter og sider jeg liker hos meg selv og som jeg vil at andre skal se. Og jeg har også et sett med sider og kvaliteter som jeg ikke vil at andre skal se og som ikke er en del av det jeg vil bli husket for.
Dagens DI legger dette ansvaret rett i fanget på meg. Og det kjennes alltid litt for stort.
Det er ikke ukjent materiale, og ikke minst var dette et av Rev.Marys favoritt-temaer. Det at vi selv er ansvarlig for våre tanker og handlinger, og at dette påvirker hva slags liv vi har og også hva slag ettermæle vi får. Jeg vet det jo, og jeg skjønner det, og jeg har skrevet om det tidligere også.
Men det er fremdeles en stor jobb. Og en jobb som jeg stadig glipper på, og som jeg stadig minner meg selv om at jeg ikke kan bli perfekt i.
For jeg tror ikke noen kan, og jeg vet i alle fall at jeg ikke klarer å bare være synlig med de sidene som jeg liker og er komfortabel med. Og jeg tenker at det gjør meg til et helt menneske. Men, jeg tenker også at det å ha bevisstheten på at alt vi sier og gjør har en påvirkning på vårt eget og andres liv, det er viktig. Jeg har skrevet tidligere om det å gjøre det lille ekstra. Det ekstra minuttet, det ekstra smilet, klemmen i tider man kan det, og varmen i stemmen når man ikke kan være fysisk nær. Det lille ordet som gir noen andre en bedre dag. Eller å la være å si det som kan såre. Det er en jobb å være menneske. Og det er ikke anledning til å avspasere. Man kan ikke tenke at etter mange gode gjerninger eller godt humør, så kan man unne seg en ubehøvlet anledning.
Ingen kan holde den smale sti. Og for meg så er ikke det et mål heller, for det blir for anstrengt. Jeg, for min del, er ute etter det jevne. Det taktfaste, regelmessige, stabile, som gjør at jeg kjenner meg fornøyd med meg sjøl. Ja, jeg trenger ikke det heller alltid. Bare jeg slipper å kjenne meg misfornøyd, eller skammer meg. Jeg unngår ikke det heller, alltid. Så da blir det en annen side i boka som må repeteres. Den om å tilgi seg sjøl. Vise raushet, sette strek og prøve på nytt. Eller gå videre.
Dette ble dypt. Jeg graver ikke videre. I stedet vil jeg vri litt på dagens DI.
For jeg tenker at det er et annet stort spørsmål som kan utledes her, og som er med på å prege hverdagen vår : Hva vil vi huske (av andre)?
Det vi husker, det vi holder på, er avgjørende for hvordan vi har det. Hvordan vi sover, humør, hvordan vi spiser..
Hvis vi går i rundt og tviholder på det negative vi har opplevd, vil det tære på alt. Hvis vi samler på de negative inntrykkene eller ugjerningene fra andre, så er det vi som lider under det. Nå skriver jeg vi igjen, for jeg tror dette er universelt. Men jeg kan trekke det ned på jeg-nivå igjen.
Jeg har i perioder av livet vært en samler av de negative hendelsene som sender meg på en nedadgående spiral. Jeg har dyrket «jeg visste det ville gå sånn» og «alltid eller aldri er det jeg som får..» og så videre. Murphys lov har hengt over hodet. Jeg har festet meg ved de negative sidene ved mennesker, og kjent på urettferdighet og mishag. Og jeg sier ikke at det ikke finnes folk som har en negativ innvirkning på oss. Jeg sier ikke at jeg ønsker å blindt bare se etter de gode sidene, for det vil være for naivt i en verden der vi har både godt og ondt. Men man kan gå vekk fra det negative. Man kan la de som trekker oss ned, bli igjen i den tidsepoken vi treffer de. Men det er opp til oss. Det er opp til meg å gå videre, å la de være igjen.
Det finnes sikkert mange verktøy og hjelp til selvhjelp bøker rundt dette tema. Men igjen så tror jeg på tankens kraft. Jeg tror på selvoppfyllende profetier og at egne forventninger kan påvirke opplevelser og handlinger, egne og andres. Men jeg tror igjen også at det ikke alltid er oppnåelig å være i forkant eller klare å snu alltid.
Hvor vil jeg.
Jeg vil tilbake til det enkle eller vanskelige fakta at det starter med oss selv. Enhver er sin egen lykkes smed, er et fint uttrykk. Tell bare de lykkelige timene er et annet. Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg, er også et uttrykk.
Å tilgi. Jeg liker det i dette arbeidet. Jeg har lest mye i Desmond og Mpho Tutu sin bok om tilgivelse. De sier det samme som rev.Mary. Du tilgir for din egen del, enten det gjelder andre eller deg selv. Det er du som er fanget og forknytt om du bærer nag, enten det er til deg sjøl eller andre. Det er en viktig tanke, det å gi slipp. Som alt annet, ikke lett, men hvor mange blybelter tåler du på livets svømmetur.
Da har dere og jeg fått litt å tenke på. Jeg skal ta med meg tankesurret ut i skogen, for der forsvinner mye av det ut i luften og opp i trærne. Ha en fortsatt god dag og husk at veien du går ofte er like viktig som målet.