Å spille på alle strengene

I går fikk jeg gitaren til far i hus. Den står sammen med to andre gitarer, og sammen er de en vakker trio til hvert sitt bruk. Jeg har gode minner om gitaren til far. Jeg kan høre når han stemte den og avsluttet stemmingen med å spille "Flickan i Backafall" som han plystret til. Far kunne plystre, med en spesielt vakker tone, og i dag har jeg stemt gitaren og plystret "Flickan i Backafall" til ære for han.
Når jeg ser på gitaren nå, så kjenner jeg at den gitaren var den som fikk meg til å kjøpe min første gitar. Ja, i tillegg til at når jeg tok førskolelærerutdanning, så var det obligatorisk med gitar, og siden jeg  sjelden har lært meg noe helt fra bunnen av på skolen, så lærte jeg 20 grep før jeg begynte på utdanningen for å være sikker på at jeg kunne noe i alle fall.
Gitar er sosialt, og jeg har mange gode allsangminner og soloopptredenminner både fra skoletiden og i årene som kom etter det. Med årene så oppgraderte jeg først fra den enkle skolegitaren til en litt grommere en, som flyttet inn sammen med meg på Koppang. For fire år siden prøvde jeg en skikkelig flott en i USA, en Taylor med stålstrenger som spilte seg rett inn i hjertet mitt. Da jeg kom hjem, førte tilfeldighetene meg inn på et gitarsenter som akkurat da skulle selge ut hele lagret av Taylorgitarer, og jeg kjøpte meg en gudinne som synger på en måte som får meg til å skjønne sangtittelen" when my guitar gently weeps".
Men nok om den konkrete gitarsamlingen min. Hva har så livet mitt til felles med gitarer?
For det første, så er sang og musikk en viktig del av meg og mitt. Den finnes en sang for enhver anledning, og som jeg har skrevet om før så er minnene mine tonesatt og hukommelsen min er sånn sett litt avhengig av musikk for å fungere. Men hvis vi går dypere enn det da.
Gitaren må være stemt for å klinge bra og den kan ikke være sur. En sur gitar skaper misstemning og disharmoni. Alle strengene må stemmes, og hvis man ikke bruker elektronikk til den slags, så kan man som jeg gjør stemme den lyseste e-strengen først og så stemme streng for streng etter den foregående. På den måten blir alle strengene i harmoni med hverandre, og selv om den første e-en blir for høy eller for lav, så klinger strengene fint sammen likevel. Minner ikke så rent lite om en hverdag i mine øyne. Starten på dagen er som e-strengen. Får jeg den i boks, så faller resten av dagen inn i rekkefølge og blir preget av starten på dagen. Det hender jeg har dager som starter med en e som siger, og da ender jeg gjerne med å finjustere gjennom hele dagen. Og veldig ofte er da den groveste e-strengen brumlete og ugrei når det kommer til kvelden.
Gitarer er vare for klimaendringer og temperatursvingninger. Fuktig vær kan rett og slett endre hele strukturen i gitaren, og solen gjør den ustemt. Rask temperaturskifting skaper ulyd og innimellom kan strengene som er belagt med metall, irre. Nå er jeg for min del fryktelig glad i sol, og blir sjelden ustemt i de anledning, men temperaturskifter i og rundt meg har virkelig en innvirkning både på tone og struktur for meg også. Utformingen på en gitar varierer fra merke til merke. Det er lange og tynne eller kortere og tykkere hals. Det er store kasser og mindre kasser. Det er stålstrenger eller nylonstrenger. Forskjellige tretyper. Det viktigste er å finne noe man trives med, som har en god gjenklang og som tilfredsstiller dine forventninger.
Alle som har spilt gitar, har tatt et feil grep her og der. Gjerne kommer de overraskende, og plutselig er du i utakt og kanskje havner du rett ned i en lang strofe som går i moll før du kommer deg inn på rett spor igjen. Moll er ikke udelt negativt det, men det er ofte litt godt å komme seg over i en liten og lett A-dur etter en slik opplevelse. Det fine med gitar er at du kan leke deg med sangene og spille de både i dur og moll, og du kan legge de opp eller ned slik at de passer stemmen din. Du kan klimpre på en og en steng eller flere i sammen, noen ganger alle. Du kan spille melodi eller akkompagnere deg sjøl eller andre, og vekselspillet skaper variasjon som kan være kjærkomment.
