Jeg måtte skrive en liten oppfølger til innlegget om Surnadal Pride, som etter min mening var en stor suksess. Det kan sikkert oppfattes som sjølskryt å legge til en lenke til NRK Møre-og Romsdals reportasje, men jeg er avbildet og intervjuet både under paraden og på telefon før paraden, så da tar jeg den med. NRK Møre og Romsdal sin lenke
Man skal som kjent ikke denge en død hest for mye, ei heller overdrevent skvise sitronen, men det er jo mye som ikke er sagt og som ikke står på trykk her. Det som er viktig for meg i dette innlegget er å få folk til å forstå hvor mye et Pride-arrangement i egen hjembygd kan bety.
Jeg tror nok kanskje at mange som kjenner meg eller vet hvem jeg er, har oppfattet meg som rimelig trygg i mitt eget skinn. Jeg har jo blitt mer hardhudet med årene, det er sant, men et sted inni meg har jeg alltid hatt med meg usikkerheten med det å være annerledes. Jeg kan si til meg selv og andre at jeg først og fremst er (med)mennesket Marit, så kjæreste, så datter, søster, tante og venn, så barnehagelærer, spesialkonsulent…men når jeg blir pekt på som homofil, så kommer utryggheten og usikkerheten snikende. For da blir jeg redd for å ikke være bra nok. Hvis jeg blir bokstavelig talt pekt på, for eksempel av en ubetenksom og umoden gjeng med unge mellom 15 og 20, blir jeg livredd. For i flokk er de for meg en uberegnelig gruppe som har umodne og usikre holdninger som kan utgjøre en trussel. I slike tilfeller går jeg en annen vei. Jeg har flere steder i Oslo jeg unngår, og jeg er alltid forsiktig og årvåken hvis jeg leier kjæresten min ute blant folk.
Med alt dette i sekken satt jeg på bussen til lille Surnadal, og fikk se et Facebook-arrangement som sa Surnadal Pride. Så ble jeg oppringt av tidligere ordfører, og initiativtaker Lilly Gunn Nyheim, som hadde lest bloggen min og som inviterte meg med til pressetreff med det lokale nyhetsstedet Trollheimsporten. Det møtet, med en humørfylt gjeng som boblet over av energi og ideer til et arrangement de hadde begynt å planlegge en uke eller så i forveien, var positivt overveldende. (At bygdas mest frittalende uvesen hadde beskyldt dem for å ha en for stor overvekt av heterofile i arrangementgruppen, ble feid bort av veivende regnbueflagg).
Som nevnt i et tidligere innlegg, så ankom jeg Surnadal uken før denne helgen for å skulle pakke ned og rydde ut av min mors leilighet. Hun har flyttet inn på sykehjem, og det er aldri lett å skulle pakke ned de siste minnene fra det frie og gode livet før man må flytte til bemannede fasiliteter. Sykehjemmet er et veldrevet og godt sted, men det er likevel et sykehjem. Slike ryddeprosesser kan være krevende og en følelsesmessig marathon. Derfor var det helt perfekt timing å få denne energiboosten servert rett i fanget, midt mellom de to ukene.
Lørdag morgen sto jeg på en gardintrapp for å rydde ut av et skap fullt av innrammede bilder. Jeg hadde akkurat planlagt sammen med min søster at vi skulle ta pause fra halv ett for å gå sammen i parade, og vi mimret, ryddet, slepte og dro rundt på tunge sekker og kasser fra klokken halv ti. Da ringte telefonen min, og det var NRK Møre og Romsdal. Mannen som ringte spurte om å komme ut, om å flytte, om å føle på usikkerhet og om følelsene inni meg når det nå ble Pride i surnadal. Tenk, han sa at min historie var så fin at de ville ha et intervju med meg og dokumentere meg i paraden, for de trodde min historie kunne gi håp. Det skulle den yngre Marit ha visst på åttitallet.
I går kveld fikk jeg en melding fra en god venninne som jeg ble kjent med på ungdomsskolen, og som har vært en kjær venn siden. Hun skrev til meg: «Vet du - jeg tror ikke jeg har sett deg så fri i bygda før, har jeg rett? Du stråler, og at du står så støtt og trygt i din egen historie gjør meg enda mer full av respekt for deg og det du har vært igjennom i årenes løp».
Jeg hadde ikke tenkt på det før jeg leste det, men ja. Jeg følte meg like fri som jeg følte meg da jeg var et lite barn. Før jeg kunne benevne følelser som riktig og feil.
Håpet mitt nå, er at denne regnbueånden skal få rotfeste i bygda, i Norge og i verden. Jeg vil at ufine blogginnlegg, tweeter og hva det nå kalles, skal ties ihjel og ignoreres til støv. De gode stemmene kan overdøve grumset, og jeg håper nå at det er flere som meg som puster lettere. Sjå på det positive, vend ryggen til det negative. La livet bli så fargerikt som rengnbuen er. Tenk at jeg skulle bli så totalt Surnadalspatriot midt i livet. Gøytt asså
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar