Etter en relativt røff uke hva nyhetsbildet angår, var det godt å lene seg tilbake i sofakroken. Og jeg som ikke tror på tilfeldigheter sender en stor takk til Alf Prøysen som i sin tid skrev Jørgen Hattemaker, som ble fremført i beat for beat. Det er litt sånn trygt med Prøysen, som minner oss på at til tross for at noen skygger for solen for andre, så er graset grønt for æille. Det er mye god moral i tekstene til Prøysen, og jeg trenger å bli minnet på at de noen ganger når verden og Norge går litt i ball og litt av hengslene hver eneste dag.
Når nyhetene blir fylt av terrorister, selvmordsbombere, overgrep i barnehage og "han som ikke skal nevnes med navn som synes synd på seg sjøl og får oppmerksomhet på det", da går jeg etter de andre nyhetene i stedet. Jeg har tidligere sagt mye om at jeg ikke klarer å ta disse store tingene inn og fordøye de. Derfor konstaterer jeg med det at de store nyhetene denne uken, de får ligge å gjære som et stort traktoregg, mens jeg ser på "laveksplosivene" fra uken som gikk.
Sverige har fått en ny prins. Carl Philip (så fornemt et navn at det staves med Ph som i skraPhaug), har fått sin førstefødte. Tradisjon tro har vidundret fått flere navn (å stri med, spør du meg). Alexander Erik Hubertus Bertil er det klingende navnet. Snakker om navn som kan bli til byrde, i alle fall om det ikke var blått blod i bildet her. Nå er det jo også mer vanlig i Sverige at de korter ned navnene til et slags kjælenavn i dagligtalen. La meg så freidig foreslå Hubbe, eller Hubbe lille om du vil.
Nå kan jeg vel ikke nevne en prins uten å nevne den andre nyheten som også omhandler en Prince. Sorgen og gleden den vandrer i hopes, og mens man jubler for nye prins Hubbe, så er sorgen i andre enden av følelsesskalaen like overveldende. Et stort ikon og et musikalsk geni er borte ved Prince sin bortgang. De aller fleste fokuserer på artisten og musikken, men det er også sørgelig mange fokuserer på mulighetene for en liten mørk flekk i historien hvis døden ikke var så naturlig som den kan ha vært. Jeg tilhører de første, og selv om ikke Prince var så stor part av mitt musikalske sortiment, så er det like vel en erkjennelse at en genial musiker, komponist, arrangør og sanger er gått over til dem vi ikke lenger kan se, og det vil ikke komme nye kreasjoner ut til oss. Ei heller vil de nærmeste ha sin kjære hos seg. Musikken vil vel sikkert leve videre til evig tid, og det er en stor arv til alle. Måtte han bare få hvile i fred når mediestormen har gitt seg.
Dette blir et berg og dalbaneinnlegg. Når man sakser nyheter utenom krig og vold, så blir utvalget en brokete forsamling. Jeg husker ikke om det var denne uken eller forrige uke at jeg så en liten snutt om at norske meteorologer og værkanaler gikk ut og kritiserte et tremåneders værvarsel som en amerikansk nettside hadde lagt ut. Jeg lurer på en ting: Vi er ikke et voldsomt stort land, og da er det heller ikke et stort antall meteorologer som vi ikke kjenner til. Det vil si at det er rimelig å anta at de samme som sitter og skoggerler av andre lands værstasjoner er de samme som i mars/april hvert eneste år smeller opp en nyhet om at slik blir sommerværet i år. Og beklager å måtte påpeke det, men fra mars til ut august så er det fem måneder. Det er sikkert en fordel å sitte i glasshus hvis man skal følge med på været, men sånn ellers kan det være en ulempe.
Jeg så også at vår herre har prøvd seg på å korrigere en glipp igjen, riktig nok med et mildere virkemiddel enn pest denne gangen. Ja, jeg snakker selvfølgelig om den store luftforurensingen i Bergen. Et tungt lokk senker seg på kalde vinterdager over byen mellom de syv fjell, og det diskuteres tiltak som ambulerende bilforbud etter partall og oddetall i slutten på skiltet- system, og flere bommer og høyere bomavgift. Er det egentlig rettferdig at man skal måtte betale avgift for å frivillig la seg omringe av Bergensere hele dagen? Beklager Bergen, men du har ikke akkurat fostret de mest lavmælte og beskjedne menneskene. Så bomavgift, blir ikke det litt som å sende Per Sandberg på besøk til en som alt har besøk av Siv Jensen.
Dette spriker i så mange retninger at jeg kan like gjerne komme med en Netflix-anbefaling på tampen. Etter å ha "binge-watched" the Fosters i to sesonger her og ti episoder av sesong tre sammen med Kelly fordi sesong tre ikke har kommet på norsk netflix ennå, og jeg ville at Kelly skulle bli like hekta som meg, så ble jeg lurt inn i en ny serie. Jeg beklager "binge-watched" uttrykket, men jeg vet ikke om en god norsk oversettelse. Det dreier seg selvfølgelig om å sette på en episode på for eksempel netflix, og så bare la det surre og gå og la neste episode bli etterfulgt av neste...serie-serie-seing, med andre ord. men det var den nye serien ja. Det var i løpet av et hyggelig treff med en gammel venn (ikke gammel som i gammel men som i vi har kjent hverandre lenge), at jeg ble anbefalt denne serien. Og jeg nappet egentlig mest på den fordi den var spilt inn på Islamorada, som er en av øyene som tilhører the Florida keys som ender opp på Key West, som kanskje er den mest kjente, takket være Hemingway. Bloodline er et slektsdrama, som tittelen tilsier. Jeg har nå sett hele sesong 1, som for så vidt hadde en avslutning av komplottet, men med en slutt som åpner for en sesong 2. Jeg skal ikke røpe for mye, men det er noe med serier som får meg til å holde pusten og med karakterer som du føler sympati med i det ene øyeblikket og ønsker dit peppern gror i det andre. Berg- og dalbane, fra episode en til tretten.
Nå har den blå himmelen og solen sett hardt på meg en god stund. hodet er tomt og jeg er klar for en tur i marka. Om jeg har landet etter uka? Ikke helt, men derfor marka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar