Prefuneralske tanker.

Det er morgen, med morgenkaffe. Jeg sitter og kjenner litt på stemningen inni meg mens jeg lytter til lydene rundt meg. Som en liten meditasjon, eller distraksjon, for å finne roen før jeg skal i mor sin begravelse. Kanskje synes noen det er rart å skrive en blogg i dette øyeblikket. Jeg trenger det for å få tankene inn i et godt og trygt mønster for dagen jeg har foran meg.

Vi bruker ofte uttrykket begravelsesstemning for noe som er mørkt og dystert. Akkurat nå prøver jeg å finne lyst og vakkert. Eller mykt. I mange land er begravelse en feiring av levd liv, og det er det jeg kjenner på. Dette er en dag å minnes de gode minnene. Vi skal huske at mor fikk et langt og godt liv her på jorda.

Jeg hører en dompap utenfor. En monoton litt klagende lyd. Mor var så glad i fugler. 

Med unntak av havørn på hytta, mangfoldet på fuglebrettet hjemme på Midtbø og en heilo-jakt på Hitra, så var vi ikke så mye på fuglekikking sammen. Men, vi hadde mange samtaler om fugler og så masse på bildene mine etter at jeg fikk opp interessen for fuglefotografering igjen for seks år siden. Det var ikke mange arter som mor ikke hadde sett. Men begge hadde vi sett gjøk kun en gang, og aldri natteravn. 

Mor var så glad for at jeg hadde fugleinteressen, og at jeg er glad i å tegne og skrive. Jeg tror alle foreldre liker å se at egne interesser fenger egne barn. Nå ble jeg aldri noe ivrig i leikarring med folkedans på programmet, men jeg har da rytme og liker å danse i alle fall, selv om det ikke er Todalspols. 

Nå har dompapen fått besøk av en overivrig kjøttmeis som har et større repertoar av toner. 

Det er mange småfugler på kirkegården også. Det er litt fint å vite at det er fuglekvitter der, selv om de som ligger der ikke hører kvitret. Jeg prater jo med de som ligger der. For det er der minnesteinen er. Så da kan vel fuglene kvitre litt til minnesteinen også.

Dette ble mer om fugler enn om mor, tenker du kanskje. Jeg tenker at småfuglene er her for å snu tankene mine.

Mor sin siste dag var for halvannen uke siden. Dagen i dag er markeringen av det, men mor har alt reist.

Jeg tenker at nå er mor fri som fuglen. Nå er hun ikke innesperret i en gammel kropp eller avhengig av rullator. Jeg tenker på henne som over i neste oppdrag, for selv om 87 år er en god stund, så håper jeg det er mere etterpå. Jeg finner trøst i å tenke det, at det er noe mer. 

Nå er det jo ikke sånn at mor levde et monotont liv og satt med mye ugjort. Hun hadde et innholdsrikt og godt liv, med allsidige interesser og engasjement som gjorde at hun fikk gjort mye. Jeg tror så absolutt at hun kom i mål med veldig mye. Og hun var flink til å sette seg nye mål samtidig som hun levde i nuet også, om enn et litt planlagt ett.

Jeg er stolt av moren min og alt hun fikk utrettet i livet. Alle hjertene hun berørte. Styrken og viljen. Jeg prøver å ta opp i meg noe av dette for å komme meg gjennom dagen i dag. Det er sorg i dagen, men det er også takknemlighet for alt som mor fikk ut av livet.

Jeg siterer Ibsen. Ibsen har skrevet et dikt, som jeg tenker på nå som jeg sitter igjen uten foreldre.

De siste gæster

vi fulgte til grinden;

Farvellets rester

tog nattevinden.

I tifold øde

lå haven og huset,

hvor toner søde,

mig nys berused.

Det var en fest kun, 

før natten den sorte;

Hun var en gæst kun, -

og nu er hun borte.