Sangen som aldri ga resonans i den andres hjerte

Alle har vi vel en eller flere ganger i livet utlevert vår sjel og gitt vårt hjerte til noen som ikke ville ha det. Alle har vi vel en gang i livet elsket og tapt. Eller opplevd at våre vakreste spørsmål har forblitt ubesvart. Som om våre ord var toner i en klokke uten resonans.
For uendelig lang tid siden skrev jeg denne sangen til en vakker sjel som jeg kunne gått gjennom ild og vann for. Sangen, som da het Haustkjærleiksvise men som jeg nå har kalt Sangen som aldri gav resonans i den andres hjerte, gikk som følger:
"Kvar ein blome på marka, ville eg plukka til deg. Blomane erstattar orda; eg er så glad i deg. Vinden i trea kviskrar, med tone så klar og rein. Blada har kjærleikens fargar. Det er lengsel i kvar ei grein.
Aldri har nokon uroa mitt indre slik du gjer no. Du betyr mest her i verda. Er alltid så snill og god. Vinden i trea kviskrar, med tone så klar og rein. Blada har kjærleikens fargar. Det er lengsel i kvar ei grein.Kunne eg berre nå deg. Røra ved deg med min song. Kunne eg berre få vakne med deg ved mi side ein gong. Vinden i trea kviskrar, med tone så klar og rein. Blada har kjærleikens fargar. Det er lengsel i kvar ei grein."
Selv etter alle årene som har gått, og alle hjertets smerter og gleder og vann under broer, så husker jeg ordene og melodien. Av og til når jeg spiller gitar så kommer sangen snikende og leker seg over strengene. Mykt, vart og litt sårt. For det er jo alltid litt sårt å minnes den altoppslukende følelsen som litt etter litt forvitret da den aldri ble besvart.
Det er alltid når jeg er litt sliten at denne sangen med tilhørende minner kommer, for når jeg er sliten så evner jeg ikke å la være å forholde meg til disse gamle slitte historiene som nesten er glemt. Jeg sitter nesten litt på sidelinjen og ser på at gamle nederlag spiller skuespill på minnescenen min. Og midt i skuespillet hører jeg altså denne lille sangen med egne toner og ord, som jeg sang i et rom uten ekko. Jeg kunne jo aldri gi den til en annen. For gitt er gitt og kan aldri tas tilbake.
Hjertesorgen er jo borte for lengst. Men følelsen av tilkortkommenhet og følelsen av å være for dum til å se hele tegningen og lese signalene, de kan fremdeles håne meg litt.
Av og til blir jeg bare irritert over minnene og nederlagsfølelsen, mens jeg andre ganger kan kjenne at de har satt arr etter seg. Jeg vet ikke hva som er verst...Jo, kanskje det verste er at jeg har jo gått videre, flere ganger siden denne sangen ble skrevet. Jeg ser jo til og med at hadde det ikke vært for manglende resonans i den andres hjerte, så hadde kanskje dette medført at andre ting heller ikke hadde skjedd, og langt ute i rekka så hadde jeg kanskje ikke endt opp i bryllupet som førte til møtet som førte til starten på reisen for to som er her og nå, og som har ført med seg andre og kanskje vakrere sanger, som har gitt gjenklang i begge hjertene.
Jeg slutter aldri å undre meg over hvordan hjernen plutselig sender meg av gårde i en spiral som dette. Hvordan gamle minner plutselig spretter frem. Jeg ser jo at datoer, årstider og steder er triggere. Men andre ganger så finner jeg ikke logikken, og i de øyeblikkene så tenker jeg at kanskje er man, til tross for manglende resonans den gang da, to om å minnes. Kanskje ble jeg tenkt på i dag? Kanskje var det noen som lurte på hvor jeg er og hvordan jeg har det? Og så sitter jeg her, i sofaen min, og sender tanker ut i løse luften: Jeg har det bra. Jeg fant den som eier hjertet som synkroniserer sine slag med mitt. Jeg fant den som mine sanger får et hjem hos. Jeg har det bra.