Av og til ryker en streng. Akkurat det skjer også veldig ofte når du minst venter det, og når det passer som dårligst. Ofte er det en sentral G eller H som ryker. Jeg har alltid sett på de som de mest sentrale og mest i bruk, helt til jeg røk en E. Da skjønte jeg at alle strengene har sin rolle og sin betydning, og det gikk ikke an å fortsette før den nye strengen var plassert.
EHGDAE. Navnene på strengene. E for ego tenker jeg. Det starter jo som regel med en sjøl, og det er jeg som er det viktigste i mitt liv hvis jeg er ærlig og skreller bort alt jeg tror jeg er avhengig av for å eksistere. Uten meg er det ikke mitt liv, og det er jeg som er ansvarlig for meg og mitt, og alt må  stemmes inn for å skape den harmonien jeg trenger. At jeg starter med den tynneste strengen som meg er ikke ubevisst, for i den store sammenhengen så er lille meg ikke så fryktelig stor.
Neste ut er H, selve hjertestrengen. Får jeg stemt opp den etter meg, så er jeg kommet langt. Den er med på å skape fylde og vitalitet i livssangen. Jeg ser at det er lurt å ha en ekstra H på lager, for det hender at denne strengen blir utsatt for stort press og slitasje. H strengen skal også harmonere med andre sin H, og dette er skjøre greier. Jeg har røket flere H-strenger opp gjennom, og jeg har alltid skiftet ut en og en streng, noe som kan være litt utfordrende fordi det er lett å glemme at den er ny, helt til jeg drar fingrene over alle strengene og hører at en er helt ute å kjøre. Proffene skifter ut alle strengene samtidig, og det hadde kanskje vært lurt av og til. Å starte med helt nye strenger er selvfølgelig også utfordrende, for da siger alle strengene litt, men ikke like mye. Det blir derfor gjerne en periode med mye finjustering og spill for å få alle strengene i harmoni igjen, men til gjengjeld så låter det flott når perioden er over. Strenger av stål siger ikke like mye og holder seg gjerne samstemt fra dagen etter de er skiftet. Men det er en annen klang og ikke alltid det passer til formålet selv om de gjerne synger både høyere og lengre.
G må være glede. Glede er også sentralt i en sang, og det er nok derfor G er den tynneste av de tre tykkeste strengene, og belagt med metall på nylonstreng-gitarene. Det er sikkert helt feil begrep å bruke, men det kan jeg ikke bry meg så mye med midt i en tankestrøm.
D er i min verden drømmene. Uten drømmer ble det en fargeløs harmoni, og drømmer er drivkraft for kreativiteten og skaperevnen. Nå ser jeg hvorfor D og H er så sentrale strenger. De er jo med i veldig mange grep, og har alltid en sentral rolle i melodi og fingerspill for min del. Drømmer og hjerte er også sentrale funksjoner i livet mitt, og jeg må ofte velge om jeg skal følge drømmen eller hjertet. Det er alltid en fryd når de harmonerer slik at jeg kan gjøre begge deler.
A. Jeg tenker kanskje at den står for arbeid eller ansvar. For jeg må ha et arbeid eller et ansvar for å ha en mening. Og arbeid kan gjerne være både reell jobb eller i overført betydning. Og da er jeg tilbake til den siste E-en. Den som slår an tonen. Hadde det ikke vært for at jeg stemmer strengene nedenfra og opp, så hadde kanskje denne E-en stått for ego, men jeg tror kanskje den står for energi. Den er grov, den vibrerer, den slår an tonen og den samspiller ofte med meg og hjertet og gleden. Da har jeg vært gjennom streng for streng. Seks strenger, som alle henger sammen. Som alle er avhengig av hverandre for å skape min livsmelodi, mine unoter, mine feilgrep og mine dur og moll-dager. Og med det fader jeg ut med myke toner og lar strengene hvile litt før neste strofe.