Midt i dette som nå vel er definert til pandemi, så slår overlevelsesinstinktet mine til. Jeg snakker om filosofi og humor, og noen ganger hånd i hånd. I dag er det kanskje mer filosofi enn humor, men det er ganske naturlig. For å skrive, det er å tenke høyt. Og det er mye rart som rører seg nå.
Jeg har hatt hjemmekontor i to uker nå, og helt fra første stund har jeg hatt tydelig skille på jobbdag og fritid. Åpne opp skrivepulten og sette fram utstyr om morgenene, pakke det sammen igjen og lukke skrivepulten om ettermiddagen bidrar til dette skiller. Jeg jobber litt over hele huset gjennom dagen, men det gjør meg ingen ting. Jeg føler ikke at jeg bor i på kontoret av den grunn. Det å få på seg treningsklær og ut en tur rett etter jobb er også et grep som ikke bare gjør overgangen jobb og fritid tydelig, men det er ganske nødvendig for min del å få litt frisk luft og trening. Og folk har blitt flinkere og flinkere til å holde avstand og ta hensyn til hverandre i skogen. Jeg trenger ikke lengre ut i grøfta og gjørma for å passere folk på god avstand. Det stanses og det trekkes til siden, og ikke minst det smiles og nikkes. Nå er vi liksom i samme båt alle sammen. Og dette trekker frem filosofen og også humoristen i meg.
Jeg så en liten videosnutt som Elizabeth Gilbert (Liz) hadde postet på Facebook i går, som var litt inspirerende. Jeg har i flere år vært begeistret for tankene til Liz og hun har inspirert flere blogginnlegg tidligere, men så havnet hun ned i et litt dypt søkk da hun mistet partneren sin i kreft for et par år siden. Da snudde skrivingen hennes til å bli sorgtung og mørk, og innleggene hennes var litt lange og intetsigende. Folk må få sørge, og folk sørger forskjellig. Jeg respekterer det. Jeg orket bare ikke være med på den reisen fra kreativt og sprudlende til grått språk. I tillegg så kom det en ny bok av henne, som jeg har kjøpt, men som jeg ikke orket å lese fordi det vakre språket hadde blitt platt, fjollete og innholdsløst også i bokform. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om. For nå er det håp.
Den lille videosnutten hun hadde postet, var skapt av et behov for å prate med noen andre enn grønnplanten som hadde vært eneste selskapet i to uker. Og en ting skal Liz ha. Hun har møtt og virkelig lyttet til en ganske så stor mengde mennesker gjennom livet. Og det hun pratet om, som inspirerte meg, var det at mennesker er en av de artene som er best og raskest til å tilpasse seg nye situasjoner og miljøer. Nå sa hun også at mennesker sannsynlig vis også er den arten som liker forandringer minst av alle, men om enn motvillig da, så tilpasser vi oss.
Om det er sant at vi er raskest av alle arter til å tilpasse oss er jeg kanskje litt usikker. Men jeg spinner litt videre på det sånn som hun også gjorde.
For jeg ser at vi tilpasser oss det vi nå er inne i. Det lille eksempel fra skogen viser det. Det tok vel nesten to uker fra bl.a skoler, barnehager og treningsstudioer ble stengt og alle ble rådet til å holde avstand og til at en større andel nå gjør det enn ikke, men to uker er ganske raskt. Nå er jo nordmenn sett på som ganske lukket i utgangspunktet, og vi er ikke så veldig klemmete og håndhilsende av oss i ett og alt, hvis vi ser bort fra den yngre generasjonen, dagens ungdommer, som har adoptert diverse håndhilsinger, klemmer og luftkyss fra andre land og kulturer. Nå må de tilbake til traust nordmann, i alle fall for en stund. Men jeg tenker den biten, med å holde avstand, den skal gå greit. Det er bare å rykke to generasjoner tilbake, så er vi der.
Skogen ja. Jeg må humre litt for meg selv. Og hvorfor? Hvert eneste år, i påsken, så ser man fenomenet som vi nå ser i skogen hver dag. For i påskefjellet, hvert eneste år, så kommer disse som ikke rører hverken ski eller staver så lang som året er, men i påska da skal de følge strømmen til fjells. Ikke kan de vær og vind, ikke kan de skismøring, de har selvfølgelig både skifeller og randonee etter hvert, men de kan ikke noe om det, så det går som det må gå. Det ender på slede, bak en skuter, med lokale røde kors som sjåfør.
Nå er disse folka i marka hver dag. For det gjør alle andre. Og ære være dem som vil ut i skog og mark. Men vil de det, egentlig? De ser ikke helt bekvem ut. Til og med treningstøyet, som aldri har vært utenfor salens fire vegger, ser litt utilpass ut. Kaldt har det og vært, og spandex er ikke lagd for vind. Men de prøver da, og etter hvert vil de nok ha flere lag, egnede sko og et smil om munnen de også.
En av de som er glad for denne pandemien og alle tiltakene, det er ozonlaget. Her har det skjedd forandringer helt fra desember da krisen startet i Kina. Etter hvert som restriksjonene har blitt flere og folk har vært mere inne og i ro. Færre flyavganger, færre kollektivavganger, færre cruiseskipavganger, færre biler på veiene når flere er i isolasjon eller karantene. Alt dette har selvfølgelig tjent ozonlaget. Midt i klimadebatten, når alle roper om at det går for tregt, så skjer dette som tvinger oss i kne. Som tvinger oss inn i nye vaner, for en per nå ukjent lengde tid.
