Som en frosk i vannfiltreringen

Dagens overskrift er misvisende. Herlig start på et innlegg, når både innlegget og overskriften er produsert av meg. Men overskriften dekker bare en liten del av hulter- til bulterinnlegget som kommer nå, på tampen av en ferie. Om syv timer, hvis flyet er i rute, så reiser jeg på dreamlinervinger  hjem til Oslo igjen.Før dere rekker å tenke at det er rart å bruke siste timene på blogging, så vil jeg til mitt forsvar si at kofferten er pakket, en regnskur satte punktum for solingen, Kelly er på jobb og da var det tid til en liten refleksjon.
Dagens overskrift ble til i bassenget. Inne i vannfiltreringen i bassenget ligger det mange små frosker, dau som ei sild. Men før de havnet der, var de høyst levende og kjempet som små helter.
Basseng er ikke beregnet for frosker. Kjemikalier i vannet er en ting, glatte kjeramikkfliskanter en annen. På min første svommmetur i dag, etter å ha sett døde frosker i filteret, så jeg en liten frosk som  desperat prøvde å klatre opp veggen og ut av bassenget. I det jeg svømte forbi, kunne jeg formelig føle at han tenkte:" hadde det ikke vært for hu der som lager bølger som prøver å vaske meg ned fra veggen, så hadde jeg klart meg helt fint."
Og det var den som fikk meg til å tenke på alle gangene jeg har vært frosken i vannfiltreringen. For det er lett å la seg rive ned og med av de menneskene som lager bølger. Det er lett å blitt offer for andres stormvind. Og det er ikke alle som tar seg bryet med å gå for å hente håven for å fiske deg ut igjen når du plasker litt hjelpesløs i rundt, på alt for dypt vann. Nei, mange lar deg bare bli sugd inn i vannfiltreringen. Og havner du der, er det for sent.
Denne turen har vært litt annerledes på flere måter. Jeg har padlet i kajakk i mangrovene, vært i Disney med venner, barn og kjæreste og vært på båttur og sett hvordan de rikeste bor. Jeg skal ikke gå i detaljer, men dele noen av tankene jeg gjorde meg under veis.
Mangrover er en av de få treartene som tåler salt og som kan leve i brakkvann. Mangrovene har seige røtter, og under orkanen Irma var det mangrovene som holdt stand, og som dermed beskyttet de andre trærne. I mangrovene kan man også se andre trær som er flettet sammen med mangrovene. På den måten drar trær nytte av hverandre, og sørger for at begge vokser og overlever. Vi har alltid noe å lære av naturen.
På kajakkturen passerte vi også en hegrekoloni. I den anledning fikk jeg vite at hegrene mer enn gjerne bygger redene sine i trær som vokser der alligatorene trives. På den måten er hegreredene ikke så utsatt for eggtyver. Jeg synes folk bør tenke seg om før de bruker begrepet fuglehjerne, for dette er et smart trekk av fuglene.
Denne turen har jeg ikke vært på stranda mer enn totalt tre minutter. Dette er begrunnet i fenomenet red ride. Red tide er en alge som blomstrer opp når det er varmt. Den har vært her i over hundre år, men har variert i mengde, og hvor lenge problemet har vedvart. Den forårsaker pusteproblemer, hoste, kløe i øynene og kan også gi sår hud hvis man bader i store forekomster av den. Men, et enda større problem er at den dreper levende liv så som fisk og manatees.(sjøkuer). Vi har fulgt varslet i to uker nå, og i stedet for å avta, så er det et økende problem. Dette er ikke et synlig problem før fiskene flyter med buken i været og vannet er misfarget, men det er et følbart problem da vi begynte å hoste allerede på parkeringsplassen ved stranda.
Sammen med dette problemet er det problemer med store forekomster av grønn alge i en av de store innsjøene, lake Okeechobee. Algene vokser på grunn av forurensing mellom annet fra sukkerproduksjon, og når pengene råder, så svekkes regelverket som regulerer utslipp. Og, det slippes ut en del vann fra denne innsjøen og ut i kanalene som ender ut i Mexicogolfen. Ekspertene krangler litt om disse algene forsterkes av hverandre, eller påvirker hverandre. De grønne algene er uansett påvist å være påvirket av menneskers uvørenhet.
Det minste problemet er at jeg ikke får vært på stranden. Det store problemet er død fisk og andre arter som lever i sjøen, og andre miljøproblemer. Disse problemene er økende, og har nå blitt så store at de har fanget interessen til selveste Eirin Brockovich. Vi trenger sånne som henne, som utrettelig kjemper mot forurenserne. Vi trenger henne mange steder, også her som de har skjært ned på budsjettene og antall ansatte i de offentlige miljødepartementene. Dette har skjedd over tid, og det er alltid trist å måtte si "hva var det vi sa" i slike anledninger.
Jeg kan ikke være bare turist og ignorant i dette. Jeg bekymrer meg. For vi har bare en jord, og hvis vi vil fortsette å kunne nyte produktene fra jorden, ha et rikt dyreliv og bruke naturen som rekreasjonssted, så må vi lære mer om og av de som alltid har levd der og vokst der. Vi må beskytte mangrovene slik at de kan beskytte andre trær og vekster. Vi må slutte å utrydde arter eller krysse fram nye arter, og vårt uttak av fisk og vilt må være kontrollert og med omhu. Utslipp i bekker og innsjøer, fjorder og hav får store konsekvenser. Det triste er at når det blir så synlig, så er det på   nippet til å bli for seint.
Å rydde opp i dette, koster flesk. Det handler alltid om penger. Og med det i tankene blir det helt absurd å tenke på de eiendommene jeg fikk se da vi var på båttur. Gedigne hus, svære båter og brygger. Jeg hadde ikke en gang fått en båtplass for prisen av leiligheten min. Og da er det bare plassen. Båten kommer i tillegg. Og, når eiendommene skifter eier, så blir som regel de gedigne husene revet, for den nye eieren vil sette sitt preg. Det er helt ubegripelig å tenke på at pengene som kunne trengs til å ivareta miljø, bekjempe fattigdom, offentlig folketrygd mv er senket inn i marmorslott og yachter, som står tomme større deler av året. Ja, for lav skatt er fint.
Og igjen kommer avmakten, og jeg blir frosken i vannfiltreringen.
Jeg må bare legge til at jeg har hatt mange fine opplevelser og stunder i ferien altså. De får jeg fortelle om en annen gang