Vi virret litt rundt denne gangen, på Gardermoen, for nok et gjensyn og velkommen.Det var så mange fly samtidig, og det var så lang kø i passkontrollen for de uten EØS og EU-pass. Vi surret i hver vår retning, og det ble bare en hastig klem før vi løp til flybussen. Men da kunne vi lene oss tilbake, smile og si alle velkomst- og gjensynsordene.
Og så var vi sammen igjen. For de dagene vi har tilmålt. Med dagligdagse gjøremål og ferieaktiviteter om hverandre. Vi klarer å stenge tanken om at tiden flyr, ute, og er i nuet og opplevelsen. Men klokken tikker, og solen går sin gang.
Dagen kom, som dager flest, litt tidlig og litt treig. Kaffen surklet seg i gang, og en stor flue kastet skygge bak gardinen før den tok en æresrunde inn i rommet og tvang meg ut på golvet for å hjelpe den ut vinduet igjen.
Vi drakk kaffe på senga som om det var en vanlig dag. Det blir nok en solskinnsdag, men ikke så varm som i går sa vi mens vi spiste frokost og lot som om vi hadde hele dagen foran oss.
Nå pakkes det, nå ryddes det, nå telles det unektelig ned, og jeg sitter her og skriver. Jeg vet at snart er ekkoet her. Som alltid.
Den som reiser er på vei et sted, men den som blir igjen blir forlatt. Tilbake med en tommere leilighet, med minnene og luktene av parfymen, av sjampoen, og et glass her eller en tannkost der.
Dilemmaet; skal du rydde alt med en gang, eller forbli litt i minnene og ekkoet.
Jeg sitter og hører på lydene av pakking. Svarer på spørsmål. Kommenterer litt. Vi ler litt. Er stille mer. Jeg hører koffertglidelåser og knapper, og vet det nærmer seg. Men dytter det unna litt til. Bare litt.
Denne følelsen av aldri nok tid. Alltid noe ugjort. Alltid et « vi skulle jo..», som det ikke ble tid til. Men vi gjorde jo noe annet i stedet for.
Vi ser sammen i alle kroker, om noe er igjen som skal med. Jeg er glad for at noe skal bli igjen. At noe skal ligge på vent til neste gang. For neste gang, det er fint å tenke på. Men det er ikke så lett å tenke neste gang nå.
En pause nå mens eplehagen lades opp. Hverdagspraten går. En måke skriker på taket, og flere svaler jubler forbi. Alt går som normalt der ute. Det er her inne det er rart.
Snart drar vi, til Gardermoen, og til nok et farvel, men på gjensyn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar