Den tiden da tiden ikke gikk så fort

Bloggen i dag er inspirert av en gammel kaffekvern som står i vinduskarmen min. En slitt kaffekvern i tre, med små markhull og litt rust i jernet. Dette handler om fremskritt, litt om hastverk men kanskje mest om tid.
I skrivende stund er jeg hjemme fra jobb, etter at jeg på mandag fikk beskjed om å holde meg i ro, drikke te, lese en god bok og ta tiden til hjelp et par tre dager mens kroppen ordner oppi en forkjølelse.
Jeg har skrevet om tid før, flere ganger til og med. Og som sagt tidligere, så har jeg nok mer tid enn de fleste. Ikke har jeg barn. Ikke har jeg hund eller andre dyr. Ikke er jeg styremedlem eller med i andre fellesaktiviteter. Jeg har ikke en gang kjæresten boende hos meg. Så klart jeg har masse tid.
På jobb har jeg ikke mer tid enn andre, men jeg prøver å holde et tempo som er levelig der også. Jeg er ikke lengre en skippertak og ti-timersdagsmenneske. Jeg er ingen travhest. Jeg er arbeidshest.
Jevnt og trutt, og målet er alltid å ligge i forkant av tidsfrister slik at jeg tåler en dag eller to i horisontal slik som nå, uten å få panikk av den grunn.
Jeg prøver å holde kalenderen så jevnt fordelt som mulig, slik at jeg ikke har møter "rygg mot rygg". Mest for meg selv, men også fordi jeg tror at hjernen min trenger mer enn et halvt minutt på å omstille seg fra en møteslutt og til nytt møte starter. Jeg tror hjernen trenger tid til å fordøye ett tema før den kan bidra til neste tema. Kalenderen etter fem er også ganske så fri for innslag foruten trening tre ganger i uken. Kanskje i overkant ryddig, men jeg kjenner min begrensning, så heller det.
Jeg ser på mennesker rundt meg, dratt i ansiktet, med hektiske roser i kinnene. Mobilen i hånden eller blinkende Bluetooth i øret. Barnevogn eller unger på slep. Vesker og jakker på skeiva, og småtrippende eller løpende. De synker ned på t-bane-setet, før de river frem epleproduktene sine og sender e-poster og åpner den ene appen fiffigere enn den andre. De vippser penger og chatter. Organiserer livene sine elektronisk mens de får igjen pusten etter spurten for å rekke banen.
Alle i-ene (pod, phone, pad) kom midt i en teknologisk revolusjon. Jeg liker fremskritt, for all del, men når jeg ser på kampanjene som vinkler mot at nå kan du nås over alt, nå kan du ha kontoret ditt over alt, nå er det dekning 97% av landet..nå kan du være tilgjengelig 100% av tiden, så lurer jeg på om det virkelig er fremskritt. Jeg ser motvekten, familier eller enkeltmennesker som flytter til odde steder uten strøm og vann og veiforbindelse. Katt og kaniner og et småbruk, som gruppen Ballade sang om på 80-tallet. Det blir litt for mange skritt tilbake for min del.
Jeg tror jeg befinner meg et sted midt i mellom dette. Jeg protesterer ikke mot fremskritt og teknologi, men jeg holder igjen på noe. Jeg har ikke jobb-mobil. Fordi jeg stort sett er på kontoret i arbeidstiden min, og når jeg ikke er det, så er jeg på møter eller tilsyn, og da kan jeg strengt tatt ikke ta i mot samtaler. Jeg er heller ikke leder, og har ikke arbeidsoppgaver som tilsier utrykning på sekundet, så ut i fra kriterievurderingene så er det riktig vurdert at jeg ikke har det. Og jeg er glad til.
Jeg forbeholder meg også retten til å ikke kaste meg over alle nye produkter og apper. Jeg kommer sansynlig vis til å skaffe meg en iPhone ved neste innkjøp av mobiltelefon, men det er først når min Samsung ikke fungerer lengre. Og sansynlig vis blir det ikke den nyeste iPhonen, men den som har best omdømme med batterivarighet og minst feil tatt i betrakting. Det blir også en stund til jeg vippser penger, til stor irritasjon for omverdenen har jeg skjønt. Universalapper som har med penger å gjøre, og som fungerer uavhengig av hvilken bank du har...jeg forbeholder meg retten til å være skeptisk.
Så, hvor passer kaffekvernen inn i alt dette. Jo, den er symbol på fremskritt. Jeg ønsker meg litt tilbake i tid. Ikke helt tilbake til da kaffekvernen kom, men til tiden da vi hadde tid til å fryde oss litt over nye oppfinnelser og fremskritt. Til tiden da fremskritt sparte tid, men der man kunne nyte den tiden man sparte, der fremskrittene førte til senkede skuldre i stedet for at man kunne presse inn mer og kanskje få enda høyere skuldre.
Kaffekvernen er også en metafor. Den er et bilde på at av og til må ting ta den tiden det tar. Man putter bønnene inn i luken på toppen. Hvis man sveiver for fort, så fører det til full stans og fastkjørte bønner, så her er prinsippet passe tempo, jevnt og trutt, til den malte kaffen ender i skuffen i bunnen. Personlig tror jeg det er verdt å ta seg tid til nyte lukten av nymalt kaffe når man trekker skuffen ut for å helle kaffen i kjelen med nykokt vann. Så er bare å vente til kaffen er ferdig trukket.
Noe i livet er verdt å vente på, mye i livet er verdt å vente på, og vi kommer tids nok til slutten om vi ikke skal løpe halve veien i tillegg.