Jeg gjennomgikk et planlagt kirurgisk inngrep i kneet på tirsdag. Alt har gått fint så langt, så det er ikke operasjonen jeg skal skrive om. Det er mer alt rundt, alt man ikke tenker på til daglig, og alt man tenker på både før og etter.
La meg starte med forrige uke.
Min bestemor sa alltid at når hun skulle reise bort, så vasket hun huset, skiftet på sengen, vasket alle klær som var skitne mv. Litt fordi det da var koselig å komme hjem igjen, men aller mest fordi ingen skulle måtte rydde og vaske møkkete hus og klær etter henne hvis hun ikke skulle komme tilbake. Jeg trenger kanskje ikke å tydeliggjøre det, men her var det pessimisten bestemor som så for seg at hun ikke kom levende hjem igjen. Det var ikke en skjult drøm om å rømme fra alt.
Jeg var veldig glad i bestemor, pessimisme og humor i skjønn forening. Og forrige uke hørtes jeg hennes mantra som på dialekt er sånn ca «ikkje nåinn ska måtta ta lorten ette me vest e dør på tur».
For å si det sånn, det er relativt rent i leiligheten min. Speil er pusset, og skapdører og håndtak på alle kjøkkenskap er fri for seigt kjøkkenstøv. Til om med kaffetrakteren er nyrenset. Og i en svakt øyeblikk så dro jeg frem julepynten og lyslenken til balkongen også.
Dilemmaet var jo å kjøpe inn mat nok til en hel uke. Det er jo litt selvmotsigende hvis man tenker på bestemorvis, så det tilskriver jeg overlevelsesinstinktet og et snev av optimisme.
Nå var det ikke bare hus og mat som måtte være på stell. Jeg måtte skaffe krykker også. Jeg kunne kjøpe krykker på stedet, men takk og lov at jeg ikke satset på det, for der hadde de ikke ispigger for krykker til salgs. I og med at jeg jobber i samme bygget som bydelens hjemmetjeneste, så gikk jeg ned dit og spurte om man kunne låne krykker noe sted. Det trengte jeg ikke, for hun som satt i skranken hadde et par jeg kunne låne. I tillegg ble jeg klar over at jeg har opp til flere kolleger som har krykker stående. Tenk, nå har jeg kommet i den alderen at jeg kjenner mange som har et par krykker stående. Og etter dette så har jo jeg kjøpt et par isbrodder for krykker som jeg kan låne bort til de som ikke har det.
Operasjonen gikk godt, og en apotektur, en taxitur og tre etasjer med trapper senere var jeg hjemme. Og så begynte hverdagslivet med ett bein å stå ordentlig på, ett å stå litt på, og to krykker som gjør at hendene er okkupert.
Like godt som jeg har pessimisme-realismen etter bestemor, så har jeg ordenssansen etter tante Ingrid (og broren hennes, altså min far). Dette er en utfordring nå som jeg har krykker. Jeg biter tennene sammen og prøver å tåle at noe som pleier å være i skuffer og skap, står fremme. Fjernkontrollene ligger ved sofaen. Ladere til eplehagen ligger der jeg ladet sist. Jeg har også innsett at å spise foran tv’n ikke er særlig praktisk, eller er så og si umulig, da jeg ikke er blekksprut, og man ikke kan putte middagen i lomma.
Noen kamper har jeg likevel valgt. Melkekartonger og plastemballasje skal skylles før de resirkuleres. Jeg skyller oppvasken før jeg setter den i oppvaskmaskinen.(dette er jo fordi jeg ser litt mørkt på å skulle tømme oppvaskmaskinen alt for ofte akkurat nå, og at skylt vask ikke gir den samme odøren). Jeg har gjort meg noen erfaringer de to siste dagene, og ser at krykker fordrer kreativitet og løsningsorientering. Store lommer er et must. Kopper med lokk like så. Det er ikke uvesentlig hvor man står plassert i forhold til kjøkkenbenk, komfyr og bord, når man legger krykkene fra seg. Jeg er imponert over hvor lett det var å huske at jeg måtte ha krykker hvis jeg våknet på natten, og litt frustrert over hvor våken man må være for å komme seg på do med nevnte hjelpemiddel på natten.
Jeg tenkte også på forhånd at man kan raskt komme tilbake på jobb når det bare er kneet som feiler noe. Nå er det ikke slik at jeg blir borte så veldig lenge, men den forespeilede ene uken blir nok litt knapt. Jeg kaldsvetter og hviler etter hver runde på kjøkkenet. Etter hvert måltid jeg lager. Etter hver do-tur, for ikke å snakke om etter en dusj. Foreløpig må beinet være høyt og på en pute det meste av dagen. Kroppen jobber med å hele såret, og kneet sier ifra innimellom at noen har snittet og rotet litt rundt der. Heldigvis er dette en forbigående periode. Jeg trenger ikke en gang maksdosen med smertestillende. Bank i bordet.
Jeg har selvfølgelig gjort meg noen tanker. Jeg kjenner en stor beundring og medfølelse med de som er avhengige av krykker, rullestoler, førerhunder, stokker og andre nødvendige hjelpemidler i hverdagen hele livet.
Det er ikke det at jeg ikke har skjønt tidligere hvor utfordrende det kan være, og hvor mange hindringer det er i en hverdag. En del av jobben min med nybygg av barnehager er å tenke universell utforming, og da må man automatisk tenke fremkommelighet og tilgjengelighet. Jeg har møtt mange mennesker med diverse utfordringer, og mange av de har delt deler av de utfordringer man møter. Men det er dette med å ha skoen på litt sjøl. Det er først da jeg ble klar over hvor mange «småturer» jeg tar rundt i leiligheten i løpet av en dag. Jeg skjønte fort at jeg må tenke annerledes. Store lommer er en ting. Mobilen i snor rundt halsen (ja da, litt sånn trygghetsalarmprinsipp, men jeg er jo ikke helt stø på krykker). Det å planlegge eller tenke på hva annet jeg trenger når jeg først er på beina for å hente en ting. Følelsen av mismot når jeg lander i sofaen for så å finne ut at jeg har glemt noe. Snøen på balkongen som bare får samle seg opp. Det som er øverst i skapet, som bare er utilgjengelig.
All akrobatikken som kreves for å dusje, med hovedtyngden på ett bein. For å si det slik, sjampo får holde. Balsam blir for mye. Det er også overraskende hvor mange ting som faller ned i løpet av en dusj, når det er litt vanskeligere å få plukket det opp igjen.
Det er Thanksgiving i dag. Det er tiden for å være takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg har familie som er der, og bryr seg om meg. Jeg er takknemlig for at dette krykkelivet er forbigående, og jeg må si at jeg er utrolig takknemlig for at jeg sitter her i en varm stue og slipper å tenke på at jeg kan miste jobben ved sykemelding. Jeg takke for at det finnes kolonial.no, selv om jeg ennå ikke har brukt dem. Jeg er så glad for at jeg har gode kolleger som tenker på meg, som ønsker meg god bedring og som skriver « si ifra om det er noe du trenger», og mener det.
Jeg er takknemlig for alt og alle jeg har i livet mitt som gir meg glede og utfordringer, mening og formål. Og med det sender jeg denne ut i verdensveven med ønske om en god Thanksgiving og en vakker adventstid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar