Om mobilbruk og babyer...eller folkevett og folkeskikk

Jeg tror det var forrige uke jeg så overskriften som sa at forskere advarer småbarnsforeldre mot mobilbruk. Et googlesøk gir mange treff på forskjellige artikler med sanme tema. Mage av artiklene er flere år gamle. Helsestasjonen råder, og forskere advarer mot for mye mobilbruk sammen med barna, da barna kan føle seg avvist og foreldre overser eller går glipp av blikk-kontakt og andre gester barnet gjør for å komme i kontakt med dem.
Slik har det altså blitt.
Barnehagene har skilt på porten som oppfordrer foresatte til å legge vekk mobilen når de lever eller henter barnet sitt. Sykehusene er vitne til at mobilen er med så tett opptil eller tidlig etter fødsel at det nesten fødes live på Facebook og Snapchat. Bilder av barn blir publisert på nettet, direkte fra tur, direkte fra potten eller på do, sur eller sovende, uten tanke for at dette ikke nødvendig vis er stas for barnet i årene som kommer. Og forskerne skriver og forsker og sier dette høyt, for betaling.
Wow.
Det som sjokkerer meg mest er at helsepersonell, forskere og barnehagenansatte må skrive og si dette høyt. Tenk at det brukes penger på forsking som konkluderer med at barn kan føle seg avvist eller oversett av at foreldrene prater i, chatter eller leser nyheter på mobilen sin i stedet for å prate med dem. Eller for å si det enda tydeligere: tenk at forskere må skive rapporter som konkluderer med at barn føler seg ignorert når foreldrene ignorerer dem.
Sitter der virkelig mennesker der ute og leser disse nettartiklene og tenker: jøss...er det viktig å ha blikkontakt med barna? Eller: Hva!? Kan barnet mitt føle seg ignorert av at jeg stadig sier: vent litt, vennen min. Mamma skal bare chatte ferdig. Den siste setningen har jeg dessverre hørt, flere ganger, på mine kollektivreiser. Ja, det er ikke nødvendigvis dannelsesreiser disse transportetappene mellom hjem og barnehage. For all del, jeg er vitne til noen koselige samtaler mellom foreldre og barn på disse korte reisene også. Vi er ikke gått helt i hundene heller. Men dessverre må jeg si at det er langt flere tastetrykkere og mobilskravlere enn koselige samtalere med barna å være vitne til.
De som er aller lengst ned på min liste over antifavoritter, er de som prater i mobilen, høyere og høyere for å overdøve sitt gråtende barn, og som i tillegg forventer at vi i rundt skal bidra med hjelpende hender når de skal gå av bussen. Ja, for det er ikke så lett å få gått av med vogn, barn, barnehagesekkk og akebrett når den ene hånden holder mobilen opp mot den endeløse talestrømmen som på død og liv må foregå på bussen.
Jeg skjønner at det å bli oversett og kjempe mot dingser for oppmerksomhet, er mest kritisk for de minste barna. Men vi er i ferd med å bli et mer og mer ignorant og uoppmerksomt samfunn.
Jeg leser om belønningssystemer i skolen for at elevene skal legge vekk mobilen. Ja, hvem skal disse skolebarna ha lært å legge vekk mobilen av. Skulle de fått en belærende snapp fra mor eller far kanskje?
Det er kampanjer for å få folk til ikke å tekste mens de kjører, og det er påbudt med handsfree. Igjen, det er jo litt trist at det må være bøter, forbud og oppfordringer for at folk skal konsentrere seg om det de holder på med når de sitter bak rattet i en 1400 kilos metallboks som beveger seg stort sett mellom 40 og 100 kilometer i timen.
Se deg om når du er ute blant folk. Det er ganske mange som overser verden. Som kolliderer med deg hvis du ikke er oppmerksom, fordi de går og multitasker. Som ikke flytter seg eller veska si på bussen når du skal sette deg på det kun halvveis ledige setet, fordi de er for opptatt til å se opp.
Jeg ser mange skoleelever som tilsynelatende har en slags samtale mens alle er opptatt med et eller annet på sin egen mobil samtidig. Det er ikke det store samspillet og engasjementet. Det er nesten som å observere de minste barna i barnehagen, i parallell-lek før de får interesse og evne til samlek. Kanskje ikke så rart at 70 % av setningene består av "å jeg bare og vi bare og serr liksom" . Det er vel det de kan si uten å forstyrre skrivetankerekkene sine.
Jeg er ikke noe dydsmønster med mine elektroniske gadgets jeg heller. Men jeg har da kjørt bil etter at jeg fikk mobil uten å tekste eller prate i mobilen mens jeg kjørte. Jeg har med meg mobilen på møter og kursdager, men jeg klarer å la være å sende e-poster og meldinger utenom pauser. Og jeg har vært mye sammen med små barn, fra små babyer til tidlig voksen. Og jeg klarer faktisk å rive meg løs eller la være å ta mobilen opp fra lomma eller veska når jeg er sammen med barn. Fordi barna er så engasjerende i seg selv at verden får vente. Jeg klarer det sammen med voksne også.
Jeg har forresten tenkt litt..tro om jeg skal ta med noen kjeks som jeg kan bruke som belønning på møter. Jeg skal ikke være så ambisiøs at jeg frister med kjeks hvis folk ikke har med mobil på møter, for da vil kjeksene bli både myke og mugne før jeg blir kvitt dem. Men kanskje en kjeks til de som bare sjekker mobilen i pausene?? Nei, fremdeles ser jeg gamle kjeks i enden av eksperimentet. Kjeks til de som ikke svarer på meldinger og e-poster mens møtet pågår da. Det går kanskje..sånne tuc-kjekspakker er ikke så store. Ja det kan gå kanskje.