Den som vil ta bilder mens det fremdeles er flere kjøttmeiser enn bæremeiser å se, må komme seg ut tidlig. Nå er ikke ti tidlig, men det er tidlig nok, og på en dag med minus 10 er det i alle fall tidlig nok. Det knirket kaldt under skoene, og rev litt i nesen de første meterne, men så ble det bare godt og friskt å gå.
Dagens tankerekke begynte egentlig i går, da jeg leste morgenhilsenen som jeg får på e-post, fra kirken min i Miami. Overskriften var "I kjølvannet av en speedbåt", og tanken var at de som har en tendens til å bruke fortiden som en unnskyldning for å ikke komme seg videre i livet, kan ha god nytte av å tenke på fortiden som kjølvannet av en båt. Man skal se på fortidens spor som noe som vises bare for en kort stund, og som svinner hen. En herlig tanke å spinne videre på midt i skogen, spør du meg.
For hvis man ser på fortid slik da, som kjølvann,så skal det ikke la seg gjøre å snuble i de gamle sporene. Og sporene skal ikke kunne lage humper i veien foran, for kjølvann ligger alltid bak. Det er jo en besnærende tanke. Ikke lett å etterleve alltid, men jeg tenker det er verdt et forsøk. Og slik jeg tenker, så er dette bildet ment for det du ikke vil dra med deg videre. Det kan til og med være noe som du har lært noe godt av, men som du ikke trenger å ta med på videre ferd. Det gode, det som vi vil ta med oss videre, det kan vi putte i sekken.
Nå er det kanskje ikke å fokusere på kjølvann på skogstur, og kanskje er det derfor jeg begynte å tenke på en annen type spor. Skispor. Skispor kan vi også lære en del av.
Alle har vi vel satt utfor en bakke, i dype gode spor, kanskje med litt is i, slik at farten bare øker og øker. Mens vi har sittet der i en lett hockey, og kjent tyngdekraften gi oss en velfortjent pause etter fiskebeinsøkta opp bratta, så har plutselig den ene skia blitt dratt ut til siden i et spor som noen andre lagde da de mistet balansen eller konsentrasjonen, og den ene skia skar ut. Sannsynlig vis endte det ut i skogen, eller kanskje det til og med ble et realt mageplask. Skiløyper er lumske sånn. Du kan fint lage egne feilskjær eller lide for andres feilskjær, og så lenge det ikke kommer snø så vises de en stund. Men da kan vi huske at også skispor blir borte når en ny vår kommer.
Det er ofte snakk om den smale sti, eller å være på riktig spor, brøyter vei...alle fine metaforer til livet. Men jeg er ikke helt ferdig med skisporene. For ofte er det kjørt opp dobbeltspor. To valg. Og i konkurranser så er det snakk om indre og ytre spor i svingene, og der indre spor er sett som en fordel for det er korteste vei. For oss som ser konkurransene på tv så kan vi lære uten å erfare, at vel er det indre sporet kortere, men det er også krappere sving. Og hvis dette er i nedoverbakke, så er ikke det alltid et pluss. Altså igjen som i selve livet. Det hender at det lønner seg å ta den litt lengre veien, som går litt seinere men der du har tid til å tenke litt mer.
Å, det var så deilig å gå slik å filosofere i dag, mens kulden bet litt i kinnene og håret mitt ble hvitt av rim. Fuglene sang overraskende mye, men de gjemte seg godt. I dag var en sånn dag der jeg følte at det var både fugler og dyr som stille observerte meg mens jeg vandret rundt på opptråkket sti, i sikksakk mellom trær og busker. Det er jo som regel jeg som sniker bak trærne og prøver å få øye på både fugler å dyr, så det er de vel unt å være observatør innimellom. De få fuglene jeg så, var i hektisk aktivitet, med hopping mellom greinene. De gleder seg sikkert til våren de også, med litt mildere vær.
På vei hjem igjen møtte jeg mange på vei ut på tur. Det er hyggelig med folk, men i dag så var det hyggelig å være litt for meg selv, med kun naturens symfoni som bakgrunnslyd. Det gir en egen ro, som jeg kan ta med meg inn igjen. Takk for turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar