Dette innlegget ble skrevet på i anledning Thanksgiving i 2015, men det er visst bare å føye til litt og få med årets nye debatter og så er det tidsaktuelt igjen, eller skal jeg si høytidsaktuelt.
Jeg husker så godt første gang jeg hørte på en preken av rev. Mary, som var prest i kirken i Florida som jeg har besøkt mange ganger. Første preken hørte jeg på internett, og det nærmet seg advent og julehøytid. Og det er hun som har gitt inspirasjon til første del av overskriften. For hun sa "Let us not forget the reason for the season". Og jeg likte så godt dette utsagnet, for det er viktig. Særlig nå som religion får skylda for mye, og hevnen sitter løsere enn tilgivelsen. Når hatet overskygger kjærlighet og mørket tar fargene ut av regnbuen.
Jeg skal ikke ta stilling til rett eller urett og hvem som kom først av høna og egget. Jeg vil ikke være en del av massen som definerer sannhet, og jeg skal heller ikke si hva som er løgn.
Jeg kjenner bare at akkurat nå, når vi skrider inn i adventstiden, så har jeg lyst til å minne om at en gang i tiden, kanskje særlig da vi var barn, så var dette en tid full av forventninger. Det var en tid for å glede seg. Jeg kan trekke det ned på jeg-plan, og så kan dere se om dere kjenner dere igjen.
Da jeg var barn så var adventstiden fylt av små ting som bygde opp forventningene opp mot julekvelden. Adventskalenderen ble åpnet luke for luke, og før sjokoladekalenderens inntog, samlet jeg små plastfigurer i spreke farger, som vi kunne tre på en snor og lage smykke av. Det var rosa kameler og gullfargede blomster, blå fisker og grønne ekorn. Og for hver figur var jeg ett steg nærmere julaften.
Luktene i huset var mange og annerledes. Mye gode lukter av småkaker som jeg fikk være med å bake. Mor lagde lammerull, leverpostei og sild, og vørterkake og julekake. Lukter og smaker utfylte hverandre og jeg kunne nesten ikke vente til alt dette skulle være faste innslag i dagen en hel uke.
Hvordan gavene kom inn i huset usett, og når de ble pakket inn, var for meg et mysterium. Nissen hadde en kort karriere i min jul, da det ble for mye for en stakkar det året nissens besøk sammenfalt med at mor var ute et øyeblikk. Etter den julen ble tradisjonen at vi fant gavene i skapet på soverommet hos mor og far, og bar de inn under treet selv. Jeg kan ikke huske om vi ble fortalt at nissen hadde lagt de i skapet heller. Jeg tror bare hele nissen ble forbigått i stillhet.
Men en del av adventstiden var også det å tenne lys hver søndag. Og på skolen ble vi fortalt om den gravide Maria som brukte den aller første adventstiden til å bære frem barnet som ble født i en stall og lagt i en krybbe. Og vi hørte om gjetere og engler, og tre vise menn som var konger fra østen, og som fulgte en stjerne for å se dette miraklet. Og vi hadde medfølelse med disse menneskene som ikke fikk rom i herberget.
I min skoletid var vi på skolegudstjeneste uten forutgående debatter, og alle hadde det koselig. Vi var høytidsstemt og fikk julebudskapet formidlet som en del av innføring i tradisjon og religion. Jeg tror alle kom uskadet fra det, og vi hadde også litt godt av å skjønne at i hellige hus så oppfører man seg som folk. Man tier stille når presten prater, og man synger når det er tid for det. Vi tålte fint å synge julesanger som inneholdt både Jesus og engler og frelser og Gud. For det var jo derfor vi feiret jul, og det var en del av hele desember for de aller fleste.
Nå må jeg selvfølgelig legge til at selv om hovedbudskapet gikk inn, så var det noen av de gode gamle julesalmene og sangene som var litt for vidløftige og som gav andre bilder i hodet enn Jesu fødsel. Jeg er vel ikke helt alene om å se for meg tre vise-menn med gitar og fløyte, på vei for å beskue det nyfødte guttebarnet. Og kanskje er jeg heller ikke alene om å irritere meg over faren hans som sto og lo mens Maria måtte stelle dette barnet. Og alle englene som dalte ned bak skjulet..hva skulle de der å gjøre. Og hvem eier alle de små armene som kommer her? Ja, nå er den endret til Her kommer, Jesus, dine små da. Kanskje er de små blandt de ti som gledet seg mens Jerus(l)a(h)jem for alt jeg vet. Men til tross for litt forvrengte bilder i hodet til vriene tekster, vi fikk med oss at vi ikke feiret jul kun for å spise god mat og få gaver og ha noen fridager. Vi hadde fri og spiste god mat og hadde fri noen dager fordi det var høytid. Og høytiden var fordi en frelser var født. Og dette var en del av kulturen.
For å trekke det tilbake til siste del av overskriften: Hvorfor skal vi feire høytider som vi spiser twist.
Metaforen er enkel og jeg regner med at de fleste har skjønt hvor jeg vil hen. Særlig hvis vi se det hele opp mot Thanksgiving og black friday: hvorfor skal vi bare ta inn tradisjonen med salg og ikke måltidet som familier samles i fellesskap rundt. Et måltid der de husker og gjerne også setter ord på hva de er takknemlig for. Jeg tror vi hadde hatt godt av å måtte se tilbake på året som har gått og se hva vi har å være takknemlig for. For uansett for leit også vrient et liv kan være; for majoriteten av oss er det alltid noe å være takknemlig for. Om ikke annet, så får vi være glade for at vi våknet opp hver dag og at vi har mat på bordet eller en jobb å gå til eller tak over hode eller barn eller barnebarn eller tantebarn, ja, mange kan faktisk krysse av for hele denne listen.
Og tilbake til julen. Nå er det da snart bare maten og gavene og fridagene igjen. Og det verste er at det i det siste har blitt så populært å skylde på det flerkulturelle samfunnet det at vi feier Jesus og alt innhold som har med han å gjøre under teppet, for at ingen skal bli støtt. Hallo! Julebudskapet har blitt overskygget av kjøpestress og kjøpepress, søndagsåpne butikker, pinnekjøttmangel og diskusjoner om hvor tidlig julemarsipanen kommer i butikkene i flere ti-år.
Jeg tror vi hadde hatt godt av å ta noe av høytidsstemningen tilbake. Kanskje kan en times tid på en kirkebenk være det som skal til for å samle tankene for noen. Litt som en alternativ mindfullness-pause. Kanskje kan en litt gammaldags første juledag der vi ikke fikk dra bort, men skulle være hjemme, kan gjøre godt for mange.
Nei, jeg er ikke blind for at mange sørgelig nok har det bedre med ikke å være hjemme. Jeg har ikke glemt alle de som ikke har det bra i hjemmene sine i julen. Og jeg beklager at innlegget handler om alle de andre denne gangen. Men noen ganger så er det kanskje slik at majoriteten må ta seg litt sammen og slakke på eget tempo og egen fråtsing og kjøpefest før de se de andre og kan strekken ut en hånd til dem.
Jeg tror ikke det er skadelig om vi tar en pust i bakken og tenker over hva opprinnelsen til høytiden var. I det minste kan vi jo prøve å stresse litt ned og tenke tilbake på den gangen da desember også var en tid der vi kunne samles og tenne et lys eller fler på søndags ettermiddag eller kanskje ved frokosten. Jeg tenker også at jeg trenger ikke være prest eller fly i rundt med stempel i panna der det står "kristen" eller "skikkelig religiøs" for å huske at julen er noe mer, og at hvis jeg går litt bak budskapet så kan det handle om å gi rom for noen som trenger det, eller å samles om noe vi tror på, eller om at gleden ved å gi kan være like stor som å få. Og kanskje kan også budskapet handle om at de minste, barna, de er født like nakne og uskyldige uansett hvor de blir født, og kanskje er en av disse minste den som kan frelse oss med nye ubesudlede tanker om at vi sammen kan oppnå noe vi alle vil.
I tilfelle noen lurer: Jeg har ikke vært i kirken på julaften på flere år, men selv om julaftensgjengen har krympet i antall, og vi har endret tradisjoner etter som hvem som kunne forflytte seg og hvem som ønsket selskap eller ikke, så holder vi på tradisjonen med bordvers før middag, Juleverset fra Stangvik (Et lite barn så lystelig) og opplesing av en høytidsbønn (fra en gammel salmebok,)etter maten. Til og med den første juleaften med bare mor og meg, holdt vi på dette. Også for min del gjorde det godt å bli minnet på at det finnes noe(n) der ute som er større enn meg .
I og med at det er Thanksgiving: Jeg er takknemlig for tak over hode, fast jobb, kreativiteten og skrivegleden, men ikke minst for alle menneskene som jeg har å være glad i og som inspirerer meg til å gjøre det beste ut av dette ene livet som jeg er i her og nå. Jeg kan bli flinkere til å utnytte mulighetene mine, det har jeg erkjent mange ganger, men mitt beste får være godt nok, også for andre.
Fred på jord, fryd på jord, ha en fortreffelig adventstid. Og jeg håper at flere med meg denne adventstiden ikke bare plukker favorittbitene men gleder seg over hele posen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar