På leit etter isfri sti

Dagens tur startet med et lite drama. Et ganske stort problem som, etter å ha blitt tygd på en times tid i Østmarka, viste seg å være et knøttlite i-landsproblem. Men la meg gå tilbake til begynnelsen.
Dagen startet med kaffe i senga.
Med tid og stunder sto sola opp, og understreket at alle de tre vær-appene som jeg har, viste riktig melding: Sol og varmegrader. Perfekt dag for en fototur tenkte jeg mens sola klatret det siste stykket over tretoppene.
Jeg kom meg raskt ut av senga, og fikk på meg turtøyet. Fotosekken ble funnet frem, og jeg gikk for å finne vannflaska. På tur ut på kjøkkenet kom det plutselig en tanke styrtende. For en som tror både på skjebnen, høyere makter og Murphys lov (alt som kan gå galt, går galt.), så blir det et tvingende behov for å sjekke alt før man drar på tur. Og det eneste jeg ikke hadde sjekket, var om batteriet på kamera var fulladet. Det var det ikke. Langt ifra. Det var såpass lavt at jeg ikke kunne dra på tur bare med den strømmen som var igjen, for ingen ting er kjedeligere enn å gå tom for strøm når drømmemotivene viser seg.
Jeg fant frem laderen, tok ut batteriet, men så ble det full stans i fremdriften. I og med at jeg har kjøpt  det nyeste kameraet mitt i USA, så trenger jeg en overgang for å kunne bruke laderen i norske stikkontakter. Denne overgangen var ikke der den pleier å være. Jeg sjekket alle lommer i fotosekken. Jeg demonterte det som kunne demonteres og lette i alle hulrom og skillevegger.
Nikon er favoritten min når det gjelder kamera og objektiver, men når det gjelder ladere, så er de ikke helt venner med meg. De har vært så elskverdige å konstruere unike ladere til hver modell, i alle fall de tre modellene speilrefleks som jeg har. Og de to som ikke er digitale er så gamle at de bruker gammeldagse batterier og dessuten god gammel film.
 Men der sa jeg det. Jeg har jo to andre digitale kamerahus. Og selv om laderne ikke passer, så passer objektivene på samtlige kamera. Å så glad jeg ble helt til jeg fant ut at de andre kameraenes batterier også trengte lading.
Nå hadde jeg brukt så mye tid at jeg ikke orket å begynne lading av batterier. Nå var tiden inne for å få ned irritasjonspulsen og heller tenke skadebegrensning. Turmålet ble endret til Østmarka i stedet for Østensjøvannet, for ingen ting ville vel få opp irritasjonen mer enn en sjelden fugl som satt på en grein nede ved Østensjøvannet hvis jeg gikk der uten annet enn mobilkamera. Vannflasken ble fylt og besluttet bært, da jeg nå både kunne og skulle gå uten sekk.
Seks varmegrader tilsa at jeg ikke trengte brodder, så glad og fornøyd dro jeg av gårde og fikk meg dagens neste overraskelse da samtlige meter med fortau som lå i skyggen, var polert av et tynt lag med is. I slike øyeblikk skulle man ikke tro at jeg er oppvokst i dette landet. De seks gradene var jo bare i lufta.
Den skyggefulle Østmarka gir også blaffen i luftgradene, og blåholder på isen som har blitt liggende der lysløypa ble kjørt opp den gang det var snø, i november en gang. Jeg vurderte om jeg skulle snu og hente broddene, men så kikket jeg inn mellom trærne, og så at stiene så isfrie ut. Da blir det Østmarka på kryss og tvers da tenkte jeg, og håpet jeg ikke skulle se rådyr eller andre fine motiver på min vei. Litt etter tenkte jeg på hvor dumt det var å ønske noe slikt, for å se dyr og fugler er jo alltid en god opplevelse selv om bildene bare fester seg i hodet.
På kryss og tvers på isfrie stier, mot ukjent mål. Det er ganske befriende å gå sånn på måfå. Jeg senket skuldrene, åpnet glidelåsen for å sirkulere litt frisk luft i alle lagene med turtøy, og koste meg stort. Men stiene var ikke isfrie. Langt ifra. Her var det bare å følge med, særlig på de stedene der solen aldri når frem.
Granskog og til dels furuskog har jo en tendens til å være sånn. Tett, skyggefull og litt mystisk. Heldigvis er ikke skogen tettere enn at jeg fint kunne finne vei rundt, ved siden av eller en annen sti. Og så lenge jeg unngikk alle steinene og bergene på høydedragene, så gikk det radig unna. Plutselig kom jeg ut av skogen midt på et slags tun. Ut i fra retningen jeg hadde gått, skjønte jeg at det var trasoppklinikken. Det var vel da jeg fikk i-landsproblemtanken helt tydelig for meg. Å være så privilegert å kunne rusle rundt i skogen uten større bekymring enn et nesten tomt kamerabatteri er jo luksus. Når det eneste jeg må passe på, er en flekk med is her og der på stien jeg går, så er det ganske bekymringsløst sammenlignet med de kronglete stiene med issvuller og stup som de på Trasoppklinikken kanskje står overfor i egne hoder og i egne livsplaner. For de som ikke er kjent med den, så er Trasoppklinikken kort fortalt et behandlingssted for folk med rusproblemer.
Jeg snudde og fant en ny sti på veien hjemover. Kuler og staup, lave greiner og sola midt i øynene. I og med at fotosekken var hjemme, så var også capsen og solbrillene som er egnet for formålet å forhindre sol i øynene, ikke med på tur. Bagateller, bagateller Marit, sa jeg høyt til meg selv.
Et sted så jeg en bratt bergvegg med irrgrønn mose som lyste opp da sola brøt seg frem mellom trærne. Mobilkamera gjør nytten sin i slik sammenheng, så jeg stanset og knipset et par bilder. Mens jeg sto der, hørte jeg at det knaket i buskene etterfulgt av en litt prustende pesende lyd.
Med pessimistene hjerne, inspirert av skjebnen og Murphy, så tenkte jeg at det ikke hadde forundret meg om det var en av ulvene som bor i marka. Jeg snudde meg raskt, og der sto det en fuglehund.
Etter hvert kom jeg ut i lysløypa igjen, og snirklet meg langs kanten og litt i grøften til jeg kom ut av skogen igjen. En times tid i skogen gjør underverker, og nå sitter jeg i godstolen og ler høyt av hvor dramatisk det går an å bli over et tomt batteri. For så lenge det er kamerabatteriet og ikke min egen energi som er på rødt nivå, så finns det alltid en løsning. Og isete stier vil alltid tine. Alt til sin tid.