Om bursdager, alder, HSP og den slags ting

I går var det bursdagen min. Jeg har aldri vært så ivrig på bursdagsfeiringen, og det er ikke så mange typiske bursdagsselskaper jeg har hatt på mine 47 år. Jeg husker jo ikke mine første bursdager, så da kan det hende det var en liten samling. Men vi er ikke sånne "slå på stortromma"-feriere noen av oss fire i kjernefamilien som var rammen i mine første år, så jeg kan tenke meg det var moderat og godt for meg som fort syntes det ble mye folk, lyd, farger og inntrykk.

Det var i grunnen perfekt å ha bursdag 1juli, for da var vi ofte på ferie. Jeg har feiret bursdag med vind i håret ute på dekk på Waasabåten. Jeg fikk en fotball da jeg feiret bursdagen min i Hagen hos tante og onkel på Kjose. Mange bursdager feiret jeg selvfølgelig på hytta (både i Havgløtt og Havgapet) på Bystingen i Sør-Trøndelag. Det var paradis for meg det, å feire bursdag på berget, i fjæra eller på sjøen. Jeg husker godt den bursdagen da Jenny og Godtfred dro fra kaffe på berget og ut til laksenota, og fikk båten full av laks på bursdagen min. 

Ett år, jeg tror jeg gikk i tredje klasse på barneskolen, syntes mor jeg fortjente en alminnelig barnebursdag som alle andre. Og jeg skjønte det var godt ment og ba sammen mange små piker fra klassen og nabolaget. Det var jaggu en slitsom bursdag. Og jeg tror det ble med denne ene. For bursdager er ikke for amatører. Og i alle fall ikke for barn som meg, som syntes at less is more. Jeg likte bedre en stille feiring med familien og kanskje besteforeldre eller andre voksne mennesker som ikke trengte så mye aktiviteter og underholdning, og som ikke skapte et prestasjonspress for meg som hadde bursdag. 

Jo mer jeg leser i en bok av Elaine Aron, The highly sensitive person, jo mer skjønner jeg at jeg ikke var og er så sær, særegen eller rar som jeg trodde. Det finnes mange som kjenner seg igjen i denne boken, som er HSP eller høysensitiv som er den norske oversettelsen. Og det handler ikke om å være overfølsom. Det handler om å ta inn inntrykk mye sterkere enn gjennomsnittet. Vi oppfatter farger, lyd og nyanser mye sterkere. Vi absorberer dette mye raskere også, slik at vi blir raskere overveldet over mengder av inntrykk enn gjennomsnittet. Ja, vi tar inn andres signaler, sinnsstemninger og følelser mye sterkere og raskere også, så det er med på å øke overveldelsen. Dette er ikke en diagnose, men en beskrivelse av en mengde mennesker, og heldig vis er det noen som forsker på det. For mange av oss er disse litt stillere barna som trenger tid til å ta verden inn over seg, som på den måten skiller seg ut, og som da får merkelapper som sjenert, usosiale, utilpass og i disse dager er nok mange under utredning av PPT fordi de i barnehagen reagerer "unormalt" på høye lyder, glorete farger, teater eller film ved å holde seg for ørene og trekke seg inn i seg selv eller trekke seg unna/faller utenfor gruppen. (eller tar seg en pause fra alle inntrykkene som vi også kan si det.)

Nei, jeg har ikke tenkt å lage dette innlegget til et psykologistudie, og det er et hav av personlighetstrekk og diagnoser der ute, men jeg vil bare konstatere at det var veldig fint å finne en bok som sier at vi er mange, og at HSP er særtrekk og egenskaper, ikke diagnose. Mer kunstneriske og empatiske er vi som regel også. Men vi har som regel brukt et helt liv på å tilpasse oss selv inn i de mer alminnelige mønstrene, så noe ligger bare inni oss, helt til vi slapper av og blomstrer.

Men tilbake til bursdager.

