En måkes bekjennelse.

Jeg har tilbragt gode dager på samme stranden i lang tid. Det har vært passe varmt og maten har vært lett tilgjengelig. Veldig mye har vært så ukomplisert at jeg har oversett de små blaffen av petroleumlukt som har kommet med vinden. Selv når jeg så utover havet, og så at overflaten så merkelig ut, spredte jeg ikke vingene og tok av til et annet sted som var tryggere. Instinktene mine sa for så vidt at jeg burde ta inn over meg det jeg så, og gjøre noe med det. Men nei, jeg så på bølgene og undret meg over at deres bevegelse virket dempet på en unaturlig måte. Til tross for observasjonen var jeg forundret når jeg plutselig våknet opp, hemmet i mine egne bevegelser av en mørk seig masse som gjorde det umulig å fly og tungt å puste.
Heldig vis har jeg ikke den vanen at jeg klarer å sove når jeg er ute på dypt vann, så den oljetunge fjærdrakten min fikk meg ikke til å synke til bunns. Men fjærdraktens isolerende og vannavstøtende effekt er like vel ruinert.
Jeg har lest et sted at det skal bare en oljeflekk på størrelse med en krone til for å drukne en sjøfugl. Fordi den lille flekken ødelegger impregneringen, og da kommer det kaldt vann til innenfor. Dette påvirker både flyteegenskaper og kroppstemperatur, og sakte men sikkert dør sjøfuglen.
Dette er en fryktskapende kunnskap som jeg har tatt for lite hensyn til. Jeg har oversett signaler og konsekvenser, og resultatet er et ynkelig bustete vesen som sitter her midt på det som var en nydelig sandstrand og som nå er et område forbudt for all ferdsel.
Alt er seigt, og de få bevegelsene jeg klarer å gjøre, er et ork. Og det går sakte. Jeg bruker mer energi på å fortelle meg selv alt jeg bør gjøre, og må gjøre, mens jeg forblir værende på samme flekken i motløshetens tegn. Etter noen timer begynner likegyldigheten å gjøre seg gjeldende, og jeg prøver ikke lengre å bevege vingene. Jeg har ikke lyst til å bevege meg heller. Jeg synker inn i en melankolsk tomhet og ser på den tunge gråaktige massen som siger ned over de ubrukelige vingene mine.
Etter en stund får jeg øye på noe jeg ikke har sett tidligere. Store tobeinte skapninger, med gule gummiaktige hender. En av de kommer bort til meg og får meg ut av melankolien i en faderlig fart. Villfugl som jeg er, fri og uavhengig, bruker jeg mine svekkede krefter til å hakke med nebbet mot disse gule hendene som prøver å gripe tak i meg. Den rolige lyden som kommer ut av den tobeintes nebb hjelper heller ikke. Jeg er for langt inne i mitt fangenskap til å kjenne igjen hjelpen når den kommer. Jeg skriker, jeg hakker og jeg sparker med beina mens de rare lydene sakte når inn til hjernen min og jeg instinktivt skjønner at jeg må overgi meg. Sakte skjønner jeg at jeg ikke kan vente til deg seige massen glir bort av seg selv. Jeg må aktivt gjøre noe for å få fjærdrakten min ren og vanntett igjen.
Gjennomsvett og med ny kunnskap setter jeg det ene beinet foran det andre, ned på det kalde gulvet ved sengen min. De site oljedråpene henger igjen, så jeg forventer ikke det store tempoet i dag. Men jeg skjønner at jeg må finne fram vaskevannet og begynne den møysommelige jobben med å bli kvitt siste rest av mørk masse og lukten av petroleum.