Overskriften er hentet fra Åge Aleksandersens Levva livet. Fortsettelsen er « Ska vi hold omkring kværannner, å vi veit det her ska gå». Åge har en tendens til å si mye med få vers. Han har mange gode linjer som jeg kan ta med meg i hverdag og fest, og det er rett som det er at det dukker opp en strofe i egnede øyeblikk, slik som i dag. For det er dager da man trenger slike påminnelser mer en andre.
Jeg hadde en veldig hyggelig kveld i går. Jeg har skrevet tidligere om at det finnes noen diamanter blant gråstein. Disse menneskene som man kan være helt seg sjøl sammen med. Uanstrengt og lett prat om det som måtte falle oss inn. Spøk og alvor. Ingen skjulte agendaer eller sidespark. Rett og slett bare trivsel og stressfritt.
Utfordringen med slike kvelder er at man senker skuldrene og med det åpner for det man stenger ute for å ikke komme ned til det siste trinne i kjellertrappa. Trinnet som lyset fra lyspæra ikke når frem til. Det er som regel i nattemørket at jeg rusler ut og havner der.
Nå er det ikke slik at jeg tillater meg å bli stående på det trinnet så lenge, men jeg kjente på at kreftene var litt få tidlig i morges, og jeg måtte puste litt og tenke litt for hvert trinn oppover igjen. Sikkert fordi jeg ikke har kjent på at jeg var her. Jeg har bare ignorert det.
Jeg ville ikke vært foruten verken kvelden i går eller formiddagen i dag, for det er levd liv begge deler. Men det er det jeg har Åge til da.
For Åge holder fast på at vi veit det her ska gå. Og selv om jeg ikke har noen å hold omkring, så skal jeg nok en gang sette sjøbein og rope ut i regnet at jeg har troen, viljen og håpet. Det vil åpenbare seg en plan snart, og da skal jeg være klar.
Vi pratet om tilfeldigheter i går.
Tilfeldigheter er egentlig ikke det, tenker jeg. Det er heller små trappetrinn og muligheter som vi må ta kloke valg i forhold til.
Jeg tror nok at noen av mulighetene jeg har hatt, har jeg tenkt for mye og lenge på. Helt til de ble borte. Det er nok ikke slik at vi må gripe alle sjanser og muligheter. Men for å komme videre så må man være i bevegelse. Og kanskje må det noen små løpeturer og til og med spurter til mellom alle steg for steg-etappene.
Det skal visstnok bare et sandkorn til for at en østers skal lage en perle.
Kanskje vil det si at det skal bare et lite steg til før drømmer går i oppfyllelse.
Og like så at det skal bare et steg til for at drømmen går i knas.
Det som er sikkert er at det skal ikke så mange dråpene til før begret renner over. Og da må jeg virkelig snu meg 360 grader rundt for å se meg om etter neste gyldne flagg.
Gyldne flagg er ingen land sitt. Det er ingenmannsland sitt flagg, og det er opp til den som finner det å ta det med videre.
Det var et gyllent flagg som fikk meg hit. Nå må jeg se om det er et annet et som vifter til meg, som gir meg et hint om neste steg.
Jeg ser ut på en stor og litt brun elv. Regnværet lager et eget filter på rutene jeg ser gjennom, men jeg trenger ikke se hekt klart for å se at elva renner forbi slik den alltid har gjort.
Stabil, til tider en trøbbelmaker, men trygg like vel. Et hjem for mange. Et matfat for noen. En livsnerve, en veiviser, en næring til liv.
Elva får meg tilbake til røttene. Røttene mine har alltid hatt denne elva til å holde dem i live. Den kalte meg tilbake til der det startet.
Jeg er alene om roret, men bruker ikke gps. Jeg vingler heller litt og leter litt.
Skulle ønske det var mangrover her.
Mangrovene er solide. De er fundamentet som står imot orkanene, som holder elvebredden på plass når det raser rundt.
Mangrovene gir ly og husrom til mange, og i mangrovene er det både venner og fiender som lever side om side. Men selv om det er spis og bli spist, så er det mest fredelig. Små krabber og bittesmå yngler holder stand og blir store. Vandrer sakte ut i større farvann, evig takknemlig for mangrovenes trygge fang.
Trygge fang.
Jeg er vokst opp med trygge fang rundt meg.
Jeg har vært og er fremdeles trygt fang for noen.
Jeg er nok ikke en mangrove, men jeg prøver å ligne litt.
Jeg har da stått igjennom noen stormer,
uten at røttene har blitt revet opp.
Samtidig har jeg også prøvd meg som avlegger flere steder.
Det var bare ikke riktig grobunn.
Men nå. Nå som jeg er tilbake, ved Surna sine bredder,
kan røttene igjen feste taket.
Jeg lar blikket gli nedover elven,
og drømmer om gode soldager
der jeg kan seile medstrøms igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar