Skyer både over og under

Joni Mitchell synger at hun har sett skyer både ovenfra og nedenfra, men at det fremdeles bare er illusjoner av skyer hun har sett. Et gammelt uttrykk sier at over skyen er himmelen alltid blå. Og sist onsdag tenkte jeg på begge deler da jeg satt i et fly, på vei til London.
Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til at det er skyer over skyene tidligere, men da flyet brøt gjennom  skydekket, og alt ble bomull og sukkerspinn under meg, så var det skyer på himmelen. Det var til alt overmål skyer i rommet mellom bomull og sukkerpinnteppet og himmelhvelvingen også. Tre lag med skyer kan jo knekke enhver drøm om at himmelen alltid er blå over skyen, og enhver illusjon om at man vet noe om både himmel og skyer. Jeg skjønte hva Joni mente, på en ny måte. For jeg kjenner heller ikke skyenes gjøren og laden, overhode.
Jeg tenkte også på polfarere når jeg så utover den hvite sukkerspinnsletta. Det må jo se litt maken ut når du står der midt i isødet og alt er bare hvitt. Som om det er noe hemmelig som du ikke ser fordi det er skjult under et mystisk hvitt og mykt dekke. Det er litt deilig å. Å kjenne litt på at alt du ikke ser, ikke er der i øyeblikket.
Det står opp en bit med metall, med et hull i, på den høyre vingen på flyet. Det er bare den som har sol på seg. Resten ligger i skyggen. Et gyllent fokuspunkt i alt det grå og hvite. Det må jo bety noe.
Et lys i mørket er det jo mange som prater om, særlig på denne tiden av året, når så mange trenger det. En ledestjerne kan det også være. Jeg tror jeg tenker ledestjerne fordi jeg trenger det. Jeg trenger noe mer enn magnetisk nord og nord på kart og kompass. Jeg trenger en svær, blank ledestjerne som lyser hele veien mot håp og mål, for skyer har jeg nok av. I mer enn tre lag.
På onsdag var det tåke da jeg gikk hjemmefra. En tåke så kald at den drysset som snøstøv ned på meg. Frisk luft med snøstøv. Så vakkert å se, men kaldt i ansiktet. Men trygt. For snø, uansett i støv eller i filleform, det vet jeg hva er. Og alt som er kjent, er trygt.
Jeg skrev ikke lengre enn hit på onsdag, for jeg hadde bare baksiden av utprinten av billettbekreftelsen min å skrive på. Og håndskrift tar større plass.
Jeg våknet før det var lyst i dag, til lyden av brøyteplogen. Fremdeles er det dunkelt ute og jeg sitter ved vinduet, i lyset av julelysene på balkongen og et stearinlys. Morgenkaffen lukter himmelsk og det er kun kjøkkenklokken og duren av kjøleskapet som høres, samt små klikk fra termostaten på en varmeovn. Hele himmelen er grå i dag, og jeg vil tro at det er flere lag over skydekket, akkurat som på onsdag. En firelags skydag, med melisstrø. Jeg vil nok ikke finne ledestjernen i dag.