Ut på tur i ny natur

Har du lyst til å bli med meg på turen min i Østmarka i dag? Sett deg godt til rette så skal jeg forsøke å gjøre det så levende som jeg kan.
Østmarka er ny for meg, så jeg tilbake til gamle dager og notorisk speiding ette blå eller røde merker og regelmessige skilt. Nå bor jeg rett ved parkeringen på Oppsal, så derfor starter nok turene mine fra nå av herfra. I dag hadde jeg sett på kartet, og funnet en vei som var litt lengre enn snarveiene jeg kan velge, og i følge kartet så skulle det være løype hele runden rundt om Sarabråten og til Østmarksetera og rundt Nøklevann til Rustasaga. Jeg tror jeg hadde gått rundt 300meter da jeg misforsto et skilt og svingte av lysløypa og inn i skogen på rød og blå løype. Jeg hadde ikke gått langt før jeg møtte på en mann som meget entusiastisk gravde i et nesten tørt bekkefaret, med bare hendene. "Ja her har det vært forandringer" sa han entusiastisk, og glad for å få publikum. Har vannet gravd en ny vei? lurte jeg på. Det forble et ubesvart spørsmål. I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg nå skulle bli vitne til et funn av en sjelden elvemusling eller en fredet salamander. Jeg ventet i stillhet til mannen endelig fortsatte med:" jeg fant tre skår av en gammaldags colaflaske og en femtiøringer fra femtitallet i sted, så her har det nok vært noen før.". Ja ja, vi kan ikke alle gjøre store oppdagelser. Jeg hilste god tur videre, og krysset det lille bekkefaret på vei mot Solbergvann. Mens jeg sto ved vannet, hørte jeg en hakkespett. Er det ikke typisk at når jeg har valgt å ta med kun den minste linsen på kameraet, så skjer det slike ting? Men det hjelper ikke å furte over små detaljer. Jeg listet meg skritt for skritt nærmere treet som jeg fikk se hakkespetten oppi. Etter ti minutter var jeg så nærme treet og så høyt jeg kunne komme. Tålmodig ventet jeg med kameraet klart, mens hakkespetten stadig kom nedover trestammen. Jeg tok et bilde mens den var under veis, i tilfelle den skulle gå oppover igjen.
Da jeg var barn ble vi lært opp til at vi ikke skulle lage så mye lyd og støy når vi var på skogstur.Det er ikke sånn lengre. En familie på fem, og der glippet hakkespettbildet. "Ut på tur aldri sur" og "Jeg fikk i alle fall opplevelsen av å se den" til tross, jeg ble litt skuffa. Den yngste i familien synes at skogstur var en utmerket anledning til å forklare høyt og tydelig og helt på nerdenivå hvor gøy det var å spille det nye spillet på pc'n eller brettet eller hva det nå var, så jeg bestemte meg raskt for å gå inn på en blå løype med litt mer ulendt terreng. Hadde det ikke vært for skravlebøtta så hadde jeg ikke tatt det valget, og da hadde jeg heller ikke kommet gjennom et nydelig lite urskogområde med mosegrodde steiner og fotomotiver i fleng. Mose som lyser i solglimt i en ellers dunkel skog er helt fantastisk spør du meg. Det gir slik en ro å se på skaperverket med alle de små kunstglimtene. Ned på kne, under busker, over steiner og så var jeg klar for å fortsette.
Jeg kom inn på en sti jeg har gått en gang tidligere, så jeg forutså neste motiv som er en myr eller et vann. Litt vanskelig å si om det er vannpytter i myra, eller om det er et overgrodd vann, men det som er sikkert er at nå er det tid for et av de vakre høsteventyrene. Øyenstikkersvermingen. Store blå og brune øyenstikkere med glitrende vinger. Jeg så meg ut en tørr tue litt nærmere myra og kun en meters hopp unna. Det er jo ingen tørre tuer ved en myr, så nå begynte denne turen å minne meg om mine fordums fotturer det det alltid var våte knær på buksa, og minst en gjennomvåt sko. Men det er ikke tid til å bry seg med slikt når man skal fange øyenstikkere i linsen. Har jeg sagt at jeg har nytt kamera? Nei? Jeg har det. En herlig Nikon som ligger godt i hånden, med litt tyngde slik et speilreflekskamera skal ha. Vi er fortsatt i bli-kjent fasen, da vår første tid sammen har vært preget av flytting. Men i dag var samspillet vårt helt utmerket. Ja, jeg opplevde det slik i alle fall. Det blir spent å se når jeg får overført bildene til PC og får studert resultatene. Men foreløpig er det i alle fall vakre bilder i mitt hode. Øyenstikkere som står stille i luften, som helikoptre, mens vingene skinner i sola. Det er helt nydelig. De snur på et blunk, synker ned mot vannet, opp i lufta igjen, flørter med sine medkompanjonger. De blå er finest, men de brune har sin sjarm også.
Jeg kunne jo ikke bli i myra hele dagen, så etter hvert ruslet jeg meg ut av myra og ut av skogen ved Østmarkseteren. Jeg kan ikke noe for det, men sånne "gjennomgang forbudt for andre enn restaurantens gjester" er litt trist i skogen. Ja, jeg snakker ikke om å gå gjennom restauranten eller uteservering altså. Jeg snakker om en sti gjennom et lite skogholt. Detaljer..jeg vet..Snart var jeg inne på en lysløype med nesa vendt hjemover igjen. Flere små solgløtt. Flere øyenstikkere. Knips i vei. Så fant jeg en blå sti igjen, som brakte meg hjemover for alvor. Jeg kan med en gang si at de tuller ikke med merking av stier i denne marka. De blå stiene er ikke alltid for amatører eller for slitne knær. Her er det kuler og staup så det holder. Men frem kom jeg, og nå har jeg sittet i solen på verandaen også gjenopplevd denne fine turen. Jeg gleder meg til jeg ikke lengre er avhengig av blå eller røde merker, men frem til det skal jeg nyte hvert sekund i den nye marka mi.