Tynget ned av gjeld

Dette blir et av disse innleggene som er litt tyngre enn de andre. Som går litt dypere, og som pirker skorpene av noen sår, slik at de blør litt. Men vi må tåle det innimellom, for det er det som gir vekst til slutt.
Det var kanskje noen som skvatt litt av overskriften, og som lurer på om jeg har gjort en dårlig investering eller gått bananas på shopping. Nei da, det er ikke penger som er utfordringen. Jeg står i gjeld på annet vis, både til andre og også meg sjøl. Jeg kan starte med meg sjøl, og sikksakke meg gjennom rekkene av fordringshavere etter som innlegget skrider frem.
Jeg skylder meg sjøl en god del akkurat nå. Det verste er at jeg vet det så inderlig vel, og så tar jeg bare ikke tak i det. Jeg lar det skure og gå, slik at gjelden vokser med renter og renters rente. Jeg skylder meg sjøl å stå opp for meg. Jeg må slutte å godta å sitte i skyggen når andre sitter i sola. Jeg må stå mer opp for meningene mine og ivareta mine interesser like godt som jeg ivaretar andres interesser og ønsker.
Jeg må også komme meg i bedre form igjen. Jeg har tillatt meg å slakke av på trening, og selv om kostholdet er relativt sunt med masse grønt og fisk, så har jeg tillatt meg for mye is og annet søtt eller fett. Jeg har foret søthungeren min, og trøstet meg med mat når verden har vært tøff. Totalt unødvendig, og en slik gjeld som legger seg rundt midjen ser også ut til å forrente seg raskere enn kredittkortgjeld. Ja, ikke det at jeg har det, men jeg er god på små skrift, så jeg skjønner hvor fort det kan gå.
Jeg skylder meg sjøl å ta bedre vare på meg. Og jeg skylder mange andre det også. Jeg tenker på alle de som ikke lenger varndrer blant oss. Som fikk livet avkortet av ulykker, sykdom eller egetinitiert avgang. De fikk ikke de sjansene og de årene jeg har fått. De stoppet halvveis, eller ikke det en gang, eller de rundet av for tidlig etter halvgått løp. Jeg skylder dem å leve. Jeg skylder dem å ta vare på meg, og å ikke utsette planer og drømmer. Jeg skylder dem og meg å leve livet, å sette pris på livet, å gjøre noe med livet og å verdsette det. Min venninne Liv sitt motto er Hurra for livet, og det er det alt dette handler om. Å feire livet med å ta vare på helsa og leve ut sitt potensiale.
Livet er mer en burde og må, men på en annen side så er det noen bør og må som skal til for å ivareta seg selv og sitt. Det kan ikke bare være uanstrengt og lettvint dette livet heller. Det skal koste litt å kvitte seg med gjeld, og det er etter innsatser at belønninger kommer.
Kanskje skriver jeg for å forplikte meg. Kanskje skriver jeg for å motivere meg. Det jeg vet, er at jeg har en vei å gå før jeg blir kvitt noe av denne gjelden, men jeg skylder meg sjøl å nå et nytt og bedre nivå så lenge jeg kan det.
Jeg er litt over halvveis, hvis man skal tro på statistikken for levealder. Ser man på andre statistikker kan det være snakk om timer, dager, uker...man vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg orker ikke å leve hver dag som om det er den siste. Det blir både for hektisk og for anstrengende. Men jeg ser at jeg kan profitere på å nyte det livet jeg har litt mer. Jeg må le mer. Jeg må nyte naturen, alt det vakre rundt meg enda mer. Jeg må skape større rom inni meg for glede, og jeg må strekke grensene mine mer.
Jeg setter ingen tidsbegrensning. Jeg skriver ikke målene mine her. Jeg klarer helt fint å skape et indre press som er mer enn stort nok, så jeg trenger ikke at andre pusher.
En meget klok dame spurte meg en gang: hvem er heiagjengen din, Marit? Hvis du ikke vet svaret, må du se litt nøyere. Du må lete litt. Og så må du tilbringe mer tid med de som heier på deg.
Kloke ord.
I en bok jeg leser akkurat nå, har hovedpersonen en lapp i lommeboka der det står: Jeg er suksessfull. Jeg har blitt til noe. Jeg er god nok som jeg er.
Enda flere kloke ord.
Jeg fortjener det beste. Jeg fortjener å ha det godt. Det er mine ord. Det er noe å leve opp til. Det er mitt gjeldsbrev. Så får vi se da, hva livet byr på.