Etter hvert ble jeg voksen. 20-årsdagen, ja voksen var kanskje å ta i, ble feiret på verandaen i barndomsheimen. Stakkars Lene og Wenche hadde gitt meg Sputni-kassetter for spøk litt tidligere på dagen, og som takk ble de bedt på kaffelag på verandaen med is og Sputnik for full musikk. Tror kanskje det ble pils og etter hvert annen musikk litt senere. 30årsdagen feiret jeg to ganger. Selve dagen med mor, far, bestemor på 87 og tantene mine som begge var over 70. Herlig å være under halvparten så gammel som resten av selskapet. Jeg feiret også med middag i gode venners lag ute på byen i Oslo etter sommerferien.

Nå hadde jeg ikke noe 30- års krise. Jeg hadde gledet meg i mange år til å bli 30, for jeg hadde en ide om at når man ble 30 så hadde alle brikker falt på plass, med hvor man ville bo, med hvem, hva man ville jobbe med. Ja,mJeg mente at da ville jeg vite hvem jeg var i ett og alt. Og faktisk, da jeg var 30 så visste jeg alt dette, eller jeg trodde jeg visste da. Fire år etter var jeg skilt, i relativt ny bolig, og usikker som Bambi på isen.

Så hadde jeg litt sånn forskjellige feiringer igjen. Ut på middag med et vennepar ett år, med prinsessekroner i campingvogn på Hunderfossen ett år. Jeg startet bursdagen min med en kaffekopp i morgensolen i hengekøya på en veranda på Hvaler ett år. Det var gull. 40-årsdagen min feiret jeg med et herlig knippe venner, tapas og vin. Og storesøster, som også sto for kakene. På denne dagen tok jeg mine venner gjennom mitt liv fra start til da, ved hjelp av musikken som har betydd så mye opp gjennom. Det finnes nok en sang for hvert år, men jeg kunne jo ikke ta de gjennom 40 sanger. Den siste sangen i det kåseriet var Could I have this dance(Ann Murray). Det var sangen jeg nettopp hadde sunget i et bryllup, sammen med hun som senere den høsten ble kjæresten min. Og hun mener helt bestemt at bursdager skal feires. Så klokken 4 om morgene på 41-årsdagen min satt hun og jeg på skype og jeg åpnet gave fra kjæresten. Jeg har hatt to bursdager i USA også, men etter eget ønske uten glam og glitter.

I år våknet jeg op til en grå dag og uten en eneste plan for bursdagen min, med unntak av at jeg hadde  ingefærmarinert ørret og søtpoteter i kjøleskapet, samt mangosorbet i fryseren. Når jeg er i en alder av 47 år, og ikke er noen feirer, så  kjennes det litt rart ut å både tenke og si høyt at i går, på bursdagen min, så vare jeg for første gang litt lei meg for ikke å ha en plan. Men jeg fikk da dratt meg selv opp av sengen, og startet dagen. Jeg hadde fått noen meldinger på Facebook og det lå flere meldinger fra kjæresten på iMessage, så starten på dagen tok  humøret opp en liten oktav før jeg dro på jobb. Og der ventet klem etter klem. Og på noen dager er en klem gull verdt. Mor ringte og gratulerte meg med dagen. Det samm gjorde en venninne og kjæresten min. Og jammen ble jeg ikke overrasket med is og jordbær, på partytalerkner med tema frozen eller frost på norsk. Så hyggelig. Bursdagssang var også veldig hyggelig. Jeg tror nesten at jeg fikk meg en oppvekker av dette. For hvorfor ikke feire at jeg har blitt ett år eldre. Særlig nå, som jeg har blitt så voksen at jeg dessverre mister noen hvert eneste år, som ikke får et eneste sekund mer. For ett år eldre for meg betyr bare at jeg har fått ett år til, og startet på nok en sirkel. Og hver sirkel gir meg noe nytt, slik at sirklene aldri kommr tilbake til start men bygger seg stadig i spiral oppover. Og slik vil jeg se det. Hvert år tar meg til nye høyder. Og det gamle blir igjen litt lengr ned. For det er opp og frem jeg skal. Det er opp og frem jeg vil. Og en dag når jeg toppen, der alt er på plass, med nye steg mot nye høyder.