Det er pride-uke i Oslo denne uka. Jeg kunne helt sikkert surfet meg gjennom min egen blogg til jeg fant innlegget fra i fjor, men jeg gjør ikke det. Jeg skriver ned det jeg tenker, akkurat her og nå. For jeg har en stemme, og jeg vil bruke den til å si noe i år også.
Like sikkert som det er pride, eller skeive dager, eller homodager, (kjært barn har hatt mange navn etter hvert) så kommer de frem. Levekårsundersøkelsene, holdningsmålingene, statistikkene. Jeg skjønner det er viktig, for dette er en del av holdningsarbeidet og politikken, men det er like vel med blandede følelser jeg leser at selvmordsstatisitikken er dobbelt så høy blandt LHBTI-befolkningen som i resten av befolkningen, og tre av ti har forsøkt å ta livet av seg. En av ti i Norge synes fortsatt at homofili er ekkelt, og en av ti blir uvel av å se homofile par. En av seks i Norge ville flyttet seg på bussen hvis det kom en homofil og satte seg ved siden av de.
Jeg vet at disse statistikkene finnes. Jeg vet det veldig godt, hele året. Og derfor blir det litt meget når alle statistikkene kommer på rad og rekke, år etter år. I tillegg så innbyr jo prideuken eller hva man kaller denne uke, til at hvermannsen skal mene og undre seg, over det samme hvert år: Må de være så seksuelle? må de vise så mye hud? Hvorfor må de spille så mye på sex? Er de ute etter å provosere?
Jeg skjønner at man lurer på dette jeg, men dette er jo en liten del av totalbildet. Vi er mange som beholder klærne på denne uken også. Vi er mange som bare rett og slett vil leve i fred sånn som vi er.
Likeledes som det er mye skriverier om holdninger, fordommer, likheter og ulikheter, så kommer den lange remsen om alt som har blitt så mye bedre og alle rettighetene vi har fått. Ja det skulle egentlig bare mangle tenker jeg, og heldigvis tenker flere det også. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i at det har blitt bedre. Men det har vært en lang kamp for veldig mange. Og jeg tror kanskje at de som stadig minner oss på hvor lett det har blitt å være oss, de er ikke helt klar over hva som har blitt bedre, når det har blitt bedre, og også bivirkningen av det.
Jeg tar med noen ahaer i listen over forbedringer, og så kan dere se på årstallene og tenke litt på det, så skal jeg si litt under veis.
I år 1973 ble straffelovens paragraf opphevet (forbud mot sex mellom menn)
I år 1977 Norsk psykiatrisk forening fjerner delvis homoseksualitet som mental forstyrrelse.
Min kommentar: Legg merke til at det her står delvis.
I år 1982 Sosialdepartementet fraråder å bruke homofili som diagnose.
I år 1990 WHO fjerner homofili som diagnose
I år 1993 partnerskapsloven kom. Ikke lov til å gifte seg i kirken. Og ikke rettigheter til adopsjon.
Jeg husker veldig godt at mange sa æsj så ekkelt når NRK sendte bilder av partnerskapsinngåelsen til Kim Friele og Wenche Lowzow, med kysset på tinghustrappen.
Jeg inngikk selv partnerskap i 2000 i Oslo tinghus. Da var det fremdeles kun noen få utvalgte fredager dette kunne skje ( ca en fredag hver måned). Litt sånn på nåde og ved andres velvilje.
I år 2000 Norsk psykiatrisk forening fjernet homofili helt som diagnose.
Min kommentar: 10 år etter WHO. Og ja, det står år 2000.
I år 2002: stebarnsadopsjon tillates for registrerte partnere.
Min kommentar: Ja, det står tillates. Jeg vet at det var lang saksbehandlingstid og at mellom annet barnevernet var inne i vurderingen av søknadene.
År 2008: ekteskapslov. Nå ble det lov å gifte seg i kirken, men prester kan reservere seg mot å vie homofile. Med denne loven kom også adopsjonsprøvingsrettigheter og rett til assistert befruktning.
Min kommentar: når partnerskapsloven kom, var det mye protester, særlig fra kirken og menigheter. Vi ble beskyldt for å ødelegge ekteskapet som institusjon. I tillegg var det ganske så vanlig å høre: hvorfor skal bare dem få inngå partnerskap. Hvorfor kan ikke heterofile få inngå partnerskap hvis de vil? Så kom selvfølgelig alle beskyldningene, om at ved å tillate denslags, så ville vi bli flere. Det ville ha en smitteeffekt. ( og nei, jeg tror ikke påstandene om smitteeffekten hang sammen med at homofili som diagnose fremdeles ikke var helt borte).
Når stebarnsadopsjon ble tillatt, så ble vi beskyldt for å ødelegge familie-definisjonen. Først ødela vi ekteskapet som institusjon, nå også familien. Det at stebarn ble sikret rettigheter med to foreldre, nei det var ikke så viktig. Det ble heller sett som at de ble fratatt retten til et normalt familieliv.
Når det ble felles ekteskapslov, ble hylekoret enda høyere. Nå het det jo plutselig ekteskap uansett, til tross for at en eldgammal bok sier at ekteskap er mellom mann og kvinne, og eldgamle bøker skal tas bokstavelig i årtusen etter årtusen. Og ikke nok med at vi var ødeleggende for ekteskapet, men vi ødela jo for de stakkars prestene også. Ja, de som måtte si nei til å vie homofile, kunne bli uglesett på grunn av sitt livssyn. Og livssyn, ja, det er vel også forbeholdt "normalbefolkningen". Og liturgien måtte skrives om. Snakker om prakk altså.
I 2014 kom forbud mot diskriminering med bakgrunn i seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Ja, det har gått fremover. Jeg ser det. Ikke kan vi bli diagnostisert som mentalt forstyrret, gifte oss kan vi, noen kan få adoptere fra noen land, og det er ikke lov å diskriminere oss. Likevel er det en av ti som blir uvel av å se oss, og en av seks vil flytte seg til et annet buss-sete eller bord i resturant. En halv million mennesker i dette landet blir uvel! Det er mange. Og mange av dem er de samme som flytter seg unna på busser og andre steder der man kan tråkke de for nærme. Og, er denne halve millionen jeg frykter skal slenge kommentarer etter meg, hver eneste gang jeg holder kjæresten min i hånden i det offentlige rom.
Og det er denne halve millionen jeg frykter og som gjør meg usikker, og som gjør at jeg gruer meg litt til denne ene uken som skal være så befriende og som skal bidra til å redusere fordommer og øke kunnskap og aksept. For det er i denne uken jeg får bekreftet at det fremdeles er en halv million der ute. Og det er i denne uken de har en ekstra grunn til å si og skrive nedlatende ting. Fordi selv om de er en tiendedel, så er de majoritet. Mens vi som er en av ti, vi er fortsatt minoritet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar