Etter turbulensen

Her sitter jeg i sofaen min. Vaskemaskinen surrer i bakgrunnen, med treningstøyet mitt som trengte en vask etter dagens økt. Jeg skulle kanskje vært i marka på en fridag med oppholdsvær før snøen kommer, men jeg hadde ikke lyst til å gå og gå i dag. Hadde blybein, og ruslet heller bort på imperia gym for å ta meg litt ut der i halvannen times tid.
Det er så rart med det. Når jeg har kommet i den alderen jeg er, så er alt liksom litt mer tiltak å gjøre. Jeg klarer å gi meg selv sparket bak for å gå på trening, men noen dager er det med en litt mistrøstig mine jeg går ut av døra med treningsbagen min.
De siste to og trekvart årene som jeg har vært i vikariat har jeg sett på stillinger og søkt på stillinger. Og jeg vet jeg må. Men igjen, det er litt tungt og  for hver søknad så sitter det litt lengre inne å brenne for en stilling og å få entusiasmen og kunnskappen til å feste seg på arket. Ja, nå skjer jo alt elektronisk da, men metaforisk og kunstnerisk frihet, det tar jeg meg råd til.
Jeg har en leilighet som hadde trengt et løft også. Men tanken på først å bestemme at, og så bestemme hva og så finne ut hvor jeg skal kjøpe det jeg trenger og så finne ut hvem og når. Sukk og stønn, jeg har bare kommet til at og hva. Og selv det har tatt en evighet.
Men livet er mer enn burde og må. Jeg har venner som jeg alltid synes det er hyggelig å møte. Men møter jeg dem? Nei. Hverdagene er jobb, trening, TV og sofa, og helgene er tur, trening, bok og sofa.
Hvor vil jeg med dette her.
Jo. Sist uke har jeg fulgt ekstra tett med på National hurricane center(www.nhc.noaa.gov), og orkanen Matthew, som vokste seg stor og farlig innover karibien på vei mot Florida. Jeg følger med på NHC hele sesongen fra 1.juni til 1.desember, men selvfølgelig øker frekvensen når truslene er der ute. Og Matthew var en kraftig kar der han filleristet, ødela og drepte på Haiti før han herjet rundt på Bahamas på sin ferd mot Florida. Varsler som sier evakuering og dødelig uvær er tøffe å ta inn over seg, og det føltes som om jeg holdt pusten fra onsdag ettermiddag til fredag kveld, da mine som bor sør i Florida var utenfor fare. Men det er ennå ikke over for alle, og flere stater venter fremdeles på dommen. Og fra her jeg sitter, kan jeg ikke gjøre annet enn å tenke, håpe og be for disse menneskene.
Jeg så på nettet at flere mennesker tillot seg å fnyse av de som "bare måtte evakuere men som ikke ble rammet like vel", og jeg kjenner jeg blir irritert. Å dra fra huset eller leiligheten sin for å ri av en orkan et annet sted, er en påkjenning uansett. Å vente på en mulig orkan er en påkjenning. Å ikke vite før det er over hvor ille det blir, om huset ditt fortsatt står eller om vinduene i leiligheten din holder, er en påkjenning. Alt dette blir forsterket av at du ser bilder fra områder som er jevnet med jorden, mennesker som har mistet alt de har, jordskred og flom som skaper dødsfeller og koleraepidemier, og som ødelegger økosystemer og skaper ubalanse. Ja, det er bedre å slippe med skrekken, men skrekken er en påkjenning.
Poenget mitt er vel som så mange ganger før at vi må gripe nuet. Eller, jeg skal prate for meg sjøl. Jeg må bli flinkere til å gripe sjansene og nuet. Jeg må bli flinkere til å gjøre noe med tiden min, og sette litt spor. Jeg vil ha et ettermæle, en historie. Jeg vil ikke bare være noen som kom, var og ble borte igjen uten at andre merket det. Jeg vil ikke sitte på mine gamle dager og angre eller tenke at jammen fikk jeg utretta lite på alle disse årene.
Ikke for det, jeg vet jo ikke om jeg sitter på mine gamle dager en gang. Eller ligger. Eller om det blir noen mine gamle dager. Det er ikke alle som får det.
Hvor jeg kom med denne tankerekken?
Ikke så langt. Men jo flere ganger jeg tenker "grip dagen", jo større sjanse er det for at det blir en ryggmargsrefleks i stedet for tomme ord. Hvem vet? Kanskje jeg tar meg på tak og pusser opp snart. Eller flytter til noe nyere. Eller kanskje jeg slår meg løs og  finner på noe gøy med venner. Eller...der er vaskemaskinen ferdig. Jeg får henge opp tøyet da. Det er jo ut av sofaenopplevelse i alle fall. Fortsatt god lørdag