Da verden var et hus med fire vegger

Ideen til overskriften er fra Alf Prøysens "Romjulsdrøm". Jeg beklager at jeg har endret den til bokmål, men det er litt mer internasjonalt for de av mine som bruker Google oversetter.
Jeg har nettopp kommet tilbake etter en uke hos mor. En stille og rolig julefeiring, enda roligere enn vanlig da været var begredelig og lite inviterende for utendørsaktiviteter.
I år jobbet jeg halv dag den 21., og så dro jeg rett til flyplassen og var hjemme hos mor kl 22. Det er alltid noe eget med å gå ut av bussen, finne kofferten og så se etter mor og bilen. Det er koselig å sees igjen, og det er godt å komme inn i varm stue. Kanskje drikke en kopp te og prate litt før vi må gi etter for lange gjesp og finne dyna. Selv om det ikke er sengen i barndomshjemmet, så er det likevel hjemme på et vis. For det er hjemme hos mor.
Vi merker nok begge to at vi har blitt eldre, og at vi begge bor alene. Det blir litt intens i starten, før vi finner roen i dagene. Når du er vant til å bo alene, så kommer det litt brått på når du plutselig skal være sosial fra du setter beinet ut av senga og til du legger deg. Slik er det for oss begge. Men vi fant formen ganske raskt i år også.
Eldre ja. Det merkes på at julen tar litt mindre plass nå enn før. Ikke for det, i år så jeg både snekker Andersen og julenissen, tre nøtter til Askepott og Timmy gresshoppe sin julekavalkade på julaften. Men ut over det, så er det litt mindre julepreg over julen vår. Litt mindre julepynt. Juletre har vi ikke hatt siden far døde. Ikke fordi vi ikke hadde klart det selv, men fordi det var liksom fars prosjekt. Vi har bytter ut noe av julematen også. Til like gode men litt mer lettfordøyelige varianter. Men lutefisken på julaften, den tøyser vi ikke med. Og Juleverset og lesingen fra den gamle salmeboken. Tradisjoner som alltid har vært med, fra før min tid. Tante Jorunn, som var sammen med oss på julaften, er også vant til de siste to tradisjonene, for høytidsbønnen fra salmeboka og Juleverset er tradisjon fra hjemmet til tante og mor.
Når jeg tenker på julen sett under ett i etterkant, så er det noe med at det viktige med jul har forandret seg litt. Det er det å være sammen som er jul nå. Fri sammen. Tid til å sitte å løse kryssord, eller julenøtter på NRK. Jeg så på julenøtter i kveld. Det var ikke det at jeg ikke klarte de på egen hånd. Men det er ikke det samme. For det er julenøtter med mor som er stas. Alene er det bare 15 minutter med intetsigende tullball. Jeg ringte til mor etterpå, og så fant vi de siste ordene sammen.
Julen i år ble en innejul, og det ble mange kaffekopper og sene frokoster. Det ble brudd i hverdagsrutine for oss begge, og jeg tror det var godt for begge. Å kunne prate og få svar, uten at det er via en telefon eller en skjerm. Vi spilte scrabble. Finfin hjernetrim, og begge er like gode tapere og vinnere. Det er spillet som er gøy. Hvor mye poeng kan ett ord gi. Kan man nå i en tredobbelt ordpoengrute?
Jeg sitter her i takknemlighet over julen. I år fikk jeg med meg julebildet som mor broderte tidlig på søttitallet. Selve symbolet på barndomsjulen, og på julen forøvrig da det er et bilde av den hellige familie. Jeg har hengt det opp på veggen min selv om julen er på hell. Jeg vil se på det og minnes litt. Barndommens jul. Den samme tryggheten, og roen, men samtidig var det selvfølgelig den barnlige spenningen og gleden.
Noen ganger er det fryktelig godt og veldig enkelt når verden er et hus med fire vegger. Det er godt å slippe maset fra resten av verden. Det er godt når det mest utfordrende i en dag er scrabble og julenøtter. Vi har til og med hoppet over dagsrevyen en og annen dagen, for å ha en bekymringsløs dag der alt er blåtimen og innekos.
Jeg er tilbake i hjemmet mitt. Det er godt og trygt det og. Men litt stille. Stillhet jeg kan bruke til å mimre litt i takknemlighet. Takknemlighet over å kunne få noen dager fri til å være sammen med mor. For det er julen det nå. Å være sammen, og huske det som var før, med glede, og å skape nye gode stunder. Nyttårsaften skal jeg få være sammen med de herlige tre i Vestby. Bryggerhusgjengen som ikke lengre er i bryggerhuset, og Deepika er nyere enn gode gamle Chika. Men det er samme mor, og det er samme sønn, og det er samme tanten som er tanten både til hunden og gutten. Og det er samme kosen, humoren og varmen.
Takknemlig takknemlig. For alt jeg har i livet, og for at nok et år snart er på hell og et nytt år snart begynner. Et år som sikkert vil by på opp og ned, på frem og tilbake. Men klar blir vi aldri for alt,  før vi står i det. Det er livet det. Men i år skal jeg være flink til å la verden være et hus med fire vegger innimellom. Fordi jeg trenger det.