Når to verdener ligner litt

Vi brukte veldig lang tid på å bli kvitt vinteren i år. Vi brukte så lang tid at våren fikk bare et par dager på seg før sommeren tok over. Det ble en eksplosjon av grønt løv, fuglesang og ikke minst pollen. Jeg kan nesten ikke huske å ha vært så uforberedt og overfalt av farger, støv og varme noen gang, her til lands.
Jeg opplever jo dette nesten hver gang jeg drar til mitt andre hjem, i Florida. Jeg opplever den varme luften som slår mot meg når flydøren åpnes. Der opplever jeg det å lengte etter en kjølig natt innimellom. Der er normaldagene inn i bikinien klokken syv på morgenen, og ut av bikinien lenge etter mørkets frembrudd. Jeg er ermeløs og shortskledt på det meste. Dette er det kroppen bruker noen dager på å venne seg til igjen når jeg kommer hjem til Norge. Det at det igjen varierer med flere grader mellom morgen og kveld, eller fra en dag til en annen. Hjertet mitt bruker tid på en helt annen tilvenning, men det er en annen historie.
Men nå da. Nå denne uken har Florida og Norges-livet mitt fusjonert litt, klimamessig i alle fall. Denne uken har det vært bikini-liv på verandaen frem til leggetid. Det har vært gjennomlufting og alskens ritualer for å få det mindre varmt inne før leggetid,  og kun dynetrekk som dekke om natten. Ja, frem til halv tre da. For en ukristelig tid å våkne opp fordi det er kjølig, for så å prøve å finne ut hvor teppet mitt er, og om det skal dekke bare beina eller hele meg i tillegg til dynetrekket. Snakker om i-landsproblem.
Nei, jeg skal ikke klage på at jeg har fått Floridafølelse her i Norge denne uken. For det er jo herlig å få en sånn uke, og kanskje lenger.
Jeg klager ikke. Ikke på varmen i alle fall. Men det som skjer inni meg, når ettermiddagene mine her ligner på Florida-ettermiddagene, det er en utfordring.
For selv om jeg sitter i samme bikinien, i samme temperatur, på en balkong, så kommer det ingen hjem i seks-halvsjutida. Det er ingen tre bip fra bilalarmen som forteller meg at snart kommer hun inn døren. Det er ingen som kommer hjem og som jeg kan lage middag sammen med. Ingen jeg kan lytte til sikader som lager sump-og jungellyder med, og ingen som sier at nå er det bedtime. Og det er bare så utrolig rart, men varmen skaper et savn som er litt uutholdelig til tider. Kanskje savn ekspanderer i varmen?
Det som er litt frustrerende, er at det kommer så plutselig. Det tar litt pusten og fargene. Og selv om jeg gleder meg over de irrgrønne trærne, duene som kurrer og trosten som kjefter, og det faktum at jeg sitter her i bikinien min og har det behagelig varmt klokken 1945...selv om alt dette er en fryd, så savner jeg resten av livet mitt. Den beste halvdelen som gjør vinden varmere, solen og himmelen lysere og tilværelsen hel og utholdelig uansett.
Nå har jeg skrevet det høyt, nå har jeg lest det stille, nå må jeg bare komme meg over til der det er håndterlig igjen. Jeg klarer det. Om litt. Men jeg tillater meg selv å savne litt, for det er lov å være menneske, med hele spekteret av følelser.