Jeg er egentlig litt forundret over at det ikke har kommet flere konspirasjonsteorier eller religiøst tuftede teorier frem til nå. Jo da, det har vært sagt at viruset er skapt og plantet. Men det har ikke tatt av. Men jeg er mer forundret over at det har vært lite innspill som legger ansvaret til en høyere makt. Jeg mener, til og med jeg har lest nok i det gamle testamentet til å huske alle gangene «et stort mørke senket seg og alle ble slått til jorden». Eller alle de pester, gresshoppesvermer og uår som skulle disiplinere flokken. Alltid skjedde dette i sammenheng med menneskets tendens til å gjøre hva de ville og ikke som de ble bedt om.
Det er jo interessant at for eksempel Visjon Norge heller prøver å selge urter som skal hjelpe mot alle slags virus, og oppfordrer folk til å betale kroner 2020 for å komme gjennom dette. At de heller velger dette foran å vifte litt ekstra med Bibelen og da særlig gamletestamentet, og mane folk til å lyde Herren, er selvfølgelig et klart tegn på at denne organisasjonen ikke er tuftet på kristen tro, men på griskhet. De bruker ordet til å skvise penger ut av folk og til å skremme folk til å betale for det de tror er billetten til frelse.
Tilbake til ozonlaget.
Pandemien har nå skremt mange til, om enn ufrivillig, ikke bare talk the talk men også walk the walk. Nå gjør vi det som vi har visst var en del av løsningen, men som ville forandre for mye på vanene våre. Nå gjør vi alt det vi gjorde fra før samt alt det som vi håpet vi skulle slippe å gjøre hvis vi bare gjorde alt det andre litt ekstra mye.
Det er kanskje noen som synes jeg er litt frekk som sier det, da jeg flyr til USA minimum to ganger i året, og flyr hver gang jeg skal besøke mor eller søstera mi. Jeg kan godt endre vane og ta toget nordover. Men amerikalinjen ble innstilt i 1952, så der sliter jeg litt. Men i øyeblikket er det jo som for alle andre uvisst når neste tur blir. Og med det har tankespinnet kommet tilbake til start. For jeg startet med hjemmekontorstrukturen. Det er en av tilpasningene mine. Det andre er å gå på butikken kl 0700 for da er jeg stort sett en av maks tre kunder. Og alt er nyvasket av kurver og noen ganger også hyller. I går brøt jeg regelen bare for å slå meg litt løs med en sixpack med øl, og da må jeg i butikken etter 9. Det var få kunder der også, men mange nok til at jeg ville det skulle gå raskt, og da gikk det så raskt at jeg tok med meg en sixpack med alkoholfritt øl. Men det var nå i alle fall godt, så da er det bare noe å le av.
Det er egentlig ikke så mye forandring for meg i det daglige. Det å ikke sitte på kontor, vegg i vegg med kolleger, og bare noen skritt unna mange som jeg samarbeider med gjennom dagene og ukene, er uvant men vi har både telefon og e-post. Og i går hadde vi også videokonferanse. Jeg må le litt av den konferansen, for det er noe med å gjøre noe for første gang. Jeg er selvfølgelig velkjent med både skype og FaceTime, men da er vi bare to. Nå var vi fire, og bruksanvisningen var lett å forstå . Men: så er det da slik at systemer kan prate eller ikke prate med hverandre. Og enkelte plattformer skaper krøll for andre komponenter. Og først så gjorde jeg alt riktig, men så var ikke alt klart i andre enden. Og så er det dette med å logge av og prøve på nytt. Lang historie kort, så endte jeg med å gjøre stikk motsatt av det som jeg skulle, og mistet først bilde, så lyd, så begge deler men til slutt var vi alle fire på møte med bilde og lyd. Makan til surr. Men for all del, teknologien gir oss muligheter i disse tider.
Men teknologien kan ikke erstatte alt.
Jeg skal ikke bli for personlig. Men et stikkord er mor på Nordmøre og reisebegrensninger innenlands både med å overnatte i feil kommune og smittefaren ved å reise. Et annet stikkord er kjæreste i USA. Det er en sang som heter We’ll meet again, don’t know where don’t know when..den er litt hard å ta inn over seg. Og FaceTime er fint det. Men det pleier å være det vi bruker i mellomperiodene. Og det ble ikke akkurat bedre av at vi var kommet inn i nedtelling til å møtes, når alt ble stengt. Dette er det som jeg må dytte unna en del, i det daglige.
Det kommer i samme kategori som at jeg har valgt å ikke se på dagsrevyen eller andre TV-nyheter. For ikke å snakke om programmet Debatten. Jeg velger det bort fordi jeg må ta alt innover meg slik det passer for meg. I små porsjoner, noen ganger bare overskriftene. Jeg leser nyheter på nett. Jeg får med meg gode råd og skal, bør og må-ene. På samme måte tenker jeg bare i små porsjoner på når og hvor når det gjelder den kjæreste delen av livet mitt. Det er for mye å tenke på hele tiden. Så jeg tvinger det bort til en liten eske som jeg åpner av og til.
Jeg vet at mange har dødd av dette, at mange har mistet jobben, at vi som har tak over hodet og ikke er arbeidsledig, er heldige på så mange vis. Det er like vel lov å ha noen følelser inni seg som ikke er gode. Ingen liker å få livet snudd på hode. Vi er tilpasningsdyktige alle sammen, så vi får gjøre så godt vi kan, og alle skal vi finne våre nye veier. Men vi har lov å føle og tenke litt mørkt innimellom. Det er en del av levd liv det også.
Alle prøvelser fører noe godt med seg. Jeg gleder meg til vi kan se tilbake på denne tiden og si dette skal vi aldri glemme, men nå går vi videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar