En blogger med respekt for seg sjøl bør reflektere over sin egen bursdag og alder mener nå jeg. I og med overskriften, så starter jeg med Englands rose, eller Lady Di, som også var født på første juli, åtte år før meg. Jeg regner med at alle husker hvordan hun endte sin tid her på jorden, og selv om jeg skal skrive mest om livet i dette innlegget, så er det like vel verdt å ta et dypt pust inn og en god utpust i anledning Diana, for i feiringen av livet liker jeg å huske på at ingen ting skal tas for gitt.
Jeg kunne sikkert våknet opp i dag og tenkt at jeg var ett år eldre, men jeg gjorde ikke det. For i 364 dager har jeg nærmet meg 48 år, en dag om senn, og i dag var jeg kommet rundt et helt år siden sist jeg hadde bursdag. I mine øyne var jeg derfor bare en dag eldre enn i går, og det er jeg jo hver dag.
I og med at det er lørdag, sto jeg opp og satte på kaffe. Når den var ferdig, var det frokost og kaffe på senga. I disse sosiale nettverks- tider er det ikke postkassen som sjekkes på bursdager. På Facebook lå det nærmere sytti bursdagshilsener og ventet på meg. Jeg leste og likte og svarte meg gjennom dem i løpet av frokosten. De som strømmet på gjennom dagen, tok jeg i etapper. Mor ringte når det lei litt utpå dagen. Det er litt ekstra hyggelig at noen tradisjoner står ved lag, og telefon fra mor er alltid koselig, både på bursdager og andre dager, men ekstra stas på bursdag.
Jeg kunne sikkert stått opp etter frokosten, og brukt tid på å stå foran speilet og sett misfornøyd ut. For uansett om jeg teller år eller dager, så blir sporene etter brukt tid synligere og flere. Jeg kunne sett furene i panna, rynkene rundt øynene eller de økende antall grå hår, og sukket tungt. Men jeg gjør ikke det. Fordi levd liv setter spor, og dette er enkel allmennkunnskap. Vi burde bære våre spor med hodet høyt, og tenke at det er som alle andre attester. Jeg skal ikke si at jeg digger de grå hårene jeg finner, og jeg farger og lysner håret mitt rett som det er. Men la meg være ærlig: det er mye som er verre enn grå hår hvis jeg tenker over det. Og det skylder jeg meg selv om omverden å gjøre.
Jeg kunne sett på kroppen min, på alderstillegg, slapp hud og enda flere rynker, og sukket tungt. Selvfølgelig kunne jeg det. I stedet gikk jeg på apoteket og kjøpte solkrem faktor 30, slik at jeg ikke skulle bli brent, og faktor 50 til ansiktet i tilfelle det stemmer at solen fremskynder hudens. aldringsprosess, men at høy faktor hjelper.
Innsmurt fra topp til tå, til og med på ørene, la jeg meg ut på madrass i bakgården, i bikini. Ja, du leser riktig. Du skjønner, jeg har fremdeles bikinikropp. Det kommer bare an på hvordan man leser og tolker ordet. I min tolkning er det slik at jeg har bikini og da må jo kroppen jeg har bikinien på være bikinikroppen min. Nå må jeg legge til at bikinien er en stødig sloggi-bikini, innkjøpt på Bogerud tekstil, og den dekker det den skal med moms. Og da har jeg gjort mitt. Skulle naboene føle seg støtt eller sjokkert av "hun der litt vel voksne som ligger i bakgården med like stor selvfølge som disse veldreide unge og nyforelskede der ute" så får de gå et annet sted.
Jeg er ingen stor feirer av bursdager. I år ble det ingen ting på selve dagen, annet enn mitt solo-arrangement med frokost på senga, bok og soling og FaceTime med Kelly. Men så har jeg aldri vært god på å følge regler for markeringer av dager og hvordan de bør være da.
Jeg har feiret de runde dagene mine med litt flere folk, men de fleste av mine bursdager har vært i små settinger. Ofte på ferietur bare med mor og far og søster, eller innslag av tanter og onkler eller besteforeldre, ettersom hvor vi har vært. Selve dagen når jeg ble 30 feiret jeg med mor, far, to eldre tanter og bestemor. Det var jo litt festlig da, å være under halvparten så gammel som hver og en av gjestene, på den beryktede 30-årsdagen som vist nok skal være en slik krise. Jeg hade ikke noe krise på 40-årsdagen heller..ha, kanskje jeg må få terapi for manglende alderskriser?
Jeg og Kelly har også vært på samme side av dammen noen bursdager. Hun er litt mer "feiring med ballonger, kaker og bursdagsbarnet skal skjemmes bort". Det er koselig det også, når det er bare vi.
Poenget mitt tror jeg rotet seg bort litt under veis. Det er kanskje alderen? Nei da. Poenget mitt er at selv om jeg ikke feirer så mye, så er jeg takknemlig for hver bursdag. Jeg koser meg med å lese hilsener eller få telefoner, og jeg setter pris på å runde en trofast årlig milepæl. Det er så mange utsagn og trøstens ord om alder og det å bli eldre. Man kan bli bedre med årene som god vin, eller få mer erfaring og kunnskap. Noen er mer brutale som at alternativet til å bli eldre er verre.
Jeg tenker at for meg så er en bursdag en milepæl, og absolutt verdt en feiring, men at det viktigste med hele dagen er å anerkjenne at nå har jeg nådd helt hit, og det har gått bra det å. Jeg ønsker meg så mange bursdager som mulig, men mest av alt ønsker jeg at hver dag skal være verdt å legge i plussbunken. Jeg ønsker at hver dag skal krysses ut ved sengetid, som en dag der jeg har gjort så godt jeg kan, og så har jeg en ny dag å bruke når natten ender.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar