Jeg starter med å beklage til alle musikere, dirigenter, arrangører og komponister der ute, for det er godt mulig at jeg tøyer ouverturesjangeren litt eller feilstaver ett og annet musikkuttrykk som jeg måtte bruke, for det er en god stund siden min korte korpskarriære, og jeg løper ikke dørene ned i operaen, konserthuset eller andre musikalske arenaer. Det er lite noteark i livet mitt også, det blir mest tekster med besifring i mine sangstunder med gitar. Men la gå.
Uken som gikk kunne gjort seg som en ouverture eller kanskje en symfoni. Det er mulig det er et tegn på at jeg har vært for lite i kontakt med andre mennesker, det at jeg husker så godt alle lydene gjennom uken, men det kan like godt hende at det er en overlevelsestaktikk at jeg ser lydbildet som en ouverture ispedd litt symfoni i stedet for kakofoni.
Mandag morgen minnet om finalen på 1812-ouverturen. Hva Oppsal har med feiringen av Russlands seier over Napoleons Frankrike å gjøre? Ikke så mye bortsett fra at ouverturen som er skrevet i den anledning, har en heftig finale med kanonlyder i seg.
Etter at klokkeradioen hadde vekket meg, og et feberbefengt hode hadde konkludert med at jeg ikke hadde noe utenfor sengen å gjøre, ble jeg liggende i en døs før jeg sovnet igjen. Naboens Harley Davidson minnet meg med sin vanlige korte brumling om at klokka var seks. Bussenes pssjt-lyd når dørene åpnes og lukkes, og den jevne tomgangslyden av biler og busser som sto i kø på grunn av veiarbeidet som pågår, bysset meg til slutt i søvn. Neste gang jeg våknet, var det av en lang og intens pipelyd før et dempet drønn fortalte meg at Mesta måtte ty til sterkere krutt for å komme videre med veiarbeidet. Dette er akkurat det jeg trenger på en dag når jeg ikke skal ut av huset, tenkte jeg før jeg sovnet igjen. Men som ofte i musikken, så er det enkelte sekvenser eller takter som repeteres. Og i tillegg til bussenes psjt og tomgangslyd hvert kvarter var det altså jevnlige lange pip med påfølgende sprengningssalver å høre utover dagen.
Veiarbeid pågår heldig vis ikke evig, men når sprengningssalvene stilnet, tok naboen over. Helt siden jeg flyttet inn, har naboen over meg pusset opp. Takknemlig for at han har en jobb på dagtid, har jeg nesten blitt vant til banke-, sage- og borrelyder fra halv fem og utover hver ettermiddag. De hvinende lydene av støvsugeren etter endt økt har også inngått i hverdagssymfonien så lenge at jeg nesten ikke har hørt de lengre. Men akkurat på mandag, etter en hel dag med drønn og noen korte perioder med spunting, måtte jeg bruke all min musikalitet for å få boringen og sirkelsagen til å høres samstemt ut, og gli inn som bakgrunnsmusikk. Når kvelden gikk over i natt, var jeg heller ikke så tålmodig med kolikk(?)barnet som, etter at oppussingen er ferdig i minst ett rom, har fått soverommet rett over mitt. Jeg er ikke uempatisk, og synes selvfølgelig synd på de som har dette barnet som gråter så gjennomtrengende i lange perioder på natten. Og de venter aldri kjempelenge før de kommer for å trøste, det skal de ha. Det er bare det at det føles litt lenge for meg i underetasjen og barnet som gråter. Jeg skulle kanskje ønske at dører knirket litt lavere også. Ja ja, så er jeg kanskje litt utålmodig i forhold til dette.Men det minner meg litt om tiden i korps, da de ferske klarinettistene blåste litt for hardt i klarinetten sin. Jeg var ikke så veldig begeistret for det midt i en vakker og melodisk trio heller.
Tirsdagens morgensymfoni var mer som normalt, uten kanonaktige drønn. Etter flere timer med bussenes psjt, tomgangsdur og en og annen hverdagshelt med bilstereoen på full guffe, måtte jeg etter hvert stable meg ut av sengen. De lette formiddagstimene besto av susing i vannrør og den taktfaste tikkingen av kjøkkenklokken, ispedd en og annen skjære som skrattet sin solo når det måtte passe dem.
Jeg måtte på butikken for å handle alle kjerringrådingrediensene som skulle hjelpe med gjennom dagen. På veien dit passerte jeg et tre, der åtte sett med ekornklør lagde en imponerende trommehvirvel. Et av ekornene prøvde seg på en "spill død" taktikk midt på trestammen, men da jeg stanset for å se på han, endret han taktikk og gav meg en overhøvling som godt kunne passert som rapp. Ja, jeg er ikke særlig begeistret for den sjangeren.
Jeg kan ikke forvente at det er stille rundt meg når jeg bor i en leilighet med naboer over, under og på to av sidene. Det er likevel med et lite hjertesukk jeg denne dagen forbederer meg på at det nok en gang tid for naboens oppussings-omkved, eller refreng om du vil, før eine kleine nachtmusik tok meg over i onsdagen.
O du herlige, for å si det sånn. Det er jo bare helt typisk at naboen hadde tatt seg fri denne dagen for å komme i mål med oppussingsprosjektet sitt. Jeg skal ikke skryte på meg store kunnskaper om oppussingsprosjekt, for all del, men tre måneder på 70 kvadratmeter høres mye ut. Ja ja, han utnyttet dagen til fulle da, fra klokka halv åtte til halv åtte. Sirkelsagen sang, og hammeren holdt takten, mens støvsugeren sto for refrenget cirka hver annen time. Jeg bidro til symfonien med spredte nys og hostekuler, nynnet i taushet på prima vera sin sang "naboen", mens jeg drakk ingefærvann.
I dag er det lørdag. Intet veiarbeide. Ingen oppussing. Det er så stille at jeg kan høre mitt eget øresus. Jeg skal ikke si at jeg har savnet det, men her ligger kanskje litt av årsaken til mine lydobservasjoner. Når det inutgangspunktet aldri er helt stille, så blir tilleggslydene veldig fremtredende. Og denne ukens lyder ble selvfølgelig flere fordi jeg hadde flere timer å observere dem på. Men tenk for en komposisjon det kunne blitt, hvis jeg hadde evnen. For når 1812-ouverturen var inspirert av krig og seiersfanfarer, så kunne da vel hverdagslydene fra Oppsal blitt et stykke musikk også. Inspirert av Arne Nordheim kanskje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar