Tid til å tenke, tid for å rose

Jeg ser dagsrevyen på NRK så tårene triller. Det er mye å gråte over i dagsrevyen, men i kveld var det et glad-innslag som åpnet krana.
Det handlet om en sykepleier på et hjem for demente som hadde innsett at måltidene som kom som perler på en snor, samtidig som de var korte, førte til at beboeren ikke rakk å bli sultne, og derfor spiste lite og følgelig ble underernærte. Frokost, lunch og middag innen klokken halv to er sikkert praktisk, men det sier seg selv at det er for tett for de fleste. Og etter at denne institusjonen snudde på tidsskjemaet, så har beboerne lagt på seg, og de sover bedre også.
Denne gladmeldingen fikk meg altså til å gråte.
Vi bruker de første årene på å lære oss å klare selv, gå selv, gjøre selv, tenke, høre, se og si selv. Og i denne fasen er vi uendelig sårbare. Mange er også i denne fasen av livet i offentlig eller privat omsorg på dagtid. Også i starten er vi prisgitt at vi har omsorgsfulle, kloke, årvåkne mennesker som er på vår side.
Men det er ikke barnehager som får meg til å gråte.
Tårene kommer fordi det er skummelt å tenke på hvor utrolig sårbare vi mennesker blir den dagen vi ikke lengre har full kontroll over armer, bein og hode, og resten av kroppen. I andre enden av livsskalaen, når vi igjen er avhengig av omsorgsfulle, kloke, årvåkne mennesker som er på vår side. For noen kommer den andre tiden tidligere enn statistikken sier. Alt for tidlig. Og det kommer brått og brutalt for noen, mens for andre går det gradvis. Underveis er vi kanskje også tidvis indisponible og trenger support, for så å komme oss tilbake til selvstendighet.
Jeg har hatt flere møter med ulike helsetjenester til nå. Jeg har selv vært pasient ved flere anledninger, og jeg har og har hatt nære og kjære på diverse etablissementer eller med tjenester i eget hjem.
Og frem til nå så har de aller aller fleste jeg har møtt i helse-Norges tjeneste hatt store hjerter, gode øyne og myke hender. Og derfor er det jeg betaler min skatt med glede. Derfor er det jeg er så glad for å bo i det landet jeg bor, og derfor heier jeg på alle prosjekter som handler om bedre vilkår for de som trenger det, unge som gamle. Det skjer mye i dette landet på helsefronten og eldrefronten. Det er omsorgsboliger, seniorborettslag, dagsenter, sykehjem, omsorg pluss, hjemmetjenester, hjemmesykepleie, sykehus og rehabiliteingsfasiliteter. Og jeg er faktisk helt sikker på at selv om vi ser historier i media om når de mislykkes, så kunne vi fylle nettsider og dagsrevyer med suksesshistorier dag etter dag. Men det er kanskje ikke det som selger mest.
Kveldens innslag var så enkelt og så vakkert. Og jeg har troen på at slike historier inspirerer, slår rot og blomstrer et annet sted. Jeg tror at suksesshistorier får en pay it forward-effekt. (for den som ikke husker denne vakre filmen om gutten som kom med ideen, så handlet det om at alle skulle hjelpe tre stykker til å oppnå noe de ønsket eller hjelpe de med noe de ikke fikk til, eller hjelpe de med enkle tjenester, og alt disse tre skulle gjøre var å hjelpe tre stykker hver med det samme. Slik ville verden bli et bedre sted). Film eller ikke, det som får fokus, vokser, så få frem de gode historiene slik som den i kveld.
Jeg føler en stor takknemlighet til alle flotte uselviske mennesker jeg har møtt på min vei og alle jeg ikke har møtt men som jeg vet er der. Måtte dere alltid få velfortjente ord og ros. Måtte dere bli sett for det dere gjør. Og tenk om dere også en dag får lønn som fortjent. Det skulle jammen vært noe. Jeg ønsker også at dere får hjelp til å bli kvitt det eventuelle ugress som dessverre alltid finnes i blomsterhager, slik at hverdagen er god å puste i og meningsfull.