La meg male vakre bilder å hvile i

Av og til er jeg ganske flink til å bare være. Jeg kan leve meg inn i en bok, eller seile av sted i hodet. Jeg kan drømme meg til myke sandstrender der alt jeg hører er bølgenes bevegelse og mine egne hjerteslag. Jeg blir aldri lei av å sile sand mellom fingrene, selv om det alltid er litt ekkelt med de små sandkornene som klistrer seg fast på svett eller solkremsmurt hud. Jeg kan se på den lille strømmen av sandkorn som renner fra den ene hånden og ned til den andre før den renner over og ned på bakken igjen. Det er en herlig litt kilende følelse, nesten litt meditativ, særlig hvis sanden er varm. Kjølig sand gir en annerledes følelse. Deilig den også, men annerledes.

Jeg kan se i timesvis på små og store fugler som stuper etter fisk eller småtripper langs vannkanten for å finne mat. De kan dysse meg i søvn eller få meg til å smile. Jeg kan se på små barn som løper ned til vannet. Noen kaster seg frydefullt ut i vannet, mens andre bråstopper ved første møte mellom tær og vann.

Jeg har aldri lært meg å seile. Kanskje kommer jeg aldri til å lære det heller, men likevel; i kveld kjenner jeg et brennende behov for å sette seil og gli sakte ut fra brygga, på vei mot ukjent mål.

Jeg synker godt ned i skrive-og tenkestolen min og kjenner båten rugge litt i de små bølgene som skaper liv i havoverflaten. Jeg kjenner vannets bevegelse og hører det klukke under kjølen, som glir som en kniv,  mykt og raskt gjennom det blå og grå elementet. Jeg henger den ene armen over ripa, og kjenner bittesmå vanndråper som treffer huden bløtt men kaldt. Om ikke lenge vil de kalde dråpene prikke som nåler på huden. Jeg trekker armen til meg før det skjer.

Jeg kjenner den trygge og kjente lukten av salt vann og tang. Jeg kjenner kjølig luft mot ansiktet. Den myke ullgenseren min ligger tett og godt, men ikke for tett, rundt meg. 

Endelig er jeg så langt ute at all bagasjen som står igjen på brygga, er ute av syne. Jeg ser opp mot en kveldssvart himmel med stjernedryss. Kunne jeg bare navigere etter stjernene.

Det høres kanskje rart ut å kjenne et savn etter noe jeg aldri har kunnet, men det kjennes ikke rart. Det er plutselig helt logisk å savne det å navigere etter stjernene, for det forteller meg jo bare at jeg kjenner behov for å bruke logikk og kunnskap i stedet for å hente fram en applikasjon på telefonen eller en GPS. Kanskje handler det også om det å kunne bruke litt overslag og komme frem til noe som er omtrent. Som er riktig nok. Jeg er litt lei av at alt er så på en prikk, og så akkurat. Jeg er litt lei av at jeg har blitt så opptatt av å få det på millimeteren eller sekundet. At jeg ikke lar estimatene råde litt mer. Seilasen går plutselig innover i meg, på leting etter det enkle og ukompliserte jeg som stoler på egen beregning og konklusjon. 

Jeg lar disse tankene fare, og ser meg rundt etter noe mykt og varmt som jeg kan synke ned i eller inn mot. Savn etter myk hud, en trygg armkrok...ikke for det, i slike øyeblikk kunne trygge hundeøyne og en rufsete hundepels tatt brodden av tomheten som plutselig kom styrtende også.

Gode bilder, tenk gode bilder.

Jeg tenker meg til det ru berget som jeg tilbrakte tusenvis av timer på i barndommen. Jeg tenker på skilpaddene som jeg snart skal se igjen. Jeg høre fuglene kalle på meg, og lenge lenge før vi kan se et snev av grønt gress og bristeferdige knopper med grønt løv inni, kjenner jeg at tankene dras mot våren.

Det er tøft å være menneske. Det er krevende å være reflekterende individ med evne til å bekymre seg. Det er mye ansvar å være voksent menneske, og av og til ligger byrden av alt dette som en grå kappe over alle fargene.

Gode tanker var det ja. Silkemyke roseblader, hvite glinsende kalaer og knallgule svære solsikker som strekker seg mot lyset. Snart vil vårsolen smelte snøen ned fra taket og skape lyd av vår i takrenna. Sørpa på fortauene gir etter og glir ned over fortauskanten og ned i nærmeste avløp. 

Snart,  snart, vær så snill, snart.