Ambivalens

Når du er fra en liten bygd, som til tross for definisjonen u-dal på fagspråket kjentes trang over skuldrene, er det ikke til å unngå at det ligg ubearbeidede følelser og hendelser på lur. 

I alle fall er det sånn for meg. 

Tanker om gamle synder, ubesvarte følelser, uforklarte brudd og følelse av utilstrekkelighet. Savn og sårhet. Alt dette kommer rullende som en snøball i nedoverbakke. Det vokser seg stort fordi jeg er her det skjedde. Det er ikke så stort når jeg ikke er her. Kanskje er det litt ekstra denne turen, fordi det ikke er så lenge siden jeg makulerte gamle dagbøker, i en flyttesjau.

Jeg kan ikke skrive alle historiene. Fordi jeg ikke er alene i flere av de, og fordi de ikke påvirker livet mitt lengre. Men de gjorde det. Noen gjorde det. Og siste rest av de slår meg i hodet når jeg er her.

Kanskje er det rart å tenke på noen av dem, særlig enkeltmenneskene, nå som jeg er lykkelig sammen med min bedre halvdel. Ja det er ikke tvil om hvem som er den bedre halvdelen av oss. Men jeg kan godt være den akkurat passe halvdelen jeg. Nok om det.

I tillegg til alle minnene og historiene, eller kanskje et produkt av de, er savnet. Elller sorgen. Eller mismotet. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Dette blir det dikt av. Eller er det prosa? Jeg kan ikke være så bundet av rim, rytme og verseføtter at det blir viktigere enn det jeg vil si..jeg prøver meg.

Savn.

Tenk at et så kort og unnselig ord,

kan sette så dype spor.

Savn etter svunnen tid, etter ubekymret barndomsliv.

Jeg husker og lengter etter tanker så fri,

trygge fang og julens magi.

Årene som gikk, hva var de for,hva ble de til ?

Og hva med meg, hva ble jeg?

Ungdommens dumheter,

ung voksens dårskap.

Prøve, feile, lære eller ei,

hva vet jeg? Nå?  Mye mer. 

Den voksne meg, av ungdomsfesten ler.

Savn, eller sorg,

etter hun som ikke ville mer. 

Som dyttet meg fra seg,

kastet meg vekk, ut av sitt liv.

Var jeg kun et tidsfordriv?

Jeg tror det ikke, men er aldri sikker,

og sårene har på ett vis grodd.

Men noen ganger kan arr klø,

eller kanskje blø usynlig blod,

for meg som fremdeles kan spørre, men ikke vite.

Savn etter de jeg ikke møter,

fordi tiden er for knapp.

Som er der i tankene,

og som jeg skulle sett smilet til.

Eller hørt stemmen, 

for å vite om de har det bra.

Som jeg kunne delt noe av dette med.

En annen gang, neste gang kanskje.

Vi sier det, så får vi se.

Savn etter de døde,

som la mange dager øde,

fylt med sorg og fargeløse timer.

De er her, i minnene, og jeg gledes over dem,

Men minner gir aldri klem.

Store bjørneklemmer,

holde rundt og vite,

at alt, stort eller lite,

kan bli bedre.

Savn etter mor som sto igjen ved bilen da jeg dro. 

Vi prates jo. Ofte, i telefonen. Men rart likevel å dra.

Savn etter hun jeg aldri har delt julen med,

men som likevel hører til.

Som aldri har bodd hos meg,

men som jeg likevel savner når jeg kommer hjem.

Savn fordi hun ville forstå,

fordi alle har baggasje, stor og liten.

Og all baggasje kan ikke sjekkes inn. Eller sjekkes ut.

Den kan kanskje pakkes om?

Er det ikke rart?  Denne baggasjen er vanskelig å miste selv om jeg prøver.

Og denne baggasjen må jeg aldri vente på.

Kommer deisende.

Men den har blitt mindre.

Og sammen med henne kan jeg pakke den ut,

vaske det verste, kaste noe,

eller legge det i en skuff der vi kan se det,

og si at der ligger det, og det gjør ingen ting lengre.