La meg bare starte med å sien ting: Det er kanskje frustrerende for noen at jeg bruker amerikanske sitater inni bloggene mine. Årsaken er at jeg ikke klarer å oversette de slik at sitatene får den samme eleganse og flyt. Så til dere frustrerte; det er ikke mer enn tre sitater, så bær over med meg. Og da går jeg over til dagens ideer.
Kjæresten min har slik en klokkertro på at de rette menneskene kommer inn i livet ditt når du trenger det, og etter at vi pratet om det første gang, har jeg blitt mer oppmerksom på det og kjent etter litt om det stemmer. Jeg tror denne ideen er inspirert fra favorittpresten vår, rev Mary, og utsagnene "Let go and let God", " all will be well" og også " this too shall pass".
Uansett hvor ideer og inspirasjon kommer fra; det er en god tanke dette at hjelpen kommer utenfra, bare du er oppmerksom nok og mottakelig for den. Med årene har jeg blitt bittelitt flinkere til å be om
hjelp eller satse på at hjelpen kommer fra ukjent vinkel bare jeg er tålmodig. Jeg har sett at ting ordner seg eller at jeg kommer ut i andre enden av den mørke tunellen stående, om enn litt støvete og oppskrapet. Jeg sier ikke at jeg stoler blindt på dette, eller at jeg ber om hjelp så ofte som jeg burde men jeg sier vel at jeg har sett nok til at jeg av og til klarer å gi meg når ting ser umulig ut og så lene meg tilbake og si at dette ordner seg. Og så ordner det seg.
Jeg skal ikke overbevise eller bevise noen ting som helst, men noen ganger så skjer dette ved hjelp av det som jeg i overskriften nevner som engler og som under. Jeg starter med englene. Ikke disse glansbildeskapningene, eller mystiske ånder som får brikker til å falle på plass på mystisk vis i løpet av natten. Nei, det handler om folk. De rette folka som kan de rette tingene eller som sier de riktige ordene der og da. De som har den varme klemmen, det beste smilet eller som rett og slett bare er dønn praktisk og handlekraftig. Som dukker opp og ordner opp slik at du igjen får hodet over vann.
Selvfølgelig er de som jeg kaller diamanter i steinsamlingen blandt de rette folka, og av og til også blant englene. Det er ofte en ny eller gammel venn som bidrar til at vår verden blir et bedre sted. Men det kan også være ukjente og noen ganger tilfeldige, sånn som hun i kassen på rema som ønsker deg en fin dag eller gjør deg oppmerksom på at melkekartongen du er i ferd med å kjøpe er lekk, og ber deg hente en ny.Noen ganger kan også en snekker, rørlegger eller elektriker virke som engler når de skrider inn i heimen og rydder opp i uføre, men det er mer forutsigbart og planlagt enn de andre englene.
Kanskje jeg skal konkretisere. Jeg skrev for en tid tilbake en kort historie om en gang jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene og trå rett inn i en krisehåndtering i hjemmet til en venninne. Som jeg også skrev da, så er det ikke min historie å fortelle, men når stikkordene er død, begravelse og fødsel rett etterpå, så er det bakgrunn nok til å se poenget. Midt i dette dukket det opp en engel i form av jordmor Anne. Ja da, jeg vet at sykepleiere og jordmødre er trent og drillet og opplært i mye, men mennesket inni profesjonaliteten er ikke en selvfølge. Det er ikke alle som hadde tenkt slik som gode vakre Anne. Vi fikk sitte i fred mens vi ventet på timer, jeg fikk bo på sykehuset sammen med mor og barn etter fødsel. Jeg husker varm stemme, mye omsorg, en stødig hånd på skulderen, mange kloke ord og til og med klemmer. Ære være vakre mennesket som var der sammen med oss. Og ja, det opplevdes som om at jordmor Anne var plassert der fordi vi trengte henne der akkurat da.
Så var det undere da. Igjen er det ikke paralyserte mennesker som igjen kan gå, eller blinde som kan se jeg snakker om. Jeg prater mer om kjeder av hendelser som fører frem til at her og nå blir riktig tid og sted. Ett sånt lite under er jo meg som var overtallig og som dermed kunne hoppe rett inn i et vikariat som dukket opp uken etter jeg ble overtallig. Mens jeg var i vikariat så måtte jeg søke andre jobber, deriblant en like ved der jeg bor. Den fikk jeg ikke, men i stedet fikk jeg fast stilling der jeg var. Og når jobben var sikret så kunne jeg ta meg tid til å beslutte at jeg ønsket en større og nyere leilighet. Og dermed finner jeg en boligannonse om leilighet i passe avstand fra jobb, går på en visning og får den leiligheten. Og megleren har en driv og en personlighet som er full klaff for meg og hun skal hjelpe meg i salgsprosess her.
Kanskje banalt eksempel det der, og mange vil kalle det naturlige årsaker, så som overtallighetsrettigheter, internettovervåking som gjorde at den boligannonsen poppet opp på min Facebook fordi jeg hadde sett på boliger i samme område og så videre, men jeg liker å tenke at tidspunktene for alt dette sier at ikke alt er tilfeldig like vel.
Av og til kan hodet boble over slik at skriving ikke er nok. Heldigvis finnes det vakre mennesker å prate med. Og ut fra mitt behov, men uten min innvirkning, har jeg kommet i kontakt med nok en engel. Av alle ting fornuftige og gode ting hun har sagt, så er det et sitat som oppsummerer min tro på at ingen ting er tilfeldig. "This too shall pass." Midt i en samtale, så brukte hun et av mine favorittsitater og hun sa det til og med på engelsk. Jeg kunne tenkt at dette er et sitat som hun sikkert har mye bruk for i Møte med mennesker, men jeg velger å se det som en velsignelse eller et tegn ment for meg. Et tegn på at alt vil ordne seg.
Hva har Maslow i overskriften min å gjøre? Jo, den samme damen minnet meg på at nederst i Maslows pyramide, der er behovet for mellom annet mat og søvn. Neste trinn er trygghet og der ligger for meg også roen. Jeg ble minnet på at til tross for denne kunnskapen som jeg og mange med meg har om Maslow, så fortsetter vi like vel å mase med områdene helt på toppen av pyramiden selv om de nederste radene ikke er oppfylt. Jeg jobber med selvrealisering midt i en hungersnød og driver selvutvikling i en ørken uten vann og oaser. For å gjøre det enda mer tydelig for meg sjøl så har jeg sett det som at jeg prøver å bygge ut og innrede loftet mens jeg egentlig har mer en nok med vedlikehold av grunnmuren og oppgradering av førsteetasje. Så nå, i skrivende stund er det kaffe og frokost på sengen. Solen har brutt seg gjennom skydekket, så det er håp om en tur som er den beste medisinen for kropp og sjel. Jeg har også tidligere sagt at naturen er kirken min, og jeg tenker at målet for turen i dag er å reetablere tankerekken om at "this too shall pass"ender opp i "all will be well."
Denne ble tett og nær og personlig. Men noen der ute vil kjenne igjen hvert ord, fordi de tror på at ingenting er tilfeldig. Så derfor trykker jeg på "publiser"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar