Jeg har tidligere sagt at jeg liker rammer, gjentakelser og forutsigbarhet. Men noen ganger kommer mine egne ord tilbake og treffer meg midt i magen. For det er slettes ikke alle forutsigbare repetisjoner som er like likandes. Sånn som nå, når jeg sitter ute på balkongen til Kelly og skriver ned tankene mine om at jeg skal dra hjem i kveld. Før dere rekker å tenke at jeg ved å skrive kaster bort tid jeg kunne hatt med Kelly: hun er på jobb, så jeg noe tid å bruke opp før hun kommer hjem. Og, det er overskyet, så stranden er heller ikke et alternativ. Ja, noen ganger er ikke været og tiden på min side, og det passer alltid dårlig når de ikke er det.
Men det var det å dra hjem da. Jeg vet jo at jeg må det. Det skjer jo hver gang jeg er her, lik som at Kelly må dra hjem igjen hver gang hun har vært i Norge. Og det er tårer, og det er tungt, og det er alltid like vanskelig å trøste seg med at vi skal sees igjen om en stund. Fordi om en stund er en liten evighet før nedtellingen starter. Og det som igjen da er gjentakende, er søken etter det som kan sette ting i perspektiv. For de kunne jo alltid vært verre, selv om enkelte deler av det å leve sånn ikke føles slik bestandig. Det som er litt ekstra trist, er at det er alltid en annens sorg som er det som setter ting i perspektiv for meg og oss, også denne gangen. Nok en gang er det døden som setter det hele i perspektiv.
Den 30 mars åpnet jeg Facebook, og med mitt klikk på følger på NRK, så har jeg sørget for at jeg er oppdatert på Norge mens jeg er på tur. Denne dagen blir jeg derfor raskt klar over at tidligere dagbladredaktør og direktør for norsk Kulturråd er død. Jeg kjente henne ikke annet enn fra media, men jeg har samarbeidet med hennes som er omtalt som hennes kjære Mette, i flere år. Artikkelen jeg leser treffer meg midt i hjertet så det smeller. Ordene som blir sitert, er rørende vakre men smertefulle for de det gjelder. Det står mellom annet at hun sa at det ikke var tomt på varelageret. At hun hadde mer kjærlighet å gi, at hun hadde mer å gi på jobb, og et par bøker å skrive. Og det står at hun sovnet inn med armene til sin kjære Mette rundt seg. Jeg sender en stor klem og all den energi jeg kan til henne som har holdt rundt sin kjære for siste gang. Jeg tror ikke at de som man elsker blir helt borte. Jeg tror at energien henger igjen og gir styrke til å leve videre. Men det er en realitet at de blir fysisk borte, og det er en realitet at de etterlater seg et tomrom, og jeg håper at gode varme mennesker rundt henne gir rom for hele den berg-og dalbanen som nå kommer.
Igjen er det dette med tiden som renner ut. Der sat hun og visste at tiden var i ferd med å renne ut. Vi andre utsetter ting i uker og måneder fordi vi ikke vet bedre. Jeg har skrevet og sagt noe om det mange ganger. Men hva gjør jeg egentlig med denne kunnskapen? Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er å vite at tiden renner ut, eller hvordan man best kan nytte den tiden man har. Jeg vet noe om hvordan det er å se at tiden svinner hen for en man er glad i, og jeg vet litt om hvordan det er å skulle reetablere en hel tilværelse fra bunnen av. Jeg vet litt om det å bygge opp ny hverdag minutt for minutt, og hvor mye som må etableres og tenkes på nytt når den du har delt livet med, er borte. Jeg vet også hvordan jeg opplevde å se og høre det siste åndedrag bli tatt. Samtidig vet jeg veldig lite. Jeg vet bare hva jeg har sett og følt, for alle opplever døden forskjellig.
Det jeg vet, er at selv om jeg drar hjem i dag, og vi begge skal kjenne på tomheten som er der der den andre skulle vært, så er det ikke for alltid. Selv om vi strekker ut hånden i løpet av natten og kjenner den tomme plassen ved siden av oss, så kommer det nye dager der hånden igjen møter varm hud. Selv om jeg i morgen sitter med en stor savnfølelse, og gråter stille tårer, så vet jeg at jeg fremdeles har den fine kjæresten min. Hun er bare på andre siden av Atlanterhavet. Selv om det ikke er det samme som en klem, så blir mitt "god natt" i telefonen besvart med en ekte og kjent stemme.
Nå kommer mine tidligere ord løpende og banker på døren igjen, og spør om jeg har glemt dette jeg skrev om at vi gjerne kan legge planer, men at vi aldri kan vite hva som skjer rundt neste sving. Jeg blir konfrontert med mine egne ord som "da ses vi snart", eller "vi snakkes da" til flere som jeg aldri så igjen. Jeg blir konfrontert med uttrykket "hvis du vil få Gud til å le, fortell ham hva du skal gjøre i morgen." For ingen vet hva morgendagen bringer, og ingen vet hvem som våkner til en ny dag og hvem som ikke gjør det. Og livet er uforutsigbart. Det er bare det at jeg kan ta mitt valg på om jeg vil leve i frykt for at ting kan skje eller leve i håp om at ting skal skje. Og akkurat her, akkurat nå så velger jeg å legge planer for vårt neste møte i håp om at alt det gode og vakre som ligger foran meg og oss, vil åpenbare seg når det er tid for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar