Jeg ønsker meg tilbake til tiden da det var Egil Storbekken og Tolgatusseladdane som satte Tolga på Norgeskartet, og ikke en haug med tusseladder som heter kommunestyre som toer sine hender, mens sjefstusseladden har unnskyldningsangst.
Nei, Storbekken var mannen som virkelig kunne representere Tolga på riktig måte, søndag etter søndag i ønskekonserten. Jeg savner ønskekonserten slik den var den gang da. Da Monåberget fremdeles var et sted vi kunne plukke tyttebær og blåbær, og storsvingen var startstedet for sparktog.
Ønskekonserten var ett av de faste holdepunktene, nesten like populær som Norsktoppen og ti i skuddet. Den udødelige "där som rosor aldrig dør", med Mia Mariann og Pär Fillip, kan fremdeles synge i hodet mitt. For ikke å snakke om New Jordal Swingers sine fengende låter. Mest fra tiden før bussulykken deres. Jeg kan huske at Ivar Hovden rødmet da han mange år senere kom til en av de barnehagene jeg var leder for, for å selge leker for trigonor, og jeg presenterte meg som gammal NJS- fan.
Jeg nevnte Monåberget. Det var første miljøengasjementet til unge Marit det, da veien skulle utbedres og deler av Monåberget skulle sprenges bort. Jeg kan huske jeg skrev om teksten på visa om Enerhaugen, som gruppen Ballade udødeliggjorde for meg, selv om visa er mye eldre enn det. Og bortsprenging av deler av Monåberget var bare starten. Snart ble den koselige veien som endte i en sti litt høyere opp og forbi berget, erstattet med asfaltvei. Multemyrene og enda mere skog ble til boligfelt, og til og med på resten av berget ble det hustomter. Hele utsikten fra godstolen, som hadde vært trær, berg og gress, ble nå hus og verandaer. Veien ble bredere og tok med seg klatretrærne mine og det flotte lerketreet som jeg var så glad i. Hele Modalane ble forandret. ( og dette er ikke de samme Modalane som kommunen som alltid hadde det høyeste gjennomsnittet per innbygger i den årlige innsamlingsaksjonen, år etter år).
Innsamlingsaksjonen ja. Det var også et fast årlig innslag på TV. Nesten på lik linje med Spelemannsprisen, Melodi Grand prix ( som sikkert også da het Eurovision song contest) og dagenfør dagen. Hadde det ikke vært sanginnslag på innsamlingsaksjon-sendingen så hadde jeg nok ikke sett på. Jeg mener, jeg så jo både Husker du og Da Capo også. Ikke rart at jeg har en forunderlig CD-samling. Og CD-samlingen er jo mye mer strømlinjeformet enn kassett-samlingen min, for den var allsidig den.
Jeg ønsker med tilbake til tiden der lykken i livet var å sitte med høretelefoner, koblet til stereoanlegget og med god rytme i vippegyngestolen. Da helgene var friluftsliv og hyttetur, og jeg sovnet da hodet traff puten om kvelden.
Hvor vil jeg med alt dette da?
Jo: Dagens overskrift var egentlig "Med livet i fingertuppene", og er lånt fra en dokumentar jeg så en gang for lenge siden. Jeg var kanskje tolv-tretten år, og dokumentaren handlet om en ung klippeklatrer som klatret rundt i høyreiste klipper som ofte reiste seg opp fra havet. Jeg lurer på om det var fra Australia. Kun i shorts, og med en liten beholder med krittstøv bundet fast med tau rundt livet på han, forserte han skarpe kanter, overheng og stupbratte vegger, ofte hengende etter fingertuppene mens han lette etter fotfeste.
Nei, jeg har ikke vært på Skullerud klatresenter og fått en åpenbaring eller en ny hobby. Og herfra og ut så blir dette et av mine mer melankolske og selvransakende innlegg som ligner på noe jeg har skrevet før. For de største fellestrekket mellom meg og klippeklatreren er at vi begge famler og leter etter fotfeste, og for min del er det fingertuppene som i denne stund bidrar til å få meg videre i livet ved at de trykker på knappene som forteller hvordan jeg har det. Jeg skriver virkelig for meg selv nå, men jeg deler fordi jeg umulig kan være alene om å dingle i løse lufta mens fingertuppene skriker og beina spreller.
Jeg våknet opp i dag, med en følelse av å ikke ha sovet. Hjernen min har jobbet med å finne prognoser for resultatregnskap og neste års budsjett. Jeg har regnet alle ukens regnestykker om igjen og betvilt hvert eneste ett av dem i løpet av natten. Jeg har også vært på møter deler av natta, og endelig fant jeg ordene jeg skulle funnet når jeg var på møtene i våken tilstand.
For meg er det ganske skremmende å ikke komme opp med raske svar og gode tanker før det har gått dager etter møter. Jeg pleier å være en rask tenker. Det er en av mine kvaliteter. Men nå virker ikke tannhjulene slik de skal. De står og stanger med tenner som er i utakt og som ikke passer inni hverandre. Det gjør meg usikker og ikke så rent lite frustrert, for det hindrer meg i hverdagen og gjør det tungvint og lite lystbetont.
Det er nitten grader og sol i dag. Det blåser en mild fin bris som risler gjennom høstfarger løv. Da jeg skjønte at dette er en av de vakreste dagene denne høsten, så trillet tårene i strie strømmer. Ikke fordi jeg er rørt, men fordi jeg ikke orker tanken på å nyte denne fine dagen ute i skogen eller ved Østensjøvannet. Når kaldsvetten renner etter å ha gått fra soverommet til badet, så skjønner jeg st jeg har tapt. Det å kjenne motvilje mot å gå ut i finværet er nesten enda verre enn å være treig i tankegangen, samtidig som begge egentlig er like ille. To av særtrekkene mine, det som er meg, er fraværende. Og jeg takler det særdeles dårlig.
Jeg har slept med meg godstolen ut på balkongen. Jeg sitter her i pysjbukser og singlet, med far sine solbriller. Jeg kan kjenne solen og vinden, og høre raslingen og fuglene. Jeg får nøye meg med det i dag, og tenke at frisk luft gjør nytten sin også om den inntas sittende i godstolen. Da er den biten parkert for en stund.
Jeg skal ikke dvele for lenge ved fortvilelsen. Det er aldri produktivt. Men jeg må like vel dvele litt ved hva alt dette gjør med meg. For, dette er selvfølgelig veldig ubeleilig. Og, som vanlig så har jeg nok bidratt mest sjøl. Fordi jeg tar for mye enkleste vei ut og sier sier ja. Og jeg skal ikke bla meg så langt tilbake i bloggen før jeg finner noe om å ha tatt på meg litt for mye og skrudd opp tempoet litt ekstra for å kjenne meg likeverdig og fullverdig. Jeg husker ikke når jeg skrev noe om det, og jeg orker ikke bla meg frem, men jeg vet det er der. Og jeg ser at jeg ikke lærte.
Mest ubeleilig kommer dette fordi jeg hadde begynt å få litt dreis på søvnutfordringene mine nå. Dette skjedde da jeg kom inn i en god rytme med trening tre ganger i uken igjen. Det er en suksessfaktor for meg dette med regelmessighet. Og å trene gir mye mer energi enn det tar. Og det tar bort smerter og gir ro. Trening er også måloppnåelse. Stadig små seiere og små fremganger. Lengre distanser, kortere tid, større belastning, flere repetisjoner. Hele tiden små suksesser.
Jeg ble gladere, mer uthvilt, sterkere og hadde mer energi. Jeg kjente at nå var livet så godt som det kunne bli. Og så kom denne helvetesuken der alt falt igjen. Og jeg kan ikke en gang peke på noe konkret. Det er bare summen av alt som må tenkes på og mestres og huskes og analyseres.
Og derfor lengter jeg tilbake. Tilbake til tiden der lykken var å høre godlåtene mine mens dagdrømmene og tankespinnerier, en hel verden og et helt liv, utspant seg i hodet mitt. Jeg hadde et klistremerke som sa "stopp verden, jeg vil av". Akkurat nå kjennes det litt sånn ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar