De nære ting

Helt fra jeg fikk mitt første kamera, har blikket mitt og hjernen min samarbeidet tett om å veksle mellom de små detaljene og det store bildet. Mange tror at hvis man er for opptatt av de små detaljene, så ser man ikke hele bildet. Jeg tror ikke det er en absolutt sannhet. Jeg tror det kommer an på mennesket.

Inspirasjonen til dette innlegget er en kombinasjon av en telefonsamtale med kjæresten tidligere i kveld, og at jeg plutselig så måneskalken, hengende lavt på himmelen, mellom trærne utenfor.

Hvis jeg myser når jeg ser på måneskalken, så ser jeg konturene av hele månen. Det blir selvfølgelig enda tydeligere med kikkert, men selv med det blotte øye kan jeg se det. 

Sånn er det også når jeg er ute i naturen. Jeg ser de små detaljene. Det røde bladet mellom alle de grønne. Det ene modne tyttebæret. Den lille fluen på vannliljen. Det er så mye smått og vakkert, og sammen blir det en palett av farger og et helt bilde. Mitt bilde, av den lille delen av verden som jeg kaller min.

I dag trengte jeg en skogstur. Jeg trengte å se livets gang, og høre fuglene. De forankrer meg når alt kjennes litt flytende. Jeg lytter, hører om lydene tiltar eller stilner. Det forteller meg om de varsler hverandre, om de drar vekk, eller om de blir. I dag var det spettmeisdag. De sang, de turnet i trærne, de sladret om meg slik at alt annet med fjær gjemte seg, mens de selv kom nærmere for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet. På slike dager prater jeg med dem. Nei da, jeg har ikke blitt helt tussete. Jeg forteller de bare at jeg ikke har vondt i sinnet, og at de bare må sitte. Kanskje det er tussete nok for noen. For meg er det litt som de som takker dyrene for gaven når de er på jakt for matauken og skinnets del.

Turen i dag var spirituell, og metaforisk. Gang på gang kom solen mellom trærne og lyste opp en irrgrønn flekk med mose, eller en gresstue. Det kom lys på den ene vannliljen i enden av det lille tjernet, og det kjentes som om noen ville fortelle meg at det er lov å ta inn over seg verden bit for bit. Det kjentes ut som om noen ville minne meg på at de små detaljene kan være de små gledene. Og de små gledene er fremdriften når det store bildet er for uskarpt og uoversiktlig.

Jeg tror at av og til så må jeg være som speilrefleksen. Jeg må åpne blenderåpningen så mye det går, og slippe inn mest mulig lys selv om det da bare blir en liten del av bildet som blir skarpt. Jeg tror jeg trenger at både forgrunnen og bakgrunnen viskes litt ut, slik at jeg kan nyte den ene detaljen et øyeblikk. 

Som speilrefleksen så trenger jeg mer tid hvis jeg skal se hele bildet skarpt på en gang. Med mindre blenderåpning, som ironisk nok har et høyere tall, så blir det mindre lys og da må jeg ha lengre tid for å kompensere for det. Dette er grunnleggende prinsipper i fotoverden og for meg er de fint overførbare til livet. Det gir logikk å trenge mere tid når alt er i fokus samtidig.

Som speilrefleksen så har jeg også minnebrikke der bildene fester seg. Forskjellen er at min innebygde minnebrikke ikke kan formateres. Jeg kan ikke slette under veis, eller etterpå. Bildene blir, og de kan dukke opp ut av det blå. Ikke kan de redigeres heller. Levd liv er direktesending og ikke redigerbart. Det er derfor jeg prøver å redusere støyen i bildet ved å fokusere på detalj for detalj noen ganger. For å slippe å ta inn alt alltid.

Jeg ser på bilder. Fra i dag. Fra ferien. Fra andre ferier, turer eller opplevelser. Det er godt å få hjelp til å huske. Jeg kjenner luktene, følelsene og stemningen. Jeg hører lydene kan kjenne smaker. Det er godt å gjøre det om igjen, få en sjanse til. 

Jeg kjenner at det er godt å se bilder fra der jeg vil være, når jeg står litt stille i øyeblikkene ellers. Jeg står ikke stille som når jeg venter på at øyenstikkeren skal henge i lufta, eller når jeg venter på at trekryperen som snirkler rundt og rundt trestammen, skal komme frem der jeg har beregnet at den gjør. Nei, jeg står litt stille i tiden og det er så mye jeg ikke gjør som jeg pleier. Alle de tingene jeg ikke kan gjøre, blir den uklare grøten av farger som danner bakgrunn for det lille jeg kan gjøre, og som kan være i fokus.

Med ett er jeg lei av å tenke på alle de som har det verre enn meg. Jeg tillater meg sjøl et øyeblikk med utilfredshet over å ikke få være der jeg ønsker, eller få gjøre det jeg vil. Jeg tillater meg sjøl å savne, og lengte, og være frustrert. 

Helt til jeg husker at det har ingen ting for seg. Helt til jeg husker lysglimtene i skogen, og påminnelsene om at øyeblikkene er det jeg som må se. De gyldne flaggene er min måte å finne frem på. Men det krever at jeg ser dem. Og det krever at jeg fokuserer, og at jeg holder meg til trygge mønstre som gir ro så lenge jeg kan. Stor blender. Slipp inn lyset, og tegn med det. Skap det du kan.