Den skal tidlig krøkes som god pensjonist skal bli

Det er alltid mye snakk om hvor viktig det er å bevare barnet i seg.
Nå er det ikke slik at jeg ikke har kontakt med barnet i meg. Jeg har bare enda bedre kontakt med min indre pensjonist. Etter mange års studie så har jeg en ide om hvordan jeg vil bli som pensjonist. Og selv om det er en stund til, så er det like greit å perfeksjonere pensjonistegenskapene jevnlig frem mot den tid. For det krever sin kvinne å bli den ultimate pensjonist.
Når jeg ser tilbake, så er det spor av pensjonisten i meg alt fra tidlig alder.
Som sjuåring kan man nesten si jeg gikk i læra, da jeg var hos tante Ingrid og bestefar de dagene jeg ikke gikk på skolen. Bestefar var født i 1887, så det vil si at det var en godt voksen læremester jeg hadde i 1976. Tante Ingrid var bare noen år eldre enn far, men for en sjuåring så var jo alle som var eldre enn tenåringer, gamle.
Morgenstunden inneholdt barnetimen for de minste, så barnet fikk sin dose også. Men så var det morgentrim med Reidar Morset (Og så strekker vi ut, og så bøyer vi inn, og føtene saman og stans). Deretter var det nyheter og andakt på radio, og så var det barnetv i reprise. Så,  kl 1005 kom dagens høydepunkt:Trim for eldre, med Valborg Hagfeldt.
Det er jo litt interessant å tenke på at man lot seg underholde av å se på ca tjue eldre mennesker med hver sin stol som gjorde øvelser i takt med Valborg og damen på piano. Men jeg var ikke bare passiv tilskuer. Jeg var med. Kjøkkenstolen inn i stua, og alle øvelsene ble gjort. Jeg sang selvfølgelig med også, og etterpå så parodierte jeg Valborg Hagfeldt og prøvde å få bestefar med på trim. Etterpå leste vi avisen, og kanskje vanket det et kamferdrops eller en kongen av danmark.
Jeg skal ikke gå synkronisert gjennom alle sporene av pensjonistforberedelsene opp gjennom  livet, men jeg tar noen små hint her og der.
I 1996 skulle jeg og min søster til Kypros. Jeg var ikke særlig reisevant, men hadde skjønt at det mest essensielle man tok med seg på flytur, var en allsidig håndbagasje, med rom for alt man kunne behøve på fem timer.
I og med at dette bare var min andre flytur (ja, jeg var ikke videre begeistret for fly på den tiden) så var jeg ikke utstyrt med trillekoffert og håndbagasje etter de tilmålte mål, så da tok jeg bare det sorte formsydde nylonnettet med glidelås jeg da, det som jeg hadde fått av mor.
Ja da, jeg vet at bestemor hadde fått makan som hun hadde som håndbagasje da hun og venninnen Berta skulle reise med danskebåten, men det var jo praktisk da.
Jeg tror jeg og søstera mi kniste i minst fem minutter av den håndbaggasjen min, men kanskje lo vi enda mer av øynene på hun som skulle kjøre oss til Gardermoen da hun så håndbagasjen min. Hun som kjørte oss var nemlig av det reisevante slaget, en sånn en som garantert stiller med matchende baggasje og praktisk reisedrakt selv på kortere turer. Derfor: Joggebukser og nylonnett var visst nok helt uhørt.
Etter at jeg flyttet til Oslo, har jeg reist mye kollektivt. Det er fin trening til pensjonistlivet. Mye ideer å hente der altså. Jeg håper inderlig at det fremdeles er kronestykker i omløp når jeg blir gammal. Slik at jeg kan ta bussen i morgenrushet, og lete frem tre kroner her og to kroner der fra forskjellige lommer, slik at alle blir ekstra utålmodig før jeg tusler meg inn til det ledige setet som er reservert for meg og mine. Ja hvis det er ledig da. Hvis ikke så stirrer jeg i senk alle under 80 som sitter på det setet.Jeg har ikke begynt å trene på det med kronestykkene. Det får komme litt etter hvert hvis de fremdeles finnes.
Men, jeg har tatt Østensjø ring-bussen til Brynsenteret, flere ganger til å med. Det er den ultimate pensjonisttrening. Litt sånn "trim for eldre tar bussen." Man kjenner seg litt naken uten rulator eller trillebag på Østensjø ring. Og det henger en liten eim av naftalin, eller møllkuler hvis man vil, i lufta når man går av.
Trillebag ja. Det har jeg. Skarp lyseblå, med store hjul og ekstra støtte slik at jeg kan sette den fra meg. Den bruker jeg når jeg handler på kiwi nedi gata. For det er litt motbakke hjem igjen, og jeg handler en gang i uka, så da er det kjekt. Det eneste som er litt leit, er at det er så mange eldre, særlig damer, som glaner på meg når jeg går med den. Tror de at jeg hermer etter dem, tenker jeg mens jeg haster hjem med trillebagen skramlende etter meg.
Å jobbe i kommunen er også litt trening på pensjonisttilværelse. Bærbar pc som ikke er bærbar lengre enn ledningen rekker fordi batteriet er så dårlig, er jo litt sånn "gammel dame som ble lurt til å kjøpe utgått modell på elkjøp-" stil. Og nå som de nyinnkjøpte Huaweiiene snart ikke får benyttet
googleplattformene lengre, så blir de kanskje litt sånn doro i forkledning.
Jeg holdt nesten på å glemme: jeg skrev at jeg gikk i læra som sjuåring. Fagbrevet som pensjonist derimot, tok jeg da bestemor bodde i omsorgsbolig. Min bestemor var veldig sosial og raus, og holdt
kaffelagtradisjonen i hevd også når hun flyttet inn i omsorgsleilighet med kaffetrakter på tidsur og ingen bakemuligheter. Det var ikke få kaffelag jeg var med på, med lefser og mor monsen og en gjennomsnittsalder på godt over åtti. Samtaletemaene, kaffebrødene, de gamle dialektordene, alt sammen gjorde meg til nesten fullkommen pensjonist. Jeg manglet bare krimpelinkjole og hjemmepermanent med grønnskjær i. Kanskje en strikkatrøye hvis det var kjølig. Klaveness- og ekkosko har jeg alltid gått med.
Det eneste som jeg gruer meg til, men som kanskje ordner seg med årene når blodsirkulasjonen blir litt dårligere, det er de tjukke brune strømpebuksene. De sliter jeg med altså. Jeg har aldri likt
strømpebukser, men har jo sett at det hører med. Men der må jeg kanskje heller bli litt mer som mor og ikke som bestemor. Mor kjører Kari Traa og Ulvang- stillongser. Mor er litt mer moderne pensjonist enn hva jeg har tenkt å bli, nemlig. Og det er klart. Internettbank og iphone det beholder jeg. Jeg vil ikke kjøre brevgiro og dorotelefon. Men vipps..Ikke pokker.
Som dere skjønner, så tror jeg at kommer til å gli lett over i pensjonisttilværelsen. jeg mener. Jeg
sover dårlig, jeg er stiv i knærne og ryggen, og fingrene virker når de vil, sånn utpå dagen. Jeg flyr i rundt og kikker på fugler. Jeg drar til Florida to ganger i året.Jeg spiser operamints og lefser fra børset bakeri, og nyter gjerne et glass portvin. Og femtiårsdagen min.Den skal jeg feire med en tur med hurtigruten. Jepp, almost fifty going on sixtyseven, der har du meg.