En retrospektiv refleksjon

Jeg følte for en tittel som gir en ekstra tungegymnastikk, for trening er jo en av de nye utfordringene i livet har jeg skjønt. Jeg kjenner at jeg håndterer diskusjonen om stengte treningssentre slik som jeg har lært gjennom meditasjon og mindfulness: Jeg leser om det, jeg skjønner at det er et stort problem for mange, jeg forstår det ikke, så jeg slipper det. 

Nå har det snart gått et år i boblen, og det er mye som har blitt ny hverdag. Det er fortsatt mye å observerer og undre seg over, men det er også mye som jeg bare registrerer. Det blir litt som søppel som jeg ser i vannet på båttur, og som jeg ikke får tak i fordi farten er for stor og jeg ikke ser det før det er for sent å ta tak i. 

Det er litt rart hva som kan bli vanlig i løpet av kort tid, og jeg skal selvfølgelig ikke gå igjennom alle nye vaner og ritualer. Ei heller skal jeg gå igjennom alt det negative som det siste året har ført med seg. Men jeg måtte bare ta meg en pause og komme med noen betraktninger nå som vi snart er ved jubileumsdatoen for «da Norge stengte ned», som 12. mars 2020 går inn i historiebøkene som.

Det ble veldig raskt en endring i dominansen i nyhetsbildet og dermed også i kommentarfelt i sosiale medier. De årlige påminnelsene om bålforbud og båndtvang som pleier å starte i midten av mars, måtte tidlig vike for alle observasjonene av de som ikke overholdt meteren i skog og mark, og andre turveier. Etter hvert ble det i hovedstaden også selvutnevnt munnbindpoliti, som stadig var i opprør over medmenneskers vurdering av hva som var grensen for «når det ikke er mulig å overholde en meters avstand» i kollektivtrafikken. 

Dette ble selvfølgelig ikke bedre av at munnbind ble mangelvare i en periode der veldig mange skulle kjøpe dette samtidig. 

Så kom hytteforbud, reiseforbud og påske, og for en periode var også vindkraftmotstand og flyktningeleirer med umenneskelige forhold glemt. Jeg ble «rammet» av reiseforbudet og selv om jeg ikke har hytte så har jeg masse forståelse for all ergrelse i dette forbudet også. Likevel må jeg si at når sol og palmer måtte byttes ut med den alternative påsken, med milevis vandring i sikksakk mellom hengekøyer, små portable kokeinnretninger og nyanskaffede hvalper i hjemmekontoret ånd, så gikk det helt fint. Det går an å omstille hjernen ganske raskt til å nyte det man har når man ikke kan få det man vil. Det handler mer om vilje enn om evne etter min mening. 

Flaggdebatten før 17.mai-feiringen utgikk med bakgrunn i manglende feiring, og når Norgesferie ble det nye sydenalternativet, så fikk vi plutselig et større engasjement rundt smale og svingete veier, tuneller og fergekøer. Kanskje har mange litt godt av å komme utenfor komfortsonen og se hvordan hverdagslivets logistikk er utenom ring 1, 2 eller 3, eller Mosseveien og E6. Jeg tror ikke det skaper en revolusjon i empati og forståelse, men kanskje litt fler ser lengre enn sin egen navle etter en solid dose fergekø, eller tretten mil bak bil og campingvogn som du ikke kommer forbi da det er for smalt. Alle monner drar.

Pandemi eller ei. Det amerikanske presidentvalget fikk jammen sin plass både i nyheter og kommentarfelt. Det er ganske interessant å se, og etter mitt syn er det lett å heie frem noen når du bor i et annet land og ikke skal leve med konsekvensene av hvem som skal lede et land. Konspirasjonsteoretikerene ble flere og flere, eller mer og mer synlig, og etter hvert som valget nærmet seg slutten ble repertoaret deres utvidet til også å omfavne teorien om at pandemien var et påfunn, et politisk spill og en måte å kontrollere befolkningen på. 

Det er klart at det var fint å ha to bein å stå på i meningsytringene, for valget ble jo avgjort men pandemien og restriksjonene varer fortsatt. Etter hvert ble det også tid for vaksinedebatt og skremselspropaganda og de sedvanlige massespredningene av «forskningsbaserte fakta» rundt vaksiner.

Jeg stopper aldri å forundre meg over de mest ekstreme i kommentarfeltene. Selveste haterne. De som er  så ekstreme at motargumentene erstattes med gif-er fra gamle filmer. Påstander om at innføring av vaksinasjons-bevis er regjeringens måte å innføre tvangsvaksinering på er en variant. Menneskerettighetene er hyppig nevnt, og i et innlegg var Norge omtalt som et tyranni. Selvfølgelig blir vi som bruker munnbind, holder avstand og har tenkt å ta vaksine, omtalt som en saueflokk. 

Jeg måtte finne frem reisevaksinasjonskortet mitt jeg altså, som viser til reguleringer innført av WHO i 1969. Reisevaksinasjonskortet som ganske mange har. Jeg fikk mitt da jeg skulle reise til Etiopia, og det var anbefalt gulfeber-vaksine i tillegg til påfyll av poliovaksine. Ja, det er forskjell på anbefaling og krav, men bakgrunnen er det samme. Det er for å beskytte land mot innføring av smitte/overføring av smitte mellom land. Det interessante er at debattene om «tvangsvaksinering» og «vi skulle ha stengt grensene før, uten unntak» går parallelt.

Jeg skjønner at det er mange sinte og fortvilede folk der ute. Jeg skjønner at det er ytringsfrihet, ytringstrang og behov for å avreagere. Det jeg ikke skjønner er disse haterne som jeg kaller det, som også har en stor trang til å angripe enhver positiv kommentar. Jeg kan ta eksempel fra noe så uskyldig som min egen kommentar til en historie fra Texas. Historien var at når strømmen gikk og vannrørene frøs, så var det en butikkeier som skrev om at folk hadde brutt seg inn i butikken hennes for å skaffe seg vann, men de hadde lagt igjen penger for vannet, sånn at butikken til og med gikk med et lite netto overskudd for vannet. Dette var fremlagt som en positiv historie, og jeg kommenterte at den var fint å se en historie som fokuserte på de gode eplene i kurven, og ikke på det ene råtne eplet.

Det kom raskt en kommentar om at til min orientering så var det de råtne eplene for veltet hele treet. Det var mye mer i kommentaren, om politisk ledelse osv, men det er bare så interessant at en positiv kommentar også bringer frem behovet for å svare med skarpt skyts.

Jeg har nå snart et år bak meg der jeg har minnet meg selv på å se hva jeg har, se hva jeg kan, ikke fokusere på hva jeg ikke har og ikke kan. Det er ikke like enkelt, og jeg lykkes ikke alle dager, men det hjelper å fokusere på å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg har gjort noen få tilpasninger, som ikke oppleves som et hån mot meg som statsborger, eller en trussel mot menneskerettighetene og meg som selvstendig individ. Det opplevelse helt enkelt som en tilpasning til en «føre var»- situasjon som er et kollektivt ansvar for å håndtere en situasjon som vi må få bukt med.

Kall meg gjerne sau, sauer er som kjent ålreite dyr, så jeg kan godt være i kategorien ålreit.

Det er mye spådommer og tanker om når vi er ferdig med vaksinering, hvordan vi kan åpne opp byer og land igjen, hvordan våren vil bli, påsken, sommeren...Jeg leser med interesse, men samtidig er jeg avhengig av progresjon i to land for å kunne realiserer noen av drømmene. Så gjør som jeg har gjort. Jeg registrerer alle fremskritt men jeg orker ikke å lage håp som brister. 

Et helt år på tredemølle. På stedet hvil. Til og med uten tilgang på tredemølle. Jeg er fortsatt på dag for dag. Jeg ser fremover, men jeg prøver å ikke sette datostempel på håp og drømmer. Jeg kan kanskje driste meg til et «best før men også god etter», hvis jeg må. Men at det går fremover. At det blir bedre, sakte men sikkert. Det vet jeg. Og det er det viktige.