Det er en vei å gå

Det er nest siste dagen i Oslo pride. For min del er det siste innlegg i LHTBI-trilogien som hadde sitt utspring i den ufattelig triste hendelsen i Orlando. Jo mere jeg leser, jo tristere er det og jeg må innrømme at det er frustrerende innimellom også.
Jeg skrev jo i tidligere blogg om sannsynligheter, som at noen av disse ofrene ikke var åpne om hvem de var, og at familien ville oppleve dobbelt sjokk. Og historiene som bekrefter antakelsene har kommet i løpet av de siste ukene. I den forbindelse så gikk en norsk homofil prest ut og kommenterte. Han trakk frem den katolske kirken og også de mange frikirkene. Og jeg kjenner det koker litt inni meg. Her sitter en representant for den norske kirken, selvgod og from, og sier at frikirkene er problemet. Jeg har vært, mange ganger, i en av frikirkene i Florida. Og la meg bare si, jeg var der sammen med kjæresten min og jeg har aldri følt meg så velkommen noen gang. Rev. Mary var hjertevarm og gav meg like stor klem som min neste. Jeg var ikke der når Rev. Mary pratet om homofili i kirken, men hun gjorde det. Fra prekestolen runget stemmen hennes ut over menigheten, med bud om at i hennes kirke var alle like mye verdt og like velkommen uansett farge, kjønn, legning.....og hun sa like til at de som ikke var bekvem med det måtte ta sitt valg om å bli eller ikke. For hun ville ikke støte ut noen. Det har jeg aldri opplevd i en norsk kirke. Jeg skal ikke skjære alle dem over en kam, men jeg har vært i en del av de, og jeg har aldri hørt et pip om å være like i Guds øyne i noen av de.
UTC er en av frikirkene som den godeste presten fra Den norske kirken rammer med sin paraplybenevnelse. Og la det bare være sagt. Når han jobber for en institusjon som årlig, på Kirkemøte, har saker på agendaen så som fjerning av partnerskapsloven( som nå har blitt felles ekteskapslov), reservasjonsretten slik at man nekte å vie homofile, kirkens rett til ikke å ansette homofile samboere mv. så kaster han vel den berømmelige steinen i glasshuset når han skjærer alle frikirkene over en kam. Ja, jeg ser at han er homofil samboer og at han er ansatt som prest, men en svale gjør ingen sommer. Vi må ikke lengre bak i historie enn til siste valget, der det også var kirkevalg. Da var det i flere valglokaler enkeltpersoner som forsøkte å gjemme stemmesedlene for åpen kirkegruppe eller overtale velgere til ikke å stemme på åpen kirkegruppe for da ville det mellom annet bli tillatt å gifte seg i kirken. Jeg husker ikke navnet til denne pastoren, men jeg tenker at han kan feie for egen dør når det gjelder holdninger i kirker. Jeg sier ikke at alle frikirker i USA er aksepterende for LHTBI- gruppen, langt i fra, men jeg tenker at representanter for den norske kirke har en større jobb å gjøre hjemme enn borte. Rett skal være sett, så la det også være sagt: Han sa i det minste ikke at han forstår at familier som har mistet sin sønn eller datter har en dobbel sorg fordi den døde også var homofil. Det er det nok andre som har uttalt i pressen de siste ukene.
Det er mye politikk i død, og kjølvannet av Orlando er intet unntak.
Jeg ser det skal komme enda en handlingsplan. Ja, det er jammen på tide med enda en i bunken av handlingsplaner. Denne gangen er det Solveig Horne som vil ha en handlingsplan for bedre vilkår for seksuelle minoriteter. Jeg ser flere har vært frempå for å si noe om at det er gammelt nytt med ny perm. Jeg frykter at dette blir nok en død handlingsplan. Jeg husker for noen år siden så kom den en handlingsplan mot diskriminering av LHB(jeg tror det var før T og I kom til) i arbeidslivet. Jeg var på seminar i den forbindelse. Et seminar for ledere i Oslo kommune. Det var ikke fullstappet sal for å si det slik. Jeg var en av de to som hadde prioritert seminaret fra den bydelen jeg jobbet i. Og jeg husker enda det synlige ubehaget hos enkeltmennesker da jeg brukte fem minutter til å omtale handlingsplanen på neste ledersamling. Ingen nevnt, ingen glemt, pinlig er oppsummeringen.
Jeg regner med at flere reagerer på min bruk at LHBTI- forkortelsen. Ja, det er føyd til en I siden første innlegget mitt til og med. Jeg bruker det først og fremst for ikke å utelate noen. Etter mange års kamp for inkludering er det viktig. Men. For meg personlig så er LHBTI- forkortelsen litt blandet. Ja den er inkluderende for så vidt. Men jeg liker ikke å bli redusert til en bokstav. Og det er veldig forskjellige behov innenfor denne bokstavrekken. Og jeg er sikker på at alle bokstavene føler seg oversett i forhold til de andre bokstavene til tider. Så i steden for velment fredelig inkludering så kan det bli bokstavlapskaus og borgerkrig.
Snart er det parade for hele LHBTI og resten av alfabetet. Alle skal med. Hurra. Og Knut Arild Hareide skal gå, som den første lederen av Kristelig folkeparti. Ja, la det få masse oppmerksomhet. Noen har meldt seg ut av KRF av den grunn. Fint. Ingen partier trenger så sneversynte medlemmer.
Paraden ja. Som alltid er jeg blandet. Jeg skjønner at den viser mangfold og inkludering og glede og samhold. Men jeg føler meg ikke helt hjemme blandt fjær, gull-bh-er, høyt hår og stiletthæler. Jeg synes det er flott at politiet er representert med mange homofile i uniform. Jeg synes det er flott at stolte foreldre har egen gruppe. Jeg liker at alminnelige hverdagsmennesket er representert. Fordi når de går forbi, så er det ingen på sidelinjen som ler og peker. Med andre ord: Jeg synes på mange måter det er fint at de som ønsker det får se mangfoldet i gruppen, men jeg er usikker på om de med fordommer får mindre fordommer av å se menn i kjole og høye hæler eller kvinner i lakk og lær. Tveegget sverd dette her, og jeg er veldig delt i mange retninger. For jeg føler et ansvar for å vise støtte til Orlando. Og jeg synes paraden er flott å se.  Men jeg vet ikke om jeg ønsker å gå i paraden. Og jeg vet ikke om jeg ønsker å høre kommentarene rundt meg på sidelinjen. Kanskje har jeg gjort mitt med blogginnlegg fra sengekanten og innbetaling til fondet for Orlando-ofre. Jeg skal tenke litt på det. Som alltid så liker jeg de andre bokstavene best M for Marit, medmenneske eller menneske. T for tante, og ikke sånn tante som Erna pratet om denne uken. K som kvinne og kjæreste. I øyeblikket er det også litt s for sliten av all tenkingen og følingen. T, for takk for oppmerksomheten.