Jeg har tidligere skrevet om musikk, og at mange av mine minner er knyttet opp mot en sang. Det kan være en sang som representerer en sommer, en tur, en dag eller en natt, en hendelse som skjedde akkurat da den ene bestemte sangen ble spilt. På den måten kan jeg huske årstall hvis sangen var ny den sommeren, som Bombadilla life i 1989, eller jeg kan begynne å mimre om Ayia Napa når jeg hører "Jag vil vara din, Margaretha", fordi det var den første sangen jeg og søstera mi hørte første kvelden vi var der. Men det er ikke sanger jeg skal skrive om. Det er bilder.
Nå er det selvfølgelig lett å bruke bilder som minnesteiner, fordi de har fanget et øyeblikk, og sånn blir øyeblikket værende hos meg så lenge jeg har bildet. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord, og jeg vet selvfølgelig at det handler om øyeblikksbildene. Det handler ofte om ansiktsuttrykkene til de på bildet, gjerne kombinert med fargene, og været, og bakgrunnen og forgrunnen. Men for meg så kan dette også handle om at ett bilde er alt jeg trenger for å huske en hel historie, en hel dag...På samme måte som den ene sangen så kan det ene bildet også sende meg ut på en reise tilbake i tid.
Etter tretti år som tidvis ivrig hobbyfotograf har jeg mange tusen bilder, selv etter et par hardhendte ryddesjauer i flytteprosesser. I den siste tiden er det fugler som har vært favorittmotivet, og jeg begynner etter hvert å få dreis på det. Det er alltid gøy når alt klaffer, for alle liker å oppleve at man lykkes. Men jeg tror at uansett hvor mange vellykkede fuglebilder jeg tar, så er det en kort bildeserie og ett enkelt bilde som alltid vil være favorittene mine.
Jeg starter med den lille bildeserien. Denne bildeserien starter på en skogstur. Jeg, mor og far på tur. Vi gikk Langreksteren, som gikk i kupert og myrlendt terreng, i området der vi hadde hytte på Trøndelagskysten. På denne turen gikk vi langs berg og trær, og i og med at vi var i kystlandskap, så var havørn ofte et flott innslag i himmelbildet. Denne dagen var ikke unntak, men det som var litt spesielt var at den satte seg på redet sitt mens vi så på. Det er ikke ofte at fugler avslører sine egne reder, men denne gjorde altså det. Og far, som var enda oftere på tur enn meg der ute, fant frem kikkerten og merket seg holdepunkter og steder hvor vi kunne gå for å komme så nært og høyt at vi kunne se oppi redet, samtidig som vi ikke var så nærme at vi skremte vekk ørneparet.
Dette var den spede begynnelsen på et prosjekt som varte så lenge ruging og oppfostringen varte, og vi fulgte også dette redet over flere år. Ett år var far med på ringmerking av ørneungen også.
Men jeg spoler litt tilbake. Dagen etter turen som vi oppdaget redet, hadde vi vår første ekspedisjon på leting etter ørneredet. Det er så rart med det, når du må komme fra helt motsatt retning, i annet terreng og selvfølgelig uten GPS og annet fiksfakseri. Du skal ha litt flaks også, i tillegg til gode beregninger. Men etter litt leting fant vi det perfekte stedet, med den perfekte utsikten, og med telelinse fikk jeg det første bildet, av et rede med to egg i. Resten av serien er sirklende ørner mot blå himmel, det er lodden mindre pen unge, til liten ørn med uanstendig store klør. Av to egg ble det bare en unge. Slik er det i ørneverden. Den sterkestes rett.
Når jeg ser på ørnebildene mine,så husker jeg turen langs Langreksteren. Jeg husker kaffe og matpakke og sjokolade, og begeistringen over å se ørnen. Jeg husker nesten fire måneder med spenning. Blir det unge? Vokser den opp?Har den forlatt redet nå? Og for å finne svaret på dette, så ble det mange turer, noen også uten kamera. Vi passet alltid på å gå forsiktig, aldri for nære. Vi fortalte ikke til mange hvor redet lå, fordi havørnen bruker samme redet år etter år, og som alle andre rovfugler er den et yndet bytte også for mennesker som vil ta egg eller unger.
Så var det det andre bildet da. Det er et bilde som ligger mitt hjerte nærme, og jeg mener det er et av de beste bildene jeg har tatt.
Det er egentlig litt rart å definere dette bildet som et av de beste bildene, for ikke er det helt skarpt, og ikke er det tenkt på gyldne snitt og komposisjon heller. Men bildet er så levende.
Dette bildet er også fra trøndelagskysten. Jeg husker ikke om det var far eller mor som oppdaget motivet først, men det var en av dem.
På hytta, når det var fint vær, så var det frokost ute på berget, med utsikt mot Trondheimsleia. Frokost på berget var alltid med kikkert. Det kunne være turistbåter, ørn, nise, oter..mulighetene var mange, og derfor kikkert.
Denne morgenen var det en interessant hvit flekk som beveget seg på Trettholmen, som var som navnet tilsier en holme som vi så fra berget. Vi satte raskt den hvite flekken i sammenheng med et måkepar som hadde ligget på rede der ute tidligere den våren. Og så var ekspedisjon måkeungefoto igang.
Det var et lite stykke å gå ned til Bystingen og sjøen, der båten lå, så mor satt som trofast vaktpost med en kikkert, mens jeg og far gikk ned til båten med kikkerten og kamera. Turen til Trettholmen var ikke lang, men det gikk vel fort en 45 minutter fra vi gikk fra hytta også til vi var der ute på holmen. Så begynte letingen. For selv med mor som los ble det litt leting. For måkeunger, selv de litt større, trykker seg ned i gress og lyng for å gjemme seg. Og måkeforeldre, de forsvarer sitt avkom med lyd og vingeslag, og i verste fall dritt.
Men der. Der fikk vi se den. Og med svømmehud mellom tærne, ja da snakker jeg om måkeungen altså, så er det begrenset hvor fort det går over lyngtuer og moserabber. Og far fikk tak i den, og holdt den opp mot meg som andpusten og ustø tok favorittbildet over alle. Det er en litt uskarp måkeunge med åpent nebb og sprikende bein og vinger. Det er far, i utvasket singlet og caps, som smiler og ler mens han holder den ville ungen. Etterpå fikk ungen løpe, og måkemor og måkefar sirklet litt roligere over oss igjen. Og vi lo hele veien til land over den litt spontane ekspedisjonen og den sinte måkeungen.
Jeg lagde overskriften først i dag, før jeg skrev innlegget. Men den passer fremdeles. For ørnebildene og måkebildet kan ikke tas om igjen. De ble tatt for 26 år siden, med mitt første Nikon speilreflekskamera. Men minnene, de kan jeg oppleve igjen og igjen. Og hver gang jeg er ute på fototurer, og særlig fuglefototurer, så tenker jeg på mine første "ordentlige" fuglebilder. Livet går i sirkler, men heldig vis i oppadgående spiral, så jeg gjentar meg selv, men på en annen plattform enn jeg sist var. Og nå er jeg tilbake igjen, med nytt nikonkamera, og nye fugler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar