Det er noe med trær

Det sies at mennesker stammer fra apene, og at det er de vi ligner mest på. Det er mulig det, men jammen ligner vi mye på trær også. 

Dagens tittel er ikke min. Det er en kommentar jeg fikk av kollega Torunn da jeg la ut bilder fra en av mine mange skogsturer. Men hun har helt rett, det er noe med trær. Hele skogen er som en metafor for levd liv og hele menneskeflokken. 

Det fins trær i alle størrelser og i mange fargevarianter. Noen skifter farge i løpet av året, mens andre har ser likedan ut hele året og hele livet bortsett fra at de blir større da.

Noen er frodige og er full av bar eller løv, mens andre er nakne og snaue. Noen bøyer seg etter været mens andre står fjellstøtt. Trær kan vokse sammen med andre, og de kan strekke røttene sine langt for å få næring. De tilpasser seg både værforhold og terreng.

Alle beundrer de flotte fargene som bøk og lønn får om høsten, og lar de få overskygge de mer alminnelige gule bjørkene, helt til alle er brune og visne rett før vinteren kommer.

Gadden er godt impregnert og over tusen år gammel. Den har ikke sitt motstykke verken blant menneskene eller i skogen her på Østlandet. Ingen lever evig.

Trær dør men det kommer nye. Unge og friske. De aller minste kan overraske oss med å tåle mye både av vær og årstider, mens andre gir tapt i tidlig vår. 

Det er ikke alltid at trærne ytre stemmer med det indre. Ta for eksempel forrige uke. Da kom det noen kraftige vindkast, som skapte kaos i hele skogen.

Noen trær ble rykket opp med rota. Noen la seg midt i stien og stengte veien for andre. Noen av de store trauste grantrærne som vi tror vil stå evig bare fordi de er så store og eviggrønne, de knakk midt på og stupte mot jorda. Noen av de tynne små sto uberørt etter hurlumheien. Kanskje de hadde fått et dult eller to av en av de som falt, men et par knekte greiner var alt som vistes. Og brukne greiner dør man ikke av.

Noen trær klarer seg fint aleine. De vokser og trives og klarer seg sjøl uten stell, gjødsel og vanning. Ja, de fleste klarer seg best uten at grådige folk gjødsler for å få de store nok til felling for å bli plank. De som blir bråvoksne kan bli litt porøs og skjør på innsiden. Det er da de knekker ved neste vindkast.

Noen trær er avhengig av familie rundt seg for pollinering. Kirsebærtrærne for eksempel, de får ikke frukt hvis de bare er ett enkeltstående. Og jo eldre trærne blir, jo mindre frukt bærer de.

Jeg ser ut på de forblåste bjørkene utenfor vinduet. Nakne kvister vaier i vinden. De kaster ikke så mye skygge lengre, og fuglene får ingen ly verken for været eller for sine fiender. I tiden vi er inne i nå, så kan trærne hvile etter å ha tjent menneskers behov for ved til bålet og en plass å henge hengekøya. Nå kan de samle seg, trekke sevjen inn i midten og døse seg gjennom vinteren

Noe av det fineste med trær er at så lenge de står oppreist, så holder de ut gjennom frost og snø, gjennom regn og vind, og når våren kommer så får løvtrærne nye knopper og grønne blader. Bartrærne får lysegrønne skudd som smaker friskt av vår og sol. Trærne trenger ikke ha trua på at det kommer nye tider, de fornyer seg hvert eneste år, helt til de faller ned. Ja, noen fortsetter til å med å spire etter at de har falt.

Trærne forteller om årets gang, om tiders gang og slekters gang. Og vi bør høre på de siste bladenes rasling i vinden, som hvisker at det kommer en ny tid med grønne spirer igjen. For den som